Rapporten har vært etterlengtet i Danmark, ikke minst etter at den danske avisen Berlingske for litt over ett år siden avdekket at enkelte kriminelle storfamilier dominerer alvorlig kriminalitet i Danmark og at de opererer som godt organiserte nettverk. For eksempel kom det frem at for fire ikke-vestlige familier, med til sammen 92 personer over 8 år, hadde 90 (!) av disse blitt siktet for kriminalitet. Når det gjaldt siktelser og mistenkte for lovovertredelser, var det nesten 5.000 tilfeller for disse 90 personene.
Videre ble det kjent at imamer og andre toneangivende personer saboterte politiets arbeid ved å ta loven i egne hender, da ved å megle mellom stridende parter og dermed forhindre oppklaring av straffesaker. Det ble også avdekket at medlemmer av kriminelle klaner gifter seg med hverandre for å øke makten.
Systematisk overvåking
Rapporten fra det danske Rigspolitiet, Danmarks øverste politimyndighet som har det overordnede ansvaret for hele politiet, inkludert de 12 geografiske politikretsene og Politiets Efterretningstjeneste (PET), er gjort i samarbeid med politikretsene. Den gir en justert oversikt over antallet kriminelle klaner i Danmark etter at fjorårets sjokktall kom på bordet, melder Berlingske.
I rapporten deler Rigspolitiet de kriminelle familiene inn i tre nivåer, hvor de verste familiene for første gang får status som direkte kriminelle grupper på linje med organiserte gjenger. Det innebærer at de overvåkes systematisk – med de enorme kostnadene det medfører.
Samtidig understreker Rigspolitiet at de mest toneangivende kriminelle familiene skal bekjempes hvis Danmark kan klare å lykkes med å fjerne parallelle samfunn i utsatte boligområder (områder som norsk politi helst vil kalle «prioriterte»), samt potensiell infiltrasjon av myndigheter og de mest alvorlige typene av kriminalitet.
Tallenes tale er fortsatt ingen lystig lesning. Politiet anslår at det er et sted mellom 67 og 117 storfamilier i Danmark som bedriver klankriminalitet. 17 av disse familiene utgjør en så stor fare for samfunnet – og det på nasjonalt nivå – at de er underlagt systematisk overvåking fra politiet.
Til sammen teller disse 17 familiene ca. 700 familiemedlemmer, der knapt hver tredje er under 15 år. En fjerdedel er mellom 15-29 år, mens resten er over 30 år.
I løpet av kun de siste fem årene har disse familiemedlemmene fått totalt 1.230 dommer for overtredelse av straffeloven, våpenloven og lovene om euforiserende stoffer. Merk at dette er dommer, ikke siktelser. Det er altså foretatt en rettslig avgjørelse fra domstolen etter en rettssak, og det er fastslått at man er skyldig og straffen er satt.
Majoriteten av disse har dansk statsborgerskap, omtrent to tredjedeler. Når det gjelder opprinnelse, er det en betydelig skjevhet i de 17 kriminelle familiene. Omtrent hvert fjerde familiemedlem har dansk opprinnelse mens de resterende familiemedlemmene er innvandrere eller etterkommere.
Oversikten viser at de kommer «primært fra ikke-vestlige land».
Rigspolitiet tar imidlertid et viktig forbehold, ettersom det for 13 av de 17 familiene er uklart om kriminaliteten er begått «i familiens regi eller i regi av andre kriminelle nettverk».
Tre nivåer
Det er også identifisert et stort antall andre kriminelle familier som skaper problemer, da på et mer lokalt nivå. Rigspolitiet har rangert de kriminelle familiene i tre nivåer, etter hvor stor trussel de utgjør for samfunnet – og hvor mye ressurser politidistriktene må bruke mot dem.
Nivå 1
Kriminelle familier som krever nasjonal overvåkingsinnsats. Her «stammer kriminaliteten fra familien og utgjør en vesentlig del av familiens levebrød». Det er typisk de herskende familiemedlemmene som planlegger og koordinerer kriminaliteten.
Her plasseres altså fire av de 17 verstingfamiliene, mens man er mer usikker på de øvrige 13 som man derfor har puttet i neste kategori.
Nivå 2
Disse familiene krever også nasjonal overvåkingsinnsats, og bør ifølge Rigspolitiet underlegges «skjerpet oppmerksomhet» i samtlige politikretser.
Nivå 3
Flest kriminelle familier er å finne i denne kategorien. Dette er familier hvor det lokalt skal vurderes om det er behov for en oversikt av familiene som grunnlag for eventuelle politimessige innsatser. Disse familiene skal altså håndteres i de enkelte politidistriktene og ikke være underlagt en nasjonal innsats.
«Siden politidistriktene kan ha ulike tilnærminger til hvilke familier det kan være fornuftig å iverksette lokale tiltak for, er det Rigspolitiet umiddelbare vurdering at det vil være 50–100 familier på dette nivået.»
For mange reservasjoner
Justisminister Peter Hummelgaard (S) er fornøyd med Rigspolitiets oversikt, som han mener gir et nytt verktøy som blant annet «vil styrke politietterforskningen og gjøre det enklere å sikre at de kriminelle familiene bak alvorlig organisert kriminalitet holdes ansvarlige for sine handlinger», melder Berlingske.
Like fornøyd er ikke Adam Diderichsen, tidligere sjefanalytiker i Rigspolitiet, nå førsteamanuensis ved Forsvarsakademiet. Diderichsen vurderer Rigspolitiets rapport som «noe uklar og full av reservasjoner».
Han etterlyser at Rigspolitiet tydelig definerer «familiebasert kriminalitet» og «kriminelle familier», samtidig som han undrer seg over hva som faktisk ligger i at familier utpekes ut fra «en politivurdering».
«Det er en metodisk svakhet, og kan i verste fall bety at man bare har fiklet litt rundt for å komme frem til det man synes høres rimelig ut», sier Diderichsen til Berlingske, og påpeker at dette kan bety store forskjeller mellom hvordan vurderingen er gjort i de enkelte politidistriktene.
Ifølge den tidligere sjefanalytikeren er det også uklart hvordan politiet skal gripe inn mot familiene:
– Det virker som om man fortsatt er mest opptatt av hvor mange familier det er. Det viktigste for myndighetsinnsatsen er imidlertid å forstå strukturen til denne spesifikke formen for kriminalitet, slik at relevante myndigheter kan planlegge sin innsats.
Kritikken er berettiget, men samtidig vil nettopp antallet være interessant – og det som struktur. For er det noe som dyrkes innenfor klankriminalitet så er det nettopp «størrelse», der lojaliteten til klanen går foran loven. Skal man først utfordre statens rolle, politiet voldsmonopol og rettssikkerheten i samfunnet, trenger man også flest mulige medlemmer i et bestemt hierarki. Her kan tradisjonelle politimetoder være utilstrekkelige, noe som kan utfordre politikerne mer enn politiet. Politiet trenger nye – og tøffere – betingelser å jobbe under. For det som i alle fall ikke hjelper er et sosionompoliti – de er imidlertid klankriminelles drøm.