For temmelig nøyaktig ett år siden holdt USAs visepresident JD Vance en tale i München som rystet den europeiske eliten som var samlet til sitt årlige treff i Münchner Sicherheitskonferenz. Forøvrig samme organisasjon som finansminister Jens Stoltenberg (Ap) hadde takket ja til å bli leder av, inntil han måtte hjem til Norge for å redde den usedvanlige lite populære statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) fra å lide et ydmykende nederlag i fjorårets stortingsvalg.
Og som vi alle vet – Aps velgere tok i mot ham som om det var Kristus som hadde steget ned til jorden igjen på Oljeberget i Jerusalem, og ga ham et syltynt regjeringsgrunnlag, med støtte fra Sp, SV, MDG og Rødt.
Talen som skapte forferdelse
Hva var det egentlig JD Vance sa som vakte så mye forferdelse at den politiske eliten ble sittende lamslått igjen?
Hele talen ligger ute på denne lenken.
Vi kan dele budskapet opp i fem punkter:
- Vance hevdet at den største trusselen mot Europa ikke kommer fra Russland eller Kina, men «innenfra» – i form av europeiske politikeres håndtering av migrasjon, ytringsfrihet og liberale verdier.
- Han anklaget europeiske regjeringer for å kneble ytringsfriheten og se bort fra sine egne verdier, og nevnte spesielt innføring av sensur i Storbritannia og noen andre land.
- Han angrep Europas politikk på migrasjon og mente det var en trussel mot samfunnsstrukturen og kulturen.
- Vance var svært lite opptatt av krigen i Ukraina i sin tale. Han repeterte Trumps linje om at Europa må ta langt større ansvar for sitt eget forsvar og redusere avhengigheten av USA.
- Han uttrykte støtte til nasjonalistiske bevegelser og kritiserte at politikere fra ytre høyre ble utestengt i enkelte europeiske land.
Det som likevel gjorde at tilhørerne som er vant med at talerne på denne konferansen uttrykker seg i runde, diplomatiske vendinger fikk nervøse rykninger, var det Vance startet med å si:
The threat that I worry most about vis-a-vis Europe is not Russia, not China, it’s not any other external actor. What I worry about is the threat from within, the retreat of Europe from some of its most fundamental values.
Med det stakk han fingeren i øyet på de fleste som var tilstede.
There’s a new sheriff in town
De fleste av våre lesere vil nok stort sett være enige med Vance i alt han sa. Vi tror også at et flertall av folk flest vil være enige i det meste, i hvert fall etter at de har tenkt seg litt om. Du skal være usedvanlig lite samfunnsorientert om du ikke har fanget opp problemene innvandringen, særlig fra muslimske land, har påført oss. Spør noen av de flere hundre unge kvinnene som ble seksuelt antastet, til dels voldtatt, av innvandrere på plassen foran Kölnerdomen nyttårsaften 2015/2016.
Dessuten – de færreste blant oss er for sensur av lovlige ytringer, eller at våre meningsmotstandere skal utelukkes fra å stille til valg. Og det var jo essensen av det Vance sa.
Men for den politiske eliten i München, herunder representantene fra EU, kom talen som et sjokk.
Talen ble holdt en knapp måned etter at Trump og Vance hadde overtatt i Det Hvite Hus. I Europa hadde de blitt vant til et USA under Joe Biden, der hans etter hvert reduserte kognitive tilstand gjorde at det i realiteten var en til dels sterkt venstreorientert administrasjon som utformet politikken. Kontrasten var enorm. Vance ba dem i relativ klartekst være forberedt på å rydde opp i eget hus og ikke stole på at USA skulle redde dem.
Politikernes ansvar
USA er ikke Norge. USA er heller ikke Tyskland eller Frankrike. Men alle land i Europa er demokratier, med hver sine kulturelle særpreg. I det hele tatt er Europa et kulturelt lappeteppe av land som til tider har kjempet blodige kriger mot hverandre, noe også vi har erfart vår del av. Men som demokratier så velger vi våre egne politikere til å representere oss. Deres primære oppgave er derfor å tjene folkets og landets beste, men det kan man vanskelig si alle våre politikere gjør.
