Lille Norge har under skiftende regjeringer de siste 30 år satt seg som mål å redde verden fra alt som er trist og leit. Årsaken er selvsagt det stadig økende oljefondet som egentlig heter Statens pensjonsfond utland (SPU). Navnet angir hva fondet skal brukes til – sikre pensjonene til dagens og fremtidens pensjonister, dog slik at nåværende finansminister Jens Stoltenberg i sin tid fikk gjennomslag for «handlingsregelen», en regel som angir hvor mye av SPU som kan brukes til å balansere budsjettet når den til enhver tid sittende regjering ikke greier å prioritere hvilke utgifter som må kuttes for å ikke gå i underskudd.
For tiden sier handlingsregelen at staten over tid kan bruke 3% av innestående på SPU til å balansere budsjettet. Men når SPU i dag overstiger 20.000 milliarder kroner og 3% av dette ved en rask hoderegning blir 600 milliarder kroner, så gir det rom for å finansiere mange av småpartienes hjertesaker.
Særlig betryggende er det ikke at dette gjerne skjer sent på kvelden kort før siste frist for å få vedtatt neste års statsbudsjett.
Betryggende er det heller ikke at samme Abbas ble tatt godt imot på Slottet. Fra Det Norske Kongehus lyder det:
Hans Majestet Kongen tok i dag imot Palestinas president, Hans Eksellense Mahmoud Abbas, i audiens, etterfølgd av ein offisiell lunsj på Slottet. Hennar Majestet Dronninga og Den Høgvørde Kronprinsen var òg til stades.
Men «Hans Eksellense» har mye i bagasjen.
Hva i all verden gjør Abbas her?
Når én som oppfattes som statsleder i Norge, i dette tilfellet presidenten i Palestina, Mahmoud Abbas, kommer på besøk hos statsminister Jonas Gahr Støre, Kongehuset og Stortinget, så kan møtene bare ha kommet i stand på en av to måter. Enten har Støre invitert Abbas, eller så har Abbas invitert seg selv.
Hvis det er Støre som har invitert ham så kan grunnen bare være at han ønsker å gjøre Norge fortsatt relevant som en «fredsnasjon» som kan bidra til å skape fred mellom Israel og staten Palestina, en stat som ikke oppfyller noen av kriteriene for å kunne anerkjennes som en selvstendig stat. Men hvis det er Abbas som har tatt initiativet så er den eneste grunnen at han først vil takke Støre for at Norge har anerkjent Palestina som selvstendig stat, for deretter i neste setning å uttrykke håp om ytterligere budsjettstøtte til Den palestinske selvstyremyndigheten (PA).
Som vi har dokumentert i vår artikkel den 10. februar var den samlede overføring til PA i 2025 2,1 milliarder kroner og det vil være politisk umulig for Støres mindretallsregjering å redusere beløpet i 2026. Det vil Rødt, SV og MDG sørge for.
I regjeringens pressemelding om besøket står følgende:
Det er fyrste gong president Abbas er på besøk etter at Noreg anerkjente staten Palestina. Tema for møtet er mellom anna arbeidet med å sikre varig fred mellom Palestina og Israel, og korleis Noreg kan halde fram med å støtte bygginga av ein palestinsk stat.
Det eneste Norge kan bidra med er selvsagt penger. Mye penger. Og dette kommer etter at Norge rett før nyttårsaften 2025 overførte 2,1 milliarder kroner til Palestina.
20 år uten nyvalg
Når president Abbas har tviholdt på posisjonen i 20 år uten å arrangere nyvalg, kan man selvsagt ha sine tanker om hvorfor det aldri har skjedd.
En sannsynlig grunn er det som The Times of Israel skrev i sin artikkel den 9. juni i fjor, som vi oversatte og la ut i vår artikkel av 26. januar i år:
The Times of Israel hadde den 9. juni i fjor en artikkel der de gjennomgikk det de visste om formuene til høytstående palestinske politikere. Her skrives det blant annet:
Mahmoud Abbas, som har styrt etter presidentdekret siden 2005 uten valg, leder over et regime med nepotisme og hemmelighold. Hans sønner, Yasser og Tarek Abbas, leder store selskaper innen byggevirksomhet, telekommunikasjon, energi og finans — alle finansiert gjennom kontrakter med PA som deres far kontrollerer. Deres samlede formue anslås i hundrevis av millioner dollar.
