Antisemittisme

Er transkamp kvinnekamp?

Som sikkert mange har fått med seg hadde 8. marskomiteen som arrangerer toget på kvinnedagen i år vedtatt som parole "Transkamp er kvinnekamp". Er dette riktig, bør det være riktig? Hva er det kvinnebevegelsen egentlig driver med? Bildet viser eksempel på mangfold i Det hvite hus under president Joe Biden - admiral Rachel Levine og pressesekretær Karine Jean-Pierre med bakgrunn fra Haiti, begge åpen henholdsvis transkvinne og lesbisk.

HRS har helt siden stiftelsen i 2001 arbeidet for å fremme integrering og forebygge brudd på menneskerettigheter, særlig knyttet til barn og kvinner. Det er ikke til å komme forbi at gjennom årene har den undertrykkelsen som fremveksten av islam representerer – ikke bare i Norge men i hele den vestlige verden – blitt et hovedtema i våre artikler. Denne utviklingen fortjener bred omtale hos HRS – dels fordi den er alvorlig for hele samfunnsutviklingen og derfor fortjener omtale, og dels fordi HRS er en av de meget få medier som omtaler problemene fremveksten av islam medfører, særlig for kvinner og barn.

Det øvrige samlede medienorge synes ikke å ville ta i dette med ildtang.

Kvinner er kvinner verst

Det er ikke bare islam som skaper problemer, vi har faktisk også problemer skapt av et ikke ubetydelig antall kvinner – og da gjerne med tilhørighet på den politiske venstresiden.   De siste 10-15 år er det kvinner som har dominert i de politiske partiene og organisasjonene som har kjempet frem den liberale innvandringspolitikk vi har i Norge. Det er derfor disse partiene og organisasjonene som har ansvaret for de betydelige problemer vi har med innvandringen.

Det paradoksale er at dette særlig gjelder innvandringen fra muslimske land, og det er nettopp denne innvandringen som særlig rammer kvinner i form av voldtekt og seksuelle trakasseringer, noe vi i HRS har omtalt et utall ganger.

Vi har mange ganger etterlyst reaksjoner fra kvinnebevegelsene når det blir alt for tydelig hvilke følger den muslimske migrasjonen til Norge har hatt for kvinners sikkerhet i det offentlige rom. Særlig har vi etterlyst reaksjoner fra Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar, begge godt plassert ute på ytterste venstre fløy i det politiske spekteret. Disse to organisasjonene, og andre av venstresidens kvinneorganisasjoner, burde være de nærmeste til å stå på barrikadene for å forsvare de siste hundre års hardt tilkjempede rettigheter.

Men, nei. I stedet for å forsvare det tidligere tiders kvinnebevegelser har kjempet for siden Camilla Colletts tid, har de funnet en ny kampsak. En av parolene i årets 8. marstog var «Transkamp er kvinnekamp», som innebar støtte til menn som føler seg som kvinner.

Hvis vi tar som utgangspunkt at det kun finnes to kjønn, noe professor i evolusjonsbiologi Glenn-Peter Sætre har overbevisende argumentert for i sin bok «To kjønn – Evolusjonens største gåte»,  omtalt i vår artikkel av 9. oktober 2023, så er man født enten som kvinne eller som mann. Slik er det bare, det kan ingen av oss gjøre noe med. Det er selvsagt ikke noe i veien for at enkelte menn lar håret vokse, kler seg i kvinneklær og forlanger å bli kalt transkvinner. Men det forandrer ikke det biologiske faktum – de er og blir menn.

Er det disse mennenes rettigheter 8. marskomiteen tenker på når de likestiller «transkamp» med kvinnekamp? Hva med de som ikke overhode gjør noe for utad å oppfattes som kvinne, de bare melder kjønnsendring i folkeregisteret? Det er i dag enklere å skifte kjønn i Folkeregisteret enn å skifte bostedsadresse.

Deretter er du registrert som kvinne, får nytt personnummer og kan benytte alle de fasilitetene som kun er forbeholdt kvinner. Det er intet krav at  man må begynne med hormonell behandling eller underlegges kirurgi for å endre kjønn. Og dersom du etter hvert skulle angre på kjønnsskiftet så er det like lett å skifte tilbake igjen. Det står intet i lovteksten om at man bare kan skifte kjønn én gang i livet.

Den nå avskiltede legen Espen Ester Pirelli Benestad skiftet så vidt vites aldri juridisk kjønn. Det hadde dessuten blitt litt upraktisk i og med at han tilsynelatende skiftet kjønnsuttrykk etter dagsformen.

