Når arbeidsdagen er over og barna har dratt på trening eller er ute med venner, setter min mann og jeg oss ofte og prater om verdens ymse hendelser og problemstillinger. I går hadde vi en ganske morsom samtale om etymologi, altså opprinnelsen til ord. Jeg foreslo at ordet demokrati for tiden framstår å komme fra ordet demon+krati snarere enn ordet demo+krati, all den tid politikere flest synes å ignorere virkelighetens verden der velgerne forespeiles å kunne påvirke noe i demokratiet. Jeg slo opp i etymologiordboken for å vise hva jeg mente.
Om ordet demokrati står det at det er sammensatt av dēmos, som betyr «common people,» altså «vanlige folk», og «krati»; vise styrke, styre.
«folkestyre, et styresett der den suverene makten er tildelt folket som helhet, og utøver makt direkte eller av folkevalgte; en stat styrt på denne måten», 1570-tallet, fra fransk démocratie (1400-tallet), fra middelalderlatinsk demokrati (1300-tallet), fra gresk dēmokratia «folkestyre», fra dēmos «vanlige folk», opprinnelig «distrikt» (se demotic), + kratos «styre, styrke» (se -cracy).
Da er det kanskje ikke så rart Støre fokuserte på «vanlige folks tur» – dersom man tar bokstavelig utgangspunkt i betydningen av ordet demokrati er det politikerne selv som vil anses å være «vanlige folk». For moro skyld kan vi ta med den danske forklaringen av ordet demokrati:
ETYMOLOGI Ordet demokrati kommer af græsk demos ‘folk’ eller ‘pøbel’ og kratos ‘magt, herredømme, vælde’.
Pøbelvelde, der altså.
Og så til ordet demon, oversatt fra engelsk:
«en ond ånd, ondartet overnaturlig vesen, en inkubus, en djevel», fra latin daemon «ånd», fra gresk daimōn «guddom, guddommelig kraft; mindre gud; veiledende ånd, veiledende guddom» (noen ganger inkludert de dødes sjeler); «ens geni, lodd eller formue»; fra PIE *dai-mon- «deler, forsørger» (av formuer eller skjebner), fra roten *da- «å dele».
Den ondsinnede betydningen skyldes at det greske ordet ble brukt (med daimonion) i kristne greske oversettelser og Vulgata for «hedensk gud, hedensk avgud» og også for «uren ånd». Jødiske forfattere hadde tidligere brukt det greske ordet i denne betydningen, og brukt det til å gjengi shedim «herrer, avguder» i Septuaginta, og Matteus 8.31 har daimones, oversatt som deofol på gammelengelsk, feend eller deuil på middelengelsk. Et annet gammelengelsk ord for dette var hellcniht, bokstavelig talt «helvetesridder».
Den vanlige gammelgreske betydningen, «overnaturlig agent eller intelligens lavere enn en gud, tjenende ånd», er bekreftet på engelsk fra 1560-tallet og skrives noen ganger som daemon eller daimon for å skille mellom ting. Betydningen «destruktiv eller heslig person» er fra 1610-tallet; som «en ond kraft personifisert» (rum, etc.) fra 1712.
At det finnes politikere som framstår mer som «en ond kraft personifisert» enn som en av «vanlige folk» er i alle fall sikkert. Vanlige folk har rett og slett ikke for vane å forvrenge sannheten eller pålegge den gjengen som har mikrofonstativ å gjøre akkurat det. Men at «noen» har trukket i tråder eller gitt beskjed om hvordan virkeligheten skal framstilles, er det ingen tvil om etter The Telegraphs avsløringer av BBC denne uken.
Systematisk villedning fra øverste hold
The Telegraphs avsløring av Michael Prescotts 19-siders interne rapport, retter et kraftig søkelys mot det han kaller «effektiv sensur» i BBC. Ikke var det bare villedende og manipulativ framstilling av Donald Trump, slik vi belyste i går, men like stor villedning om transpersoners rettigheter og kjønnsdebatten og om krigen mellom Israel og Gaza. Som tidligere uavhengig ekstern rådgiver for BBCs Editorial Guidelines and Standards Committee, uttrykker Prescott «desperasjon over manglende handling» fra ledelsen.
Prescott understreker at dette ikke var en isolert feil, men del av et bredere mønster. Han peker på manglende korrigeringer og handlingsplaner, og siterer at BBCs egne anmeldere advarte om problemer, men at ledelsen ignorerte dem. Eksemplene inkluderer bruk av utdatert eller svak «faktasjekking» fra BBC Verify, som i ett tilfelle feilaktig antydet rasistisk praksis i bilforsikringsbransjen basert på tvilsomme data. Prescott argumenterer for at slike feil gjentas fordi BBC mangler handlingsplaner, retningslinjer og gjennomsiktighet for å evaluere egen praksis, og at dette undergraver BBCs troverdighet som «verdens mest pålitelige kringkaster».