Det bør være nok å vise til hva vi tidligere har skrevet om politikernes ambisjoner om å redde verden fra alt som er trist og leit. Vi kommer heller ikke unna at i vårt kalde og langstrakte land bør strømmen i stikkontaktene, som stort sett kommer fra offentlig eide kraftstasjoner, anses som en del av vår infrastruktur. Det er ikke som noe som kan selges på markedet til høystbydende i Europa. Og når det viser seg at folk ikke lenger har råd til å varme opp boligene sine, prøver politikerne å bøte på skaden ved å innføre Norgespris.
For ikke å snakke om når politikerne i 2015 åpnet grensene for å ta imot horder av syrere – eller alle som kalte seg syrere – og rettferdiggjorde dette med at de var høyt utdannede hjertekirurger og kjernefysikere alle sammen. Resultatet vet vi.
Det var derfor Vance traff et ømt punkt i München i fjor da han påpekte at det ikke var Russland og Kina som Europa må bekymre seg for. Fienden var her allerede. Vi finner dem blant våre egne politikere. De som setter mulighetene for egen karriere i inn- og utland foran plikten til å gjøre Norge til et bedre sted for de som kommer etter oss.
Angela Merkel
For hva kan man ellers kalle det når den tyske forbundskansler som etter 1945 har greid å forandre hele Europa til det verre, Angela Merkel, både beslutter å redde verden fra mulig dårlig vær i 2050 ved å nedlegge tysk kjernekraft og heller satse på vind og sol, supplert med vannkraft fra Norge. Resultatet ble kraftmangel med den følge at tysk kraftkrevende industri enten nedbemannet grunnet dårlig økonomi, eller flyttet produksjonen utenlands. Dette var samtidig som hun erklærte «Wir schaffen das» og åpnet grensene for alle som kaller seg syrere.
Resultatet burde ikke komme som noen overraskelse. Folket i de delstatene som ble rammet hardest, og det var statene i øst som ikke hadde glemt hvordan det var å leve under kommunismen, ga sine stemmer til AfD – Alternative für Deutschland. Da reagerte den tyske justisministeren med et ønske om å forby hele partiet!
For å sitere JD Vance:
If you are running in fear of your own voters, there is nothing America can do for you.
Som om ikke denne talen var nok brøt Vance et diplomatisk tabu ved rett før det tyske valget og droppet et møte med daværende forbundskansler Olaf Scholz fra SPD. Istedenfor satte han seg ned med AfDs leder Alice Weibel, hun som ledet partiet SPD ville forby.
Noe skjedde
Det har nå gått ett år siden visepresident JD Vance sjokkerte den europeiske eliten ved å si dem noen sannhetens ord. Hvis deltakerne på internasjonale konferanser er vant med å uttrykke seg i diplomatiske vendinger for ikke å støte noen, så var denne talen ikke til å misforstå. Om de europeiske lederne satt sjokkskadd tilbake så kan ingen påstå at talen ikke hadde virkning.
Mye har skjedd på det året som har gått. To ting som bør nevnes spesielt er at NATO-landene har tatt inn over seg at forsvarsbudsjettene må økes vesentlig slik at man ikke bare baserer seg på at USA skal komme Europa til unnsetning dersom Russland skulle finne på å angripe et NATO-land.
Dessuten, og dette er en viktig endring for oss i HRS, det har skjedd en markant endring i en del land når det gjelder viljen til å sende kriminelle utlendinger ut, og til å avvise migranter på grensen. Etter valget i Tyskland i februar 2025, da AfD ble nest største parti med 20 prosent av stemmene, ble det iverksatt grensekontroll, også mot andre land innen Schengen. Finland, Estland, Latvia, Litauen og Polen har forsterket grensene mot Belarus og Russland, og Hellas og Italia gjør nå det de kan for å stoppe migrantbåter før de når egne territorialfarvann.
Europas «syke mann» er dessverre Spania der den sosialistiske regjering vil gi nærmere 700.000 illegale migranter amnesti under påskudd av at da vil de kunne arbeide og betale skatt til Spania. De fleste migrantene har kommet i båter over Gibraltarstredet eller Middelhavet. De siste par årene har det også kommer stadig flere fra Vest-Afrika over til Kanariøyene, der det ikke finnes muligheter for å ta imot dem. Der må derfor sendes over til fastlandet.
