Facebook 6. januar 2026. Gjengitt med forfatterens tillatelse.
Jeg følger det som skjer i Iran dag og natt. Jeg klarer ikke å sove. Jeg ser på TV-kanaler, leser nyheter og følger vitnesbyrd fra gatene. Jeg kjenner det i kroppen. Hjertet mitt blør når jeg ser unge mennesker bli skutt og drept, kun fordi de roper på frihet. Samtidig kjenner jeg en dyp stolthet over å være iraner. Jeg skulle ønske jeg var der. Jeg skulle ønske kulene traff mitt hjerte, ikke ungdommenes.
Når det gjelder Iran, er jeg nasjonalist. Og ja – jeg er også nasjonalist når det gjelder Norge, landet jeg bor i i dag. For nasjonalisme handler ikke om hat mot andre, men om kjærlighet til eget land, eget folk, egen kultur og egne røtter.
Å forstå sine røtter
I 46 år har et islamistisk regime ødelagt landet mitt. De har drept, henrettet, torturert og voldtatt. De har systematisk forsøkt å utslette Irans kultur, identitet og historie. Dette er islamsk fascisme i praksis. Jeg vil ikke at noe lignende noen gang skal få fotfeste i Norge. Det er derfor jeg deler nyheter om Iran. Det er derfor jeg skriver og advarer.
Da jeg nylig brukte ordet nasjonalist, var det noen som ville «redde» meg fra det. «Mener du patriot?» spurte de. Nei. Jeg mener nasjonalist. Og det er verken feil eller en forbrytelse å være det.
Hadde jeg hatt den kunnskapen og de erfaringene jeg har i dag, for 46 år siden, ville jeg ikke vært kommunist i min ungdom. Jeg ville verdsatt Iran – språket vårt, folkedraktene, tradisjonene, symbolene, nasjonalsangen, flagget, kulturen som bandt oss sammen som ett folk, fra Det kaspiske hav til Persiabukta, fra vest til øst. Jeg ville forstått mine persiske røtter. Jeg ville ikke ropt på islam og Khomeini – en ideologi og en leder uten forankring i iransk historie og kultur, påtvunget oss med vold.
De kjemper for frihet
Hadde jeg vært nasjonalist den gangen, ville jeg ikke kjempet mot monarkiet og feiringen av 2500 år med iransk statshistorie. Hadde jeg vært nasjonalist, ville ikke iranske barn blitt skutt i armene på sine fedre. Jenter ville ikke blitt voldtatt i fengsler. Studenter ville ikke blitt skutt ned på universiteter. Over 2000 mennesker ville ikke blitt henrettet på bare ett år. Ungdommer ville ikke falle i gatene som høstblader.
Hadde jeg vært nasjonalist, ville jeg aldri bidratt til å hjelpe en mulla med å bygge et regime basert på islamsk fascisme – et system uten empati, uten fornuft og uten respekt for menneskeverd. Et regime som forsøker å utslette et folk og erstatte deres kultur med barbariske lover fra en annen tid og et annet sted.
I dag er jeg ikke kommunist. I dag er jeg nasjonalist.
Men jeg våknet for sent. Mitt håp er at andre våkner før det er for sent. Historien lærer oss at når et folk mister sitt land, sin kultur og sin frihet, skjer det ikke over natten. Det skjer bit for bit, mens mange ser bort.
Støtt det iranske folket.
For kampen deres er kampen for frihet.
Foto: Privat