I tillegg til kryssklipping av Trump og generelt negativt fokus på Trump, anklager rapporten BBC for systematisk bias i dekningen av Israel-Gaza-krigen siden oktober 2023. Prescott hevder at BBC gir «stor plass» til Hamas’ uttalelser og benektelser, mens israelsk lidelse minimeres eller ignoreres. Eksempler inkluderer rapportering om ofre som senere ble revidert av FN, som Gaza-dødstall brutt ned på en måte som overestimerte sivile tap, historier om massegraver basert utelukkende på Hamas-kontrollerte kilder, og et Newsnight-segment som gjentok en feilaktig påstand om at 14.000 barn sultet i hjel innen 48 timer. Det er ekstra ille fordi BBC er en internasjonal aktør, der BBC Arabic delfinansieres av utenriksdepartementet. En intern gjennomgang viste også underrapportering av immigrasjonshistorier, selv om det er rekordhøy innvandring over Den engelske kanal.
Et tredje hovedfunn gjelder det Prescott kaller «effektiv sensur» i BBCs rapportering om transdebatten. Han anklager en liten LGBT+-redaksjon for å ha blitt «kapret av en liten gruppe mennesker» som fungerer som portvoktere, og som blokkerer kritiske perspektiver. Et sentralt funn er at BBCs transdekning består av et «konstant drypp av ensidige historier» – ofte nyhetsfeatures som feirer «transopplevelsen» uten tilstrekkelig balanse eller objektivitet. Prescott peker på en overvekt av positive, ukritiske fortellinger om transpersoners liv, mens historier som utfordrer agendaen blir blokkert eller ignorert.
Problemene hoper seg opp til samlet å utgjøre en krise for BBC, men det som er åpenbart viktigst med rapporten, er å legge merke til at det er ledelsen som velger at publikum skal presenteres for all ensidigheten. Og ledelsen er unektelig politisk involvert, for det er staten som driver kringkastingsbyrået, akkurat som i Norge.
Systematisk skjulte ofre
Som vi påpekte i går: I en verden der desinformasjon sprer seg som ild i tørt gress, burde offentlige kringkastere som BBC og NRK være vakthunder mot løgner, ikke kilder til dem. Dette er ikke bare et angrep på Trump – det er et angrep på enhver som tror på fakta, på enhver velger som fortjener ærlig informasjon. Hvis mediene kan få Trump til å si ting han aldri sa for å passe til politikken eliten ønsker, hva stopper dem fra å gjøre det samme med andre ledere, andre saker?
Tankene går unektelig videre fra Trump, trans og Gaza til den systematiske ofringen av britiske småjenter. Groomingskandalen ble gjort mulig av politisk ledelse, det er umulig å se det annerledes. Med rasismestempling som effektivt våpen ble sårbare jenter – og også unge gutter – ignorert og i verste fall også tillagt skyld for at de ble misbrukt av gjenger med hovedsaklig pakistansk bakgrunn. Varsler ble ignorert og lagt i offentlige skrivebordsskuffer – akkurat som varsler har blitt ignorert internt i BBC. Det er en agenda bak når mennesker med makt velger å ofre barn og sårbare grupper og rasismestempler, håner og latterliggjør mennesker som bygger opp nok frustrasjon og mot til å ytre kritikk. Det er unormalt for de aller fleste av oss.
Tegning som hang på veggen i herskapshuset på Epstein Island, med en baby til venstre og liket av babyen til høyre. Tempus Fugis betyr «tiden flyr». Flere opprørende bilder fra første ransakingsrunde av eiendommen er publisert av Daily Mail.
Hvorvidt det finnes varslere internt i NRK vet vi ikke. Utad framstår bastionen som samlet i sin skjeve framstilling av verden – en framstilling som ser ut akkurat slik som den som ble framstilt av BBC og som nå får kritikk. Og der skiller Norge seg ut på flere måter. Det er en haug med spørsmål som rett og slett ikke stilles, en rekke forhold som ikke løftes opp, ikke belyses. Se bare på Epstein-saken, der norske medier riktignok dekker den, men aldri selv stiller spørsmål.
Dagbladets Marie Simonsen skrev egentlig godt om behovet for at Epstein Files blir frigitt.
Prins Andrew er dermed den eneste av utallige mektige menn som er blitt stilt til ansvar for sin medvirkning i Jeffrey Epstein og Ghislaine Maxwells perverse menneskehandel. Epstein slapp unna med å ta livet av seg i varetekt, Maxwell sitter i et åpent hvitsnippfengsel i Texas og venter på at Donald Trump skal benåde henne.
Ingen andre har måttet svare for den grufulle mishandlingen av hundrevis av mindreårige jenter, som pågikk i mange år i relativt åpenhet i Palm Beach, på Manhattan, ombord i privatflyet «Lolita Express» og på Epsteins private øy. Vi kjenner navnene på flere av dem som omgikk Epstein på et eller flere av åstedene. Det er presidenter, statsministre, kongelige, techmilliardærer og til og med prisbelønte professorer. Det er politikere fra begge sider i USA, og det er en hel haug med Wall Street-rikinger som villig lot seg fange i Epsteins nett.