President Abbas selv er også rik – med eiendommer i Jordan og Ramallah, personlige sikkerhetsenheter, diplomatiske jetfly og ubestridt kontroll over statlige midler. Det som en gang var ment å være en nasjonal administrasjon har blitt omgjort til en familievirksomhet.
Hvert år strømmer det inn vestlige penger. UNRWA mottar mer enn 1,6 milliarder dollar årlig, primært finansiert av USA, Tyskland, EU og ja – Belgia. Det er omtrent lik Haniyehs personlige formue alene. De samlede ressursene til de øverste lederne av Hamas og PA? Over 10 milliarder dollar. Det er nok til å finansiere Gaza og Vestbredden i årevis uten ett øre fra Brussel eller Washington.
Og til gjengjeld? Ingen åpenhet. Ingen revisjoner. Ingen reform. Akkurat det samme kjente refrenget: «Hvis du ikke finansierer oss, vil barna våre sulte.»
Abbas arrangerer selvsagt ikke nyvalg når det betyr at han må gi fra seg en posisjon der det regner penger ned over ham og de øvrige i PAs ledelse som manna fra himmelen. Og i særdeles ikke når Norge og de andre landene som bidrar til pengestrømmen ikke truer med å skru igjen kranen inntil det har skjedd et nyvalg. Det skjer bare ikke.
For godt til å være sant
Det er ikke mange av dagens diktatorer som ikke engang forsøker å legge skjul på at de ikke bare støtter terrorisme – de betaler også terroristenes familier gradert etter hvor «vellykket» terrorhandlingen har vært. Rett etter at president Trump hadde flyttet inn i Det Hvite Hus kom det en kunngjøring fra PA om at de hadde besluttet å slutte med «pay for slay» dvs. å premiere terroristers familier med livslang understøttelse. Vi omtalte dette i vår artikkel den 11.02.25 som en nyhet som tydet på at ting begynte å gå i riktig retning i Ramallah.
Men så er det gjerne slik at når noe er for godt til å være sant, så er det gjerne det. En kjapp henvendelse til våre venner i PMW gjorde at vi fikk svar fra daglig leder Itamar Marcus som hadde gravd seg ned i hva som i realiteten hadde skjedd. Og det var at utbetalingene fortsatte som før, med samme beløp, men utbetalingene skulle heretter belastes andre poster i PAs budsjett. Det ble korrigert i vår artikkel senere samme dag.
Som om dette ikke var nok – PA bryr seg ikke lenger om å prøve å skjule hva de driver med. I følge PMWs artikkel den 11. februar har PA nå sendt ut påminnelser til alle de som har blitt sluppet ut fra israelske fengsler i forbindelse med fangeutvekslinger om å få registrert sine bankkonti slik at de kan få utbetalt den lønnen de har krav på.
Slik er situasjonen også i dag. Den mannen vår statsminister mottok den 11. februar er altså en gjennomkorrupt diktator, som betaler terroristenes familier etter hvor mange de har drept, og som absolutt ikke har til hensikt å skrive ut noe nyvalg selv om han nærmer seg den samme regjeringstid som Putin i Russland. I en pressekonferanse etter møtet med Abbas uttalte Støre at han hadde forståelse for at det ikke var avholdt valg, men at dette var komplisert på grunn av at Gaza var rasert av Israel og fordi Israel tillot stadig flere bosettinger på Vestbredden.
Her som ellers – jødene har skylda.
Terror – en autentisk del av vår nasjonale identitet.
