De siste dagers hendelser tyder på at Venezuela endelig kan gå lysere tider i møte. Diktatoren Nicolas Maduro er tatt til fange av amerikanske styrker og plassert et sted der han kommer til å bli værende livet ut. Maduro er kroneksempelet på hvordan narsissister på ytterste venstre fløy kan ødelegge et land, bare de får muligheten til det.
Venezuela var med sine enorme oljeressurser Sør-Amerikas klart rikeste land. Landet har verdens største kjente oljereserver, større enn Saudi-Arabia, og man skulle tro at det ikke var mulig for noen diktator, nærmest uansett hvor udugelig vedkommende måtte være, å kjøre Venezuela i grøfta. Men Maduro greide det, godt hjulpet av sin forgjenger Hugo Chavez. Chaves var erklært marxist, men ikke fullt så udugelig som Maduro. Han prøvde å begå statskupp i 1992 og måtte sone to år i fengsel for det, men kom sterkt tilbake og ble valgt som president i 2000 og 2006 med relativt solid flertall. Han ble også gjenvalgt i 2012 men var da alvorlig kreftsyk og døde noen måneder etter valget.
Hugo Chavez var et eksempel på en venstreorientert marxist som det tross alt var noe positivt ved. Noen demokrat var han absolutt ikke, opposisjonen hadde mildt sagt dårlige kår under Chavez og han fikk dessuten endret grunnloven slik at han kunne bli sittende som president i uoverskuelig fremtid, ikke ulikt Putin. Men til forskjell fra Putin hadde han ikke noe Sovjetsamvelde han skulle gjenopprette. I stedet innførte han betydelige sosiale reformer og fikk faktisk halvert fattigdommen i landet, noe som selvsagt ga ham god oppslutning hos de lavere samfunnslag.
Mat på bordet er tross alt viktigere enn gleden ved å kunne avgi stemme ved et fritt og uavhengig valg. Baksiden av medaljen var at Venezuela under Chavez utviklet seg til å bli et land hvor kriminaliteten blomstret, basert på smugling av narkotika fra de øvrige latinamerikanske land og til USA.
I tilfelle av at han ikke skulle overleve kreftbehandlingen på Cuba, sørget Hugo Chavez å utnevne visepresident Nicolas Maduro som sin etterfølger. Maduro var en tidligere bussjåfør og fagforeningsleder som etter Chavez sin død utviklet seg til en klassisk diktator som etterhvert fikk oppløst parlamentet, fengslet eller henrettet opposisjonelle og bygde opp sikkerhetsstyrker rundt sin egen person med full frihet til å terrorisere Venezuelas befolkning.
Hva nå, Trump?
Når Maduro endelig er historie så har USA ved president Trump påtatt seg et enormt ansvar. Venezuela er et land med 30 millioner innbyggere hvorav 8 millioner har flyktet til andre land i Karibia eller Sør-Amerika. Landet har en økonomi i fritt fall og en siviladministrasjon som har kollapset fordi folk med utdannelse nok var blant de første som pakket kofferten og dro. Samtidig er det sannsynlig at en stor del av de som har flyktet fra Venezuela nå ønsker å flytte hjem igjen. Derfor haster det med å sikre at det finnes en administrasjon som kan få landet på rett spor igjen.
Trump har med en viss rett uttalt at Venezuelas oljereserver tilhører USA. Men her må det tas store forbehold. Det som er korrekt er at Hugo Chavez i 1990 nasjonaliserte all oljevirksomhet og kastet ut de store amerikanske oljeselskapene ExxonMobil og ConocoPhillips, uten noen som helst form for godtgjørelse. Med det forsvant mange godt betalte jobber innen oljebransjen. Som følge av mangel på fagfolk og manglende investeringer gikk det deretter gradvis nedover med oljeutvinningen, og derved med Venezuelas økonomi.
Nasjonaliseringen av amerikansk eiendom og den senere narkotikasmuglingen har gjort at USA, og senere også EU, har innført omfattende sanksjoner mot Venezuela. Dette omfatter blant annet all handel med staten og det venezuelanske oljeselskapet PDVSA, totalforbud mot salg av våpen og annet militært utstyr samt reiserestriksjoner for alle som har en eller annen tilknytning til Venezuelas regjering. Sanksjonene har selvsagt sterkt medvirket til at en fra før av elendig økonomi har blitt ennå verre, og gjort Venezuela til et lett bytte for Russland og Kina.
For å få snudd økonomien er det selvsagt tvingende nødvendig at alle sanksjoner, bortsett fra de som omfatter det tidligere regimets støttespillere, oppheves og at USA skaffer seg tilstrekkelig kontroll med pengebruken. Dessuten – at all produksjon og utførsel av narkotika stanses og de som driver med denslags fengsles.