Hva hadde Kim Friele sagt?

Hva er konsekvensen av 8. marskomiteens parole om at transkamp er kvinnekamp? Hva slags rettigheter er det egentlig som støttes?

De mest åpenbare er selvsagt de rettigheter kvinnebevegelsen har kjempet for i over 100 år og som de for lengst har vunnet fram med, i en slik grad at det i dag, bare med noen få unntak, er straffbart å diskriminere noen på grunn av kjønn. På det juridiske feltet kan vi derfor vanskelig se at kvinnebevegelsen har noe mer å kjempe for. Det er i dagliglivet at det har oppstått problemer.

De av oss som husker litt tilbake glemmer ikke så lett Kim Friele, den mangeårige lederen av «Forbundet av 48», forløperen til Foreningen Fri, som på kav bergensk og nærmest på egen hånd snudde folks oppfatning av homoseksualitet til noe som var helt naturlig og som det ikke var noen grunn til å legge seg opp i.

I 2000 ble Kim Friele utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden for sin 37 år lange innsats for homofiles rettigheter, og ble ved sin sin bortgang i 2021 gravlagt på statens bekostning. Hun var et utpreget liberalt menneske og vi er overbevist om at hun hadde deltatt med stor entusiasme i ethvert pridetog i juni. Men vi stiller oss likevel noe tvilende til om hun hadde vært like entusiastisk til at menn som sier de oppfatter seg som kvinner kan forvente å bli behandlet som kvinner i alle livets situasjoner. For ikke å snakke om menn som hevder å være lesbiske kvinner.

Menn i kvinnefengsler?

Det har vært flere tilfeller av at såkalte transkvinner som soner i kvinnefengsler har begått seksuelle overgrep mot andre innsatte. Det nyeste tilfellet her hos oss, som også fikk stor omtale i pressen, dreide seg om to menn som hevdet å være kvinner og som hadde voldtatt en mindreårig jente. Gulating lagmannsrett dømte begge til 6 års fengsel. Dommen i seg selv er ikke oppsiktsvekkende. Det som skapte diskusjon, var at tingretten åpnet for at de kunne sone i kvinnefengsel. Saken ble til og med tatt opp i Stortinget ved spørsmål fra Dag Inge Hareide (Krf) til justisministeren.

Justisministeren  svarte ved å vise til Kriminalomsorgens retningslinjer for slike tilfeller, der det heter som følger:

Hovudregelen er at innkalling til og innsettelse i fengsel skjer på bakgrunn av personnummer, dvs. juridisk kjønn. Hovudregelen omfattar både innsette i varetekt og domfelte i fengsel, …….. I dei tilfelle der sikta/domfelte har endra juridisk kjønn, kan det gjerast unntak frå hovudregelen, dersom det kan vere fare for denne eller andre innsette sin tryggleik, eller ein slik plassering står fram som openberr uheldig. Dersom innsette sin kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk ikkje samsvarer med juridisk kjønn, kan det etter ein individuell heilskapsvurdering gjerast unntak frå hovudregelen.

Hvilket fengsel disse to «kvinnene» for øyeblikket soner i vet vi ikke. Vi får heller stole på at Kriminalomsorgen tok en klok beslutning slik at innsatte i kvinnefengsler ikke blir utsatt for seksuelle overgrep. For hvis kvinnelige innsatte ikke en gang er beskyttet mot voldtekt under soning i et kvinnefengsel, hvor skal de da være beskyttet?

Pendelen snur

I England har det vært en del slike tilfeller, noe som nok har vært en av hovedgrunnene til at Supreme Court (engelsk høyesterett) den 17. april 2025 avsa dom for at det kun er biologisk kjønn som skal avgjøre hvorvidt en person anses som mann eller kvinne under den engelske diskrimineringsloven.

Dersom noen er uenig i det kjønn man blir ansett å ha, så må vedkommende innhente et «Gender Recognition Certificate,» (GRC). Da vil kjønnet ble medisinsk fastslått, og skriftlig bekreftet til senere bruk. Og det er kun to alternativer i et GRC – mann eller kvinne. Noe 3. alternativ finnes ikke. Til og med statsminister Keir Starmer (Labour) var fornøyd med dommen som han mente ryddet av veien tidligere uklarheter i lovverket.