Som om dette ikke skulle være nok – i PMWs artikkel den 9. februar er det sitert en uttalelse inntatt i PAs offisielle dagsavis Al-Hayat Al-Jadida der det uttales følgende:
Fatah-bevegelsens revolusjonære råd har besluttet å avholde den 8. Fatah-konferansen den 14. mai. På slutten av sin 13. sesjon – som fant sted over to dager på presidenthovedkvarteret i Ramallah under tittelen… «Frihet for leder Marwan Barghouti og alle fangene»… understreket rådet videreføringen av den folkelige motstanden på bakken og at den måtte eskalere… Fatah understreket på nytt sin prinsipielle holdning om å bevare rettighetene og verdigheten for familiene til martyrene, fangene og de sårede, da dette utgjør en autentisk del av vår nasjonale identitet. Det ble også sagt at dette er en forpliktelse Fatah har påtatt seg, og at de for tiden arbeider hurtig for å finne den riktige nasjonale fremgangsmåten for å sette en stopper for enhver uklarhet i dette hellige spørsmålet.
[Offisiell PA daglig Al-Hayat Al-Jadida, 11. jan 2026]
For den som ikke vet hvem Marwan Barghouti er – han er tidligere en leder av Fatah som for tiden soner fem livstidsdommer pluss 40 år etter at han i 2004 ble dømt for å ha vært bakmannen da fire israelere og en gresk munk ble drept av en selvmordsbomber under den 2. intifada høsten 2000.
Han er uansett den antagelig mest populære kandidat for å etterfølge Abbas som president. Så fremt det utlyses nyvalg.
Politisk schizofreni?
Nå skal undertegnede absolutt ikke påberope seg noen ekspertise innen psykiske diagnoser, men det skal ikke mye googling til for å kunne konstatere at manglende virkelighetsforståelse, vrangforestillinger og tankeforstyrrelser faller innenfor det som kan kalles schizofreni.
Hva annet kan man kalle det når en stor del av våre politikere som til daglig holder fanen høyt for folkerett, likestilling og demokrati nærmest omfavner en gjennomkorrupt muslimsk diktator som har sittet som president i 20 år uten å bry seg om å skrive ut nyvalg, som belønner terroristers familier, og som dessuten er leder av den palestinske frigjøringsorganisasjonen Fatah som erklærer at støtte til terrorister er en del av den palestinske nasjonale identitet?
Og til tross for dette er det knapt noen grenser for hvor mye av SPU – også kalt oljefondet – politikerne er villige til å sponse ham med.
Kan årsaken være så enkel som det vi beskrev i vår artikkel den 10. februar at våre politikere rett og slett anser Norges sponsing av palestinerne som en slags karrieremulighet som kan komme til nytte den dagen de forlater Stortinget:
Det kan vel neppe kalles en konspirasjonsteori om vi setter opp den hypotesen at en rekke av våre yrkespolitikere som etter hvert fyller opp Stortinget og som stort sett mangler yrkeserfaring å falle tilbake på dersom de ikke blir gjenvalgt hvert 4. år, ser på «fredsarbeid» gjennom diverse NGOer og internasjonale organisasjoner som en interessant mulighet for fremtidig karriere. Hva er da bedre enn å engasjere seg i Midtøsten-konflikten, en konflikt der «fredsnasjonen» Norge gjennom årene har skutt inn enorme beløp, men som aldri tar slutt?
Tvert imot – så lenge antall palestinske «flyktninger» blir flere år for år, så øker behovet for humanitær støtte tilsvarende. Når våre yrkespolitikere etter noen år på Stortinget selvsagt opparbeider seg et kontaktnett i regjeringsapparatet og vet hvilke honnørord som skal til for å få tildelt noen millioner over bistandsbudsjettet, så blir de attraktive innenfor det professor Terje Tvedt kaller «Det humanitær-politiske kompleks».
Vi tror sannheten er så enkel.
Så lenge dette landet styres av stadig flere av de vi kan kalle yrkespolitikere, folk som starter i ungdomspartiene, som ofte får med seg en master men ikke bruker den til noe, da gjør man alt man kan for å få en plass på Stortinget der man betales godt uansett manglende erfaringer fra yrkeslivet. Og den dagen man ikke blir gjenvalgt så kan man jo satse på at åpner det seg muligheter innen en eller annen NGO, og da gjerne innen fredsarbeid. Norske politikere er kjent for å være rause med oljepengene, og det åpner mange dører.
Det er tross alt begrenset hvor mange tidligere politikere First House har bruk for.