Det er i Sverige som i Norge; de mest ihuga motstanderne av islamkritikk er fra den politiske venstresiden – og derav også inkludert mesteparten av mainstream media (MSM). Denne holdningen, antakelig tuftet på ideen om å være «inkluderende» overfor noe for oss rimelig fremmed, eller som Jonas Gahr Støre (Ap) sa i sin tid som utenriksminister da karikaturstriden raste: «Vi har fått et folk med en sterk tro».
Hva denne «sterke troen» er tuftet på, var det imidlertid få som stilte seg spørrende til. Den som har møtt ofre for denne «sterke troen» har imidlertid skjønt mer. Det handler om kontroll, makt og frykt. Elementer som er sterkt uønsket i et liberalt demokrati som vårt. Men det var akkurat det som ble forventet av oss: I møtet med illiberale islam skulle vi være liberale.
Og islamske talspersoner, typisk menn, solgte – og gjør det fortsatt – islam inn i samfunnet som «fredens religion». Vis oss så det samfunnet hvor denne «fredens religion» har skapt fred og satt individets frihet og rettigheter i sentrum. Vi holder ikke pusten.
Ateistisk aktivist
Ifølge Wikipedia er Omar Makram (40), født og oppvokst i Kairo i Egypt. Han er forfatter, podkaster og debattant.
Makram er fra en konservativ sunnimuslimsk familie, der han som tenåring begynte å stille spørsmål ved islam som religion. Det førte til trusler som Makram politianmeldte, som igjen førte til at han selv ble mistenkt for å ha brutt Egypts blasfemilover. Han skal ha blitt truet med en flerårig fengselsstraff.
Makram klarte å få seg et turistvisum til Estland, der han var i tre-fire år (2011-2014). Så gikk turen til Sverige hvor han søkte asyl – og fikk avslag. Svenske myndigheter lot seg ikke overbevise om Makram som ateistisk aktivist, og mente derfor at han kunne leve et fint liv i Egypt bare han holdt «en lav profil».
Da tok Makram sin ateistiske aktivisme til sosiale medier hvor han også hånte islam, blant annet ved å vanhellige koranen ved å spytte på den, rive ut sider, og sette fyr på den. Senere tok han islamkritikken inn i mer seriøse former, der han blant annet forklarte hvorfor han hadde forlatt islam.
Makram fikk opphold i Sverige. Her har han fortsatt med sin kritikk av islam, og blant annet vært prosjektleder i foreningen Glöm Aldrig Pela och Fadime.
I Sverige slår ikke Makram seg til ro med begrepet «islamofobi».
Same shit, different wrapping
«Du har ikke lov til å kritisere islam – vi har religionsfrihet her i Sverige», er en innvending som Makram har fått servert en rekke ganger, skriver han på det nyetablerte nettstedet 100% i Sverige.
Her brukes begrepet «islamofobi» for å avfeie alt fra mild skepsis til direkte avsky for religion. Likheten med hvordan ordet «blasfemi» brukes i Midtøsten er slående. Mekanismen er den samme, bare at begrepet for å stilne kritikk er nytt.
Makram forteller at møtet med Sverige var som å tre inn inn i «en speilvendt verden». Ikke minst at i Midtøsten er de som kaller seg liberale eller venstreorienterte overveiende sekulære som kritiserer religionens makt og islamsk konservatisme, mens i Sverige var det motsatt.
Den svenske venstresiden var de mest aggressive forsvarerne av islam. For meg var paradokset like fascinerende som det var uforståelig.
Etter hvert gikk det opp for Makram at dette var et mønster. De som ikke forsonte seg med kritikk av islam klarte ikke å skille mellom islam som idé og muslimer som mennesker.
De så på islam nærmest som en etnisk tilhørighet. Det hadde funnet sted en rasialisering av islam, der kritikk automatisk ble likestilt med hat mot en folkegruppe.
Makram tolker forholdet mellom Sverige og islam som et tvangsekteskap; et forhold som det svenske folket ikke vil ha. Han tror at Sveriges innvandringspolitikk og demografiske endring har avveket kraftig fra folkets ønsker, der «etablissementets flerkulturelle idealer» har overkjørt folkets vilje.
Her vil jeg legge til det neste laget: Hvordan det samme etablissementet har tolket svenskenes motstand.
Kanskje drar Makram det noe langt, for det er mange etniske svensker som over tid har akseptert etablissementets, som inkluderer MSM, flerkulturelle idealer, men nå, når de negative konsekvensene er blitt så mange og tydelige, innser stadig flere at den flerkulturelle ideen ikke er liv laget.