Akkurat de samme uklarheter som den engelske statsministeren har påpekt har vi også i Norge. Vi har regler i Likestillings- diskrimineringslovens §6 og i  straffelovens §185, som begge setter en strafferamme på 3 års fengsel for handlinger eller ytringer som rammes av loven. Et par praktiske eksempler – hvis biologiske kvinner nekter en transkvinne adgang til en kvinnegarderobe, så vil det kunne være brudd på diskrimineringslovens §6. Eller hvis noen konsekvent omtaler en transkvinne som mann så blir spørsmålet om dette rammes av straffelovens §185 eller er beskyttet av Grunnlovens §100 om ytringsfrihet, det vil si at etter norsk lov kan det være straffbart å si noe som er faktisk sant.

Et meget aktuell tilfelle er debatten om transkvinners deltagelse i kvinneidrett. Såvidt vites har ingen norske idrettsforbund nedlagt slikt forbud, antagelig fordi et forbud hadde vært lovstridig hos oss. Likevel løses gjerne problemet ved at mange internasjonale særforbund har nedlagt slike forbud. Internasjonale forbund er selvsagt ikke er bundet av norsk lov.

Det er vel verdt å merke seg at det aldri har vært noe krav fra transmenn, dvs. kvinner som anser seg som menn, om å få delta i herreidrett. Hadde de spurt hadde de antagelig blitt tatt i mot med åpne armer.

Nylig ble det meddelt fra IOC – Den internasjonale olympiske komite – at fra og med OL i Los Angeles i 2028  skal alle kvinnelige deltagere kjønnstestes, noe som er ulovlig i Norge. Det har selvsagt skapt protester hos enkelte, men slett ikke alle transkvinner er uenige i denne avgjørelsen. Andrea Schirmer, som omtaler seg selv som transkvinne, skriver i Nettavisen den 20. august 2024 følgende: 

Jeg er sannsynligvis noe høyere og sterkere, enn jeg kanskje hadde vært om jeg var født biologisk kvinne. Dette burde for meg gjøre det selvfølgelig at jeg ikke burde ha muligheten til å delta i profesjonell idrett med biologisk fødte kvinner.

I oktober 2025 ble det stiftet en ny forening for lesbiske, homofile og bifile, LHB Norge, som i Nettavisen den 24. oktober 2025 presenterer seg i et innlegg der de blant annet skriver at en mann kan ikke være lesbisk.  Det ser derfor ut for at Foreningen Fri (FF) får konkurranse i tiden fremover.

Det er kan hende på tide, ettersom FF har funnet seg et nytt marked å engasjere seg i – på  oppdrag fra NORAD skal de arbeide for å støtte seksualitetsmangfold  i Afrika. I følge Sløseriombudsmannen på Facebook den 13. mars 2025 og Documents artikkel den 3. mars 2025 har FF mottatt 113 millioner kroner til dette formålet, og det er avdekket misligheter for 54 millioner kroner.

Kan hende bør noen av millionene til FF kanaliseres over til LHB Norge som driftstilskudd. FF skal i følge Bufdirs budsjett for 2026 motta 37,55 millioner kroner, så det er nok å ta av.

Hva så med 8. mars komiteen?

Hvis komiteen virkelig mener at transkamp er kvinnekamp så må man anta at komiteen anser transer som en svak gruppe som behøver all mulig støtte fra kvinnebevegelsen.

En reelt svak gruppe som fikk tillatelse til å stille i 8. marstoget i 2024 var en gruppe jødiske kvinner som stilte med parolen «#Me too – unless you are a jew». Til tross for tillatelsen ble disse raskt stoppet av vaktene i toget, og hadde ikke politiet satt manngard rundt dem kunne det ha gått alvorlig galt.

Vi har snakket med en av kvinnene som deltok, og omtalte hendelsen i vår artikkel den 11. mars 2024.

«Horer!», «Barnemordere!», «Skadedyr!» ropte mobben opp i ansiktet på jødene. Og med det som kan kalles en imaginær tegnestift i skoen klarte jødene å holde seg forholdsvis rolig. De ba de hissige propalestinere om ikke å gå dem helt opp i ansiktet og svarte så rolig de kunne på alle de hinsidige verbale angrepene. De prøvde også å roe gemyttene ved å tilby seg å gå aller sist i toget, men selv ikke det var godt nok for mobben. Her skulle de tydeligvis demonstrere makt ved å forhindre jødene både bevegelsesfrihet og ytringsfrihet.

Det er et sted mellom 1500 og 2000 jøder i Norge. Antallet transer må være veldig mye større i en befolkning på 5,5 millioner.

Kan hende bør 8. marskomiteen neste år revurdere hvilken av de to gruppene som er mest utsatt.