Ny start i oljeutvinningen
Når oljeselskapene med stor sannsynlighet igjen får tilgang til oljeutvinning utenfor Venezuela, vil de etter vanlige erstatningsrettslige prinsipper ha krav på et enormt erstatningsbeløp. Én ting er å få erstattet verdien av alt produksjonsutstyret som ble beslaglagt av Venezuela da selskapene ble kastet ut fra landet. En helt annen ting er det tapet selskapene har lidd ved ikke å ha kunnet drive oljeutvinning siden 1990 i verdens største oljefelt. Her snakker vi om beløp mange ganger større enn vårt eget oljefond.
Venezuela kan bare tilbakebetale beløpet med olje, andre midler finnes ikke. Men her må USA trå varsomt fordi landet behøver en stor del av oljeinntektene selv for å komme på fote igjen. Dette må i første omgang bli lånefinansiert av USA, mot sikkerhet i fremtidige oljeinntekter. Noe annet er utenkelig – forretningsmannen Trump vil aldri akseptere å bruke en eneste dollar av amerikanske skattebetaleres penger til å hjelpe et land med større oljereserver enn Saudi-Arabia.
Samtidig må USA sørge for at Venezuela snarest får en regjering som sikrer at befolkningen erfarer en gradvis bedret levestandard. Når landets mest populære politiker synes å være fredsprisvinneren Maria Corina Marchado er det relativt åpenbart hvem som bør lede en slik regjering. At hun dessuten er en svoren tilhenger av Donald Trump, er heller ingen ulempe.
Nobelkomiteen kan umulig ha forutsett hvilken blink de ville få med fjorårets fredspris.
Who’s next?
Med både herr og fru Maduro trygt plassert i et amerikansk fengsel, med en fredsløsning i Ukraina som fremstår stadig mer i det blå og en tostatsløsning i Midtøsten som det synes som om det er bare Støre og Barth Eide som tror på, så står det bare et annet land igjen. Og det er Iran. Trump var for noen dager siden uforsiktig ved å si at dersom politiet i Iran dreper fredelige demonstranter, så ville USA gripe inn. Og det har nå skjedd.
Det er mange likheter mellom situasjonen i de to landene. Iran er styrt av et teokratisk diktatur som ikke skyr noen midler når det gjelder undertrykkelse av befolkningen. Samtidig viser undersøkelser, blant annet av Middle East Institute, at nærmere 80 prosent av befolkningen er helt eller delvis enig i at Irans utenrikspolitikk er årsaken til landets økonomiske problemer.
Samtidig vet vi at regimet henrettet minst 1.500 dødsdømte i 2025, en god del for frafall fra islam, også kalt «krig mot Gud». I tillegg kommer alle som har dødd av andre årsaker i fengselet. Den mest kjente av disse er Masha Jina Amini som i 2022 ble arrestert av moralpolitiet for feil bruk av hijab, noe som utløste «Kvinne, liv, frihet» – bevegelsen.
Ifølge Civita er det omtrent like mange i Venezuela, det vil si nærmere 80 prosent, som antas å ha vært motstandere av Maduro. Fredsprisvinneren Maria Corina Marchado har uttalt at motkandidaten ved fjorårets presidentvalg, Edmundo Gonzalez, fikk over 70 prosent av stemmene.
Men til forskjell fra Venezuela er Iran en meget sterk militærmakt. Et regimeskifte i Iran er ikke mulig å gjennomføre på noen timer slik det var i Venezuela. Det kan bare gjennomføres gjennom indre motstand fra Irans egen befolkning, selvsagt godt hjulpet av USA og eventuelt Israel. Det skulle forundre oss mye om det ikke allerede er et stort nettverk av motstandsfolk som kan mobiliseres ved behov, som vår egen Milorg under krigen, eller «stay behind» – gruppene i etterkrigstiden. CIA pleier å være dyktige på slikt.
Dessuten har USA full tilgang til baser i det sunni-muslimske Saudi-Arabia, og kronprins Mohammed bin Salman vil garantert ikke ha noe i mot at USA bruker dem til å knekke sjia-muslimske Iran en gang for alle.
Men folkeretten, da…
Det var selvsagt ikke annet å vente enn at vår utenriksminister, en bekymret Espen Barth Eide, rykket ut og mente at USAs intervensjon i Venezuela innebar et brudd på folkeretten. Det samme vil garantert skje hvis Trump gjør alvor av sitt løfte om å komme det iranske folk til unnsetning.
Det er selvsagt helt korrekt observert at folkeretten har et forbud mot at et land angriper et annet land, bortsett fra hvis det er i selvforsvar. Det er også korrekt at et lands statsoverhode nyter godt av diplomatisk immunitet og derfor ikke kan fengsles og stilles for retten i et annet land, slik tilfelle nå blir for Nicolas Maduro.