Rasistisk
Jo mer de flerkulturelle idealer er blitt knust, jo mer desperat har «forklaringene» blitt.
I flere tiår med rapporter og meningsmålinger har vinklingen vært den samme: Å vise hvor islamofobiske og rasistiske svenskene er. Folkets skepsis til islam er ikke blitt sett på som et legitimt politisk signal, men som en lidelse i befolkningen – en sykdom som må kureres.
Makram oppfatter denne holdningen som overbeskyttende og formynderisk, der tanken har vært at svenskene rett og slett «ikke visste bedre». Det hele berodde på manglende kjennskap til muslimer og fraværet av kunnskap om islam. Innfallsvinkelen er ifølge Makram «et terapeutisk perspektiv, med folket som pasient og staten som terapeut. Men de som foreskrev denne kuren manglet ofte, ironisk nok, både erfaring med muslimer og kunnskap om islam.»
Den stadige rasialiseringen av islam i Vesten har også «dannet en manual for å avfeie vestlig kritikk av islam som koloniale maktstrukturer. Denne opprinnelig akademiske teorien har sivet inn og blitt en statlig sannhet: Å mislike islam er å være rasistisk».
Denne «sannheten til etablissementet» fungerte utmerket så lenge innvandrings- og islamkritikere nærmest kunne telles på én hånd – og dermed kunne stigmatiseres og fryses ut. Men med flere kritikere, ikke minst blant eksmuslimer, risikerer politikerne å skyve fra seg store deler av velgermassen, og MSM mister stadig mer troverdighet i sin tolkning av og rapportering fra det flerkulturelle samfunn.
Dette minner om Hillary Clintons «basket of deplorables» eller Erna Solbergs stempling av grasrota som «sammensurium», altså «en velgergruppe som burde foraktes og korrigeres, ikke lyttes til», som Makram beskriver det.
Statlig gaslighting
Det er jo noen av oss som husker hvordan Arbeiderpartiet under valgkampen i 2021 lovet at det aller første de skulle foreta seg når de fikk regjeringsmakt var å stryke HRS fra statsbudsjettet, nettopp fordi Ap tillegger HRS’ innvandringskritikk å være rasistisk. Men når de selv fronter innvandringskritiske standpunkt, er de derimot «rettferdige», som vi påpekte i en tidligere sak.
Det er liten grunn til å være i tvil om at etablissementet bedriver svartmaling av det de ikke liker (eller kanskje; det de skulle ønske de hadde frontet først). Her har det politiske etablissementet skapt seg et enormt maktmiddel ved å finansiere, typisk fullfinansiere, ulike (men akk så like) såkalte non-governmental organizations (NGO-er). Og parallelt med svartmalingen ser vi tegn på statlig gaslighting. Altså en form for psykologisk manipulasjon der man begynner å tvile på egen virkelighet, hukommelse eller fornuft, ofte ved at det blir nektet for at hendelser har skjedd, fordreie sannheten, kanskje regelrett lyve, eller få offeret til å føle seg gal, og slik oppnå makt og kontroll.
Makram beskriver denne gaslightingen med at de problemer folk har koblet til kulturkollisjoner og islam konsekvent har blitt – og til dels fortsatt blir – bortforklart som fordommer blant befolkningen. «Som om virkeligheten bare eksisterte i svenskenes hoder», sier Makram.
Resultatet kan sees i den kulturelle friksjonen som preger Sverige i dag, så vel som i en bred misnøye blant befolkningen. Det er enda et poeng politikere kan legge til på sin «vi har vært naive»-liste. Men sannheten er at det aldri handlet om naivitet. Det handlet om arroganse.
Når makten ser på innbyggerne sine som pasienter som skal kureres, snarere enn klienter som skal betjenes, er den demokratiske kontrakten brutt. Vi betaler nå prisen for dette sviket. Spørsmålet er hvor lenge vi har råd til det.
Men hva skal vi så gjøre? For arrogansen lever fortsatt i beste velgående og de fleste skjønner nå at tiltakene som blir mer og mer nødvendige også blir strengere og strengere, og kanskje mest av alt oppfattet som styggere og styggere. Der mange tidligere grøsset av «assimilering» grøsses det nå av «remigrasjon» og i alle fall av forbud mot islam. Ja, takke Faen for denne religionsfriheten.