Massakren.
12.000 mennesker drept på to døgn.
Det betyr 250 liv i timen.
Fire mennesker i minuttet.
Hvis dette er islamismens sanne ansikt, skylder verden å se det uten slør, uten bortforklaringer og uten feighet.
Jeg har gått med en klump i halsen i to døgn. Den slipper ikke taket. Det er ikke bare sorg. Det er raseri, vantro og en lammende erkjennelse av at noe uopprettelig har skjedd. En grense er passert. Ikke bare i Iran – men i vår felles menneskelighet.
Når ord blir dødsdom
Det begynte, som så ofte før, med ord.
Ali Khamenei gikk opp på talerstolen og gjorde det totalitære regimer alltid gjør før de dreper i stor skala: Han avmenneskeliggjorde. Demonstrantene ble stemplet som monafegh – religiøse hyklere. I islamsk doktrine er dette et av de mest belastede begrepene som finnes. Monafegh betegner ikke en åpen motstander, men en indre fiende: en som utgir seg for å være troende, men anklages for å være illojal og forrædersk. Nettopp derfor fremstilles monafegh ofte som farligere enn den åpne vantro. Uten krav på livets ukrenkelighet. Straffen ligger implisitt: Utslettelse.
Djevelens ord
Dette var ikke et sammenbrudd i kommandokjeden. Det var selve kjeden. Ordren kom ovenfra.
Om Khamenei ikke er djevelen selv, er han i det minste en fullverdig representant for det mørket han forvalter. I iransk mytologi har kampen alltid stått mellom lys og mørke, sannhet og løgn, liv og destruksjon. Tyranner har alltid forsøkt å ikle seg hellighet. De har alltid tapt. Motstanden mot mørket ligger i vår historie, i vår litteratur, i vårt kollektive minne. Det er skrevet inn i vårt kulturelle DNA. Det er derfor volden må være total. Det er derfor mørkleggingen må være absolutt. De vet hva de står overfor.
Dagen etter ble Iran mørklagt. Ikke metaforisk. Bokstavelig.
Internett ble stengt. Mobilnettet slått av. Strømmen kuttet i deler av hovedstaden. Veier mellom byer sperret. Aviser og nettsider lukket. Starlink-forbindelser forstyrret. Et helt land ble forseglet som et åsted.
Ingenting skulle slippe ut. Ingen bilder. Ingen stemmer. Ingen vitnesbyrd. Stillheten var ikke et fravær – den var en del av operasjonen.
En stat mot sitt eget folk
Og så ble de sluppet løs. Den islamske revolusjonsgarden. Basij-militsen. Sjia-jihadister hentet inn fra Irak og Afghanistan. De gikk systematisk til verks. Gate for gate. Hus for hus. Skudd rett mot sivile. Mot unge. Mot kvinner. Mot barn. Dette var ikke kaos. Det var planlagt. Koordinert. Effektivt.
Noen dager senere begynte sannheten å sive ut – som blod gjennom betong.
Ifølge Iran International ble minst 12.000 mennesker drept i løpet av to sammenhengende netter. Tallene justeres nå oppover. Estimatene peker mot 20.000 drepte. Kildene er mange, uavhengige og kontrollerte: helsepersonell, familier, øyenvitner, interne regimemiljøer og medlemmer av Revolusjonsgarden selv.
Det som har funnet sted, lar seg ikke plassere i Irans kjente voldshistorie. Dette er ikke bare et nytt kapittel – det er et brudd. I omfang, tempo og metodisk hensikt finnes det ingen paralleller i moderne tid. Dette er statlig organisert masseutryddelse.
Når en stat, med full politisk bevissthet og administrativ presisjon, setter militærmakt inn mot sin egen befolkning for å knuse en nasjonal bevegelse, har språket bare én plikt: å være presist. Alt annet er tilsløring. Dette er forbrytelser mot menneskeheten. I sin natur og hensikt er det folkemord.
Islamismens endepunkt – og troens sammenbrudd
Dette handler ikke lenger bare om politisk makt. Det handler om troens sammenbrudd. I Iran har islamismen ikke bare misbrukt religion – den har brent den ned innenfra. Når en tro i tiår brukes til å legitimere drap, tortur, voldtekt og systematisk undertrykkelse, skjer det uunngåelige: tilliten forsvinner. Troen tømmes for mening. Det som skulle være hellig, blir et redskap for frykt.
Denne tyrannen vil også bli beseiret. Og med ham kollapser ikke bare et regime, men selve det religiøse prosjektet han har tvunget over et helt folk. Som en kjent iransk politiker i eksil uttrykte det i Canada: Iran består i dag av 80 millioner islamofober. Det er ikke hat som taler, men erfaring. Etter 47 år med religiøst diktatur har islam i Iran sluttet å være en indre overbevisning og blitt et symbol på ødeleggelse og svik. Tro kan ikke overleve tvang. Den kan ikke bæres av fengsler, henrettelser og massegraver. Når tilliten først er brutt, vender den aldri tilbake.
Stillheten utenfra
Dette kom ikke uten advarsel. I årevis har vi skrevet, advart, deltatt i offentlig debatt og møtt politikere. Å ikke bli hørt er én ting. Å bli ignorert, vel vitende om at bildet er reelt, er noe annet. Når et folk i eksil rammes av sjokk, sinne og sorg, er det normal praksis at myndighetene møter diasporaen og etablerer kriseteam. Denne gangen var den norske regjeringen fraværende. Ikke uvitende – men taus. De våkner gjerne etter to uker. Da er det for sent.
Når slike tragedier rammer et folk i eksil, er det normal praksis at myndighetene møter diasporaen. At det etableres kriseteam. At man erkjenner at mennesker er i sjokk – sinte, knuste, fortvilte. At sorgen ikke er abstrakt, men kroppslig og personlig.
Denne gangen var regjeringen fraværende.
Ikke fordi de ikke visste.
Men fordi de ventet.
Midt i sorgen må vi også bære raseriet over hvordan Iran og iranere stadig blir fremstilt. Over medier som gir våre fiender autoritet. Over redaksjonelle filtre som gang på gang glatter bort virkeligheten. Over en arroganse forkledd som nøytralitet.
Vi har det ikke bra
Men vi står.
For støtten strømmer inn nedenfra. Fra mennesker. Fra venner, kolleger, naboer – og fra fremmede som deler noe grunnleggende med oss: samvittighet. Meldinger, stemmer, telefonsamtaler som sier: Vi ser dere. Denne støtten betyr mer enn enhver offisiell erklæring. Den er ekte. Fra folk til folk.
Og derfor ender ikke dette i mørket.
Vi har en historie eldre enn våre undertrykkere. En kultur dypere enn deres vold. Vi har beseiret tyranner før – ofte alene. Vi er en stor nasjon.
Og store nasjoner kan undertrykkes.
Men de kan aldri knebles.