På den annen side – har noen spurt de 80 prosentene i Venezuela og Iran om de vil foretrekke at folkeretten respekteres slik at de fortsatt må leve uten noen form for rettssikkerhet styrt av et teokratisk mulladiktatur, eventuelt av en gal diktator som har kjørt sitt eget land i grøfta til tross for å sitte på verdens største oljefelt? Er det kanskje folkeretten det er noe galt med?
Et statsoverhode som er krevet utlevert for å bli stilt for retten i et annet land er Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Som de fleste vil huske er han krevd utlevert til den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag, til tross for at Israel ikke er medlem av ICC. Derfor har heller ikke ICC noen jurisdiksjon i saker som vedrører israelske borgere. Men her som ellers opererer det internasjonale samfunnet med andre standarder når det gjelder Israel.
I en perfekt verden er folkeretten er en helt grei rettslig standard som man må søke å overholde i den grad det er mulig. Men verden er ikke perfekt. Det finnes dessverre regimer rundt omkring i verden som best kan sammenlignes med mafiaorganisasjoner som bedriver ren terror mot egne innbyggere. Mener kritikerne at også da skal folkerettens regler gjelde?
Dessuten – kanskje utenriksminister Barth Eide først burde ha spurt sjefen sin om hva han mener folkeretten sier når det gjelder USAs angrep på Venezuela og arrest av Maduro. Det var nemlig nåværende statsminister Jonas Gahr Støre som var utenriksminister i Jens Stoltenbergs regjering da Norge sendte F16 jagerfly til Libya i 2011. Våre F16 fly slapp nesten 600 bomber over Libya for å «ta ut» statsminister Muhammar Gadaffi og bombe det muslimske landet slik at de forhåpentligvis skulle endre styreform til demokrati.
Gadaffi ble etterhvert drept, men ingen kan si at resultatet ble spesielt vellykket. Spør hvilken som helst kvinne i Libya om når de hadde størst frihet – under diktatoren Gadaffi eller under dagens «styre» der flere rivaliserende regjeringer eller militser kjemper seg i mellom om makten.
Men det er selvsagt en vesentlig forskjell mellom angrepet på Venezuela og angrepet på Libya. Den som ba Norge bombe Libya var USAs første fargede president, Barack Obama fra Demokratene. Og da var det full støtte fra Arbeiderpartiet og den øvrige venstresiden i norsk politikk. Derimot – når presidenten heter Donald J. Trump og kommer fra Republikanerne er Arbeiderpartiet og den øvrige venstresiden instinktivt i mot og snakker om folkerett. Antagelig har de glemt Libya. For ikke å snakke om nær sagt hele den norske medieverdenen.
For ordens skyld – både SV og Rødt har i ettertid angret på at de støttet Ap i denne saken og har ment at saken skulle ha vært forelagt Stortinget.
Kulturlandet Venezuela
Nå er Venezuela hverken et sjiamuslimsk eller sunnimuslimsk land – det er et katolsk land. Og katolske land har noe muslimske land ikke er spesielt kjent for å verdsette – de har kultur. De har til og med symfoniorkestre.
I 1975 fikk den venezuelanske økonomen José Antonio Abreu ideen om å lære ungdom fra slummen i Caracas og spille et instrument slik at de kunne lage et ungdomsorkester, for derved å holde dem vekk fra gjenger og narkotika. Men instrumenter koster penger. De startet derfor med gamle instrumenter som de fikk gratis, eventuelt lagde de det selv. Dette ble starten på det i dag verdenskjente Orquesta Sinfónica Simón Bolívar de Venezuela, oppkalt etter den latinamerikanske nasjonalhelten Simon Bolivar.
For 25 år siden knyttet orkesteret til seg dirigenten Gustavo Dudamel, også fra Venezuela, som i dag deler sin tid mellom Orquesta Sinfónica Simón Bolívar og Los Angeles Philarmonic.
Ungdomsorkesteret og Gustavo Dudamel, der ikke alle er like unge lenger, turnerer verden rundt og trekker fulle hus overalt hvor de kommer. Hugo Chavez var forøvrig en ihuga tilhenger av orkesteret og etter hvert ordnet han med solid sponsing, noe som bragte orkesteret ut i verden.
Her er lenke til en konsert de holdt i Luzern i 2007, som viser hva som skjer når du slipper venezuelansk ungdom løs på Leonard Bernsteins musikk til musikalen West Side Story:
Det er fullt trøkk fra første til siste tone, totalt uten hemninger.
Det er håp
Det er håp for Venezuela, men det fordrer at befolkningen selv tar tak i problemene og rydder opp etter Chavez og Maduro. Og selvsagt – at USA stiller med ekspertise og lånefinansiering, samt opphever alle sanksjoner. Da vil Venezuela om noen år igjen bli det land det var før marxisten Chavez og diktatoren Maduro kjørte landet i grøfta.
Kanskje til og med en attraktiv feriedestinasjon.