Studien er basert på dybdeintervjuer med afghanske EMA som kom til Sverige i forbindelse med folkevandringskrisen i 2015. Som den korrekte forsker førsteamanuensis i barne- og ungdomsstudier, Live Stretmo, er nevnes ikke asylsøker i det hele tatt, de omtales som «unge afghanere» som kom som «enslige mindreårige» under «flyktningmottaket».
Underforstått: Vi skal tenke på dem som flyktninger.
Ikke rom for feil
Det synes liten tvil om hva som er det underliggende i Live Stretmos forskning, og det er jo ekstra interessant at dette fremkommer samtidig med at Høyre i Norge gjør en snuoperasjon i integreringspolitikken. Det ved å foreslå en rekke gamle og kjente tiltak.
Men i Sverige er det visstnok ikke så bra å bli svensk. Man må være forsker og/eller politisk venstreorientert – eller svensk – for å klare å fremstille integrering som en uting.
– Å bli svensk fremstilles som en total transformasjon av det indre jeg-et. Det er migranten selv som forventes å ta ansvar for å bli så svensk som mulig, sier Live Stretmo.
Hvis de samme unge afghanerne har noen problemer med å endre sitt «indre jeg» har det nok vært best for de samme å bli i hjemlandet. Og selvfølgelig er det, og må være, et selvstendig ansvar å bli så svensk som mulig – i Sverige.
I historiene til afghanerne kobles svenskhet til å «holde seg til tiden, ikke ta for mye plass, ikke snakke høyt og alltid følge reglene». Sikkert særdeles ukjent for afghanere og andre fra MENAPT-land, men i våre land er dette en selvfølgelighet som vi alle lærer å strebe etter. Det er en del av samfunnslimet, selv om det finnes nok av dem som feiler.
Men disse unge afghanerne i studien mener at rommet for å gjøre feil er svært lite. En av dem beskriver det som å måtte være «en superlydig borger», en som aldri gjør feil. Hadde dette rommet vært så snevert som de tilsynelatende mener – eller føler – så hadde nok svensk integreringspolitikk ikke over flere tiår vært preget av boller og brus, og påstander om rasisme.
Men hvorfor skal forskere ta hensyn til slike småting som realiteter?
De gode og dårlige
Respondentene skiller mellom det de kaller «gode» og «dårlige» innvandrere. De gode er «hardtarbeidende, lovlydige og stiller ikke spørsmål». De dårlige er de som «tar plass, krever sine rettigheter eller avviker fra normen».
– Det er en måte å vise at man hører til og er en legitim person i en kontekst der enslige mindreårige lenge har blitt fremstilt som potensielt farlige, hevder Stretmo.
Ikke vet jeg hvor svenskene har gjort av gjør din plikt og krev din rett, men at det er en generell holdning i samfunnet at EMA er «farlige» er nytt for meg. I den grad de oppfattes som farlige er det fordi det er en del som ødelegger for hele gruppen. Det er bare å se på statistikken over kriminelle innvandrere, som mange «forskere» slett ikke liker skal offentliggjøres.
Samtidig skjønner vi hvorfor mange innvandrergrupper er overrepresentert på en rekke «uheldige statistikker»: De tar med seg verdier og praksiser fra hjemlandet, samtidig med at de ikke forstår vertslandet.
Stretmo påpeker videre at flere av de unge beskriver «hvordan de føler seg som faste representanter for en gruppe snarere enn enkeltpersoner». En av dem sier at «folk ser oss som potensielle terrorister», noe som gjør at hver handling får stor betydning.
De må bare «føle» det ene og andre, men det er jo litt underlig at de generaliserer ut fra et helt samfunn (her Sverige), mens de selv forlanger å bli sett på kun som enkeltpersoner?
Egen bakgrunn
Prosessen med å tilpasse seg, eller adapsjonen som det så fint heter i studien, har også motstridende følelser, som omtales som ambivalens.
Kravene om å «være svensk» gjør det vanskelig å bevare det afghanerne beskriver som «viktige deler av bakgrunnen sin». De nevner blant annet sterke familiebånd og ansvar for eldre, verdier de mener sjelden faller innenfor rammen av hva som regnes som vellykket integrering.
Dette er smått absurde eksempler gitt at de samme kom til Sverige som nettopp EMA. Disse «sterke familiebånd» og «ansvar for eldre» går også på bekostning av noe, som de samme selvsagt ikke nevner. For hvordan hadde det stått til med begge deler hvis det ikke var jenter og kvinner som betalte den høyeste prisen? For eksempel er den lovpålagte ekteskapsalderen i Afghanistan 16 år for jenter og 18 år for gutter. Men til tross for lovverket er barneekteskap utbredt på grunn av verdier og tradisjon samt fattigdom, særlig på landsbygda.
– De som ble intervjuet uttrykker sorg over at det ikke er rom for at det svenske samfunnet også kan lære noe av dem, sier Stretmo.
Hvis det er noe å lære, så lærer vi nok. Man må bare vise hva som er verdt å lære av – og godta at uønskede verdier og praksiser vender vi ryggen, ja endog sanksjonerer.
Individuelt ansvar
Kanskje for å rettferdiggjøre egen forskning mener Stretmo at studien viser «et tydelig skifte i synet på integrering, fra et felles samfunnsprosjekt til et individuelt moralsk ansvar».
– Når integrering reduseres til individets prestasjon, blir samfunnets ansvar for å skape tilhørighet usynliggjort. Dette er problematisk, ikke minst hvis vi ønsker å oppdra unge mennesker til å bli demokratiske subjekt som tør å kreve sine rettigheter, sier hun.
Integrering reduseres til individets prestasjon? Samfunnets ansvar usynliggjøres? Vet den samme Live Stretmo hvor mye penger og ressurser som går til integrering i et land som Sverige?
Dette er regelrett samfunnsødeleggende «forskning» som har et oppheng i rettigheter – som om rettigheter ikke krever noen slags kontekst. Det er faktisk jævlig synd for afghanere, og andre fra MENAPT-land, i Vesten som faktisk jobber hardt for nettopp å integrere seg og ta ansvarlig del av samfunnet.
Siden selve rapporten fra studien krever betaling, noe vi ikke har noen intensjoner om å betale for, er dette hentet fra universitetet i Gøteborg sin egen presentasjon (som vi ble oppmerksom på via Samnytt).
Det kan også legges til: Nylig kom det fram at det nettopp er afghanere i Norge som nå er blitt gruppen som sender mest private penger til Afghanistan – og disse pengene må jo komme fra et sted. Så det er neppe så fryktelig synd på dem.