Hvis alle disse får spansk oppholds- og arbeidstillatelse vil de få fri tilgang til resten av Schengen, med de problemer det vil medføre. For med gyldig oppholdstillatelse i Spania kan de søke arbeid hvor som helst i EU. Spania har selvsagt ingen interesse av å stoppe dem. Problem solved.
Dette vet selvsagt statsminister Pedro Sánches fra sosialistene i PSOE. En flom av migranter med spansk oppholdstillatelse kan bare forhindres dersom Frankrike stenger grensene mot Spania. Men det fremstår som mer enn tvilsomt at Macron er villig til dette. Han er tross alt svoren tilhenger av fri bevegelse innen EU.
Ytringsfriheten
Med unntak av Spania ser utviklingen ut til å gå den riktige veien, det vil si slik JD Vance mente Europa burde bevege seg. Men det har gått den gale veien når det gjelder ytringsfriheten.
EU innfører stadig nye direktiver som særlig er ment å beskytte brukerne av sosiale medier fra det noen mener er «fake news», eller bilder som noen kan tenkes å bli krenket av. Men hvem avgjør hva som er «fake news», eller hvilke bilder som er krenkende?
Fordi EU innfører drakoniske straffer dersom direktivene ikke følges, blir konsekvensen at algoritmene slår ut på innlegg som er godt innenfor den lovbestemte ytringsfrihet. Dette vet vi i HRS alt om. Hadde dette innlegget blitt lagt ut for fem år siden hadde det nådd 10 ganger så mange lesere som i dag. Minst.
Verstingen når det gjelder begrensning av ytringsfriheten er England, som ikke er EU-medlem. Der kan man få politiet på døren dersom man har lagt ut noe som kalles «non-criminal offences». Dette defineres som ytringer som antas å kunne krenke noen, og da blir man registrert i strafferegisteret, selv om ytringen er innenfor den lovbestemte ytringsfrihet.
Statsminister Keith Starmer fra Labour, Englands minst populære statsminister i nyere tid, ligger dårlig an selv blant sine egne og vil nok før eller senere bli skiftet ut med Nigel Farage fra ReformUK, mest kjent som den tidligere Brexit-generalen. Når det skjer må det antas at det engelske politi i stedet for å gå etter helt alminnelige «innfødte» engelske menn og kvinner som begår «non-criminal offences», heller blir bedt om å prioritere de tusenvis av tilfeller der engelske mindreårige jenter fra arbeiderklassen er groomet, stort sett av pakistanere.
Enter Marco Rubio
Der visepresident Vance sjokkerte de europeiske lederne slik at de knapt applauderte da talen var slutt, ble stemningen en helt annen da utenriksminister Marco Rubio entret samme talestol ett år senere. Og han fikk stående applaus. Men sa han egentlig noe annet enn Vance? Hvis man hører gjennom begge talene så er det ikke store forskjellen, bortsett fra at Rubio fremsatte budskapet på en vesentlig rundere måte, der han la vekt på det århundrelange skjebnefellesskapet mellom USA og Europa.
Hovedgrunnen – tror vi – er at de europeiske lederne i løpet av det året som har gått hadde vennet seg til budskapet, at Europa primært må ta vare på seg selv og sine innbyggere og ikke sole seg i glansen av alle tiltak man iverksetter for å redde verden, i tillit til at USA vil stille opp dersom Putin plutselig skulle bestemme seg for å invadere deler av et NATO-land.
I det ligger også en økt bevissthet om at Europa ikke kan ta i mot millioner av velferdsmigranter, stort sett fra MENA-land (Middle East and North Africa), og at de som er her ulovlig enten må interneres eller sendes tilbake. Videre – at det er våre egne innbyggere som må prioriteres i stedet for å etablere et velferdssamfunn åpent for alle som greier å komme seg hit.
Der JD Vance snakket rett fra levra på en måte som gjorde at deltagerne på sikkerhetskonferansen i fjor knapt trodde hva de hørte, kom Marco Rubio til sine egne da han presenterte USAs politiske ønsker som ikke skilte seg fra det Vance hadde sagt ett år tidligere. Forskjellen var bare at ordbruken var mye mildere og at tilhørerne i stor grad hadde tatt konsekvensene av det som ble sagt av Vance året før.
På den måten kan JD Vance muligens ha fått Europa tilbake på rett spor igjen, etter de skader ikke minst Angela Merkel må holdes ansvarlig for.
Ikke dårlig bare det.