Men hun vekter i retning Trump snarere enn å være prinsipiell. Hvor er spørsmålene som bør stilles til norsk elite?
Bilder fra innsiden av herskapshuset på Epstein Island lekket til New York Times. Legg merke til figurene av sammenkrøpede babyer under konsollbordet.
I Norge, der deler av eliten har vært aktivt knyttet til nettverket, er mediestillheten enda mer påfallende. Mektige folk i Arbeiderpartiet, kronprinsesse Mette-Marit, kronprins Haakon og forretningskvinnen Celina Midelfart har alle hatt kontakt med Epstein – uten at det har utløst noen seriøs nettverksgransking fra NRK, Dagbladet eller Aftenposten. Hvorfor stiller de ikke spørsmål? Det er jo faktisk slik at Dagbladet bør ta et helt eget ansvar her, all den tid det var blant annet Dagbladet og Arbeiderpartiet som plukket ut venner til kronprinsparet i sin tid.
Når man vet med sikkerhet at Terje Rød-Larsen og Thorbjørn Jagland hadde kontakt med Epstein, hvorfor stilles ingen spørsmål om hvorvidt kontaktnettet var enda større? Det er mer sannsynlig enn usannsynlig at tidligere statsminister Jens Stoltenberg har hatt kontakt enn at han ikke har hatt det, han har tross alt vært leder av NATO – og alt som kan krabbe og gå i toppolitikken har vært på Epstein Island. Han trenger slett ikke ha vært der, men poenget er at ingen spør.
Spørsmålene stilles heller ikke om hva i huleste eliten vil når de samles hos en mann som de selvsagt vet har bedrevet trafficking og det som verre er.
Hele stedet var designet for overgrep og overvåking, det var sågar et eget tempel der.
Med tanke på alle de vakre skuespillerne med sine glattopererte fjes – i kombinasjon med den samme elitens enorme fokus på at ord er farlige, er jo en annen betydning av det engelske ordet temple interessant:
Temple: flatet område på hver side av pannen], tidlig 1400-tall, fra gammelfransk *temple* «siden av pannen» (1100-tall), fra vulgært latin *tempula (flertall tatt som feminin entall), fra latin tempora, flertall av tempus (genitiv temporis) «siden av pannen», generelt akseptert som opprinnelig å ha betydd «den tynne hudstrekningen på siden av pannen» og komme fra PIE *temp- «å strekke», en utvidelse av roten *ten- «å strekke». Betydningsutviklingen ville være fra «strekk» til «strukket hud» [de Vaan].
En lignende forestilling ser ut til å være på spill i gammelengelsk ðunwange, gammelnorsk þunn-vangi, gammelhøytysk dunwangi «tempel», bokstavelig talt «tynt kinn». Den mindre sannsynlige gjetningen forbinder det latinske ordet med tempus span «tidsrom» (for et dødelig slag med et sverd).
Hva tempelet ble brukt til vites så langt ikke.
Ofrene må høres
Seks år etter Epsteins mystiske død i fengsel, blottlegges fortsatt lag på lag av akkurat Epstein-skandalen. Forrige uke under høringer i det amerikanske Representantenes hus, kom overlevende ofre med så hjerteskjærende vitnesbyrd at representant Nancy Mace forlot rommet i fullt panikkanfall. Ofre som Chauntae Davies og Anouska De Georgiou beskrev hvordan de ble truet med døden hvis de snakket. Til tross for løfter om transparens fra Trump-administrasjonen, forblir store deler av filene – tusenvis av sider med dokumenter – hemmeligholdte, noe som med rette vekker raseri blant ofre og etterforskere.
Dette er ikke bare en skandale; det er et systemisk svik mot ofrene og offentligheten. Villedning, manipulasjon og hemmelighold er gjennomgående, og i alle eksemplene kommer instruksen åpenbart fra øverste hold, enten det gjelder instrukser til statlige medier eller det handler om å stemple meningsmotstandere eller å skjule utnyttelse av barn, enten de befinner seg nå på gateplan eller befant seg på Epstein Island.
Og for den som er som meg og liker å leke med ord, kan jeg anbefale å tenke på at ordet «stat» faktisk betyr to ting, ikke bare en politisk organiseringsform, men også en tilstand.
Vi har en tilstand der verdens mektigste mennesker aktivt skjuler og forvrenger virkeligheten, og tilsynelatende er alt de ønsker å oppnå en kollektiv følelse av frykt, avmakt og fortvilelse i befolkningen, mens de skjuler sin egen rene faenskap. Det har ikke noe med partitilhørighet å gjøre, det har med demokratiet å gjøre, enten vi liker det eller ei.