I Nettavisens novembermåling får Ap 22,3 prosent, som er betydelig svakere enn valgresultatet fra 8. september (28 prosent). Dette er den tredje målingen bare denne uken, og Ap har falt på samtlige. Det kan tyde på at partiets kurs er stødig nedover, og de har neppe flere Jesus-Jonaser i ermet.
«Styringsparti» eies ikke evig
En av strategiene til Ap under valgkampen var å mistenkeliggjøre Fremskrittspartiet som styringsparti, ikke minst ved å skremme med (det velgerne skal oppfatte som) den kontroversielle FrP-leder Sylvi Listhaug.
Denne strategien kunne spisses da Norges andre «allment» anerkjente styringsparti, Høyre, rotet seg mer og mer bort, mens FrP holdt stand blant velgerne (FrP fikk 23,9 % ved valget, på overnevnte måling 27,1 %). Ikke minst visste Ap at ved en slik strategi hadde MSM på sin side.
Som kjent innså Erna Solberg (eller ble «presset», i den grad Høyre evner å presse noen) etter det begredelige valgresultatet på 14,6 prosent at hennes lengeværende rolle som partileder (og fortsatt statsministerkandidat) var forbi. I går ble det også (endelig) kjent at det som fremstår som Solbergs politiske tvillingsjel, Ine Marie Eriksen Søreide, stiller seg til disposisjon som partileder. Med Søreide (vil hun klare å noen gang bli en offentlig «Ine»?) kan vi neppe forvente noen renovasjon av Høyre slik at partiet får tilbake selvtillit, tydelighet og ansvarlighet. Men, kan Søreide vise seg å overraske? At det bak den dønn konservative maska finnes noe mer krutt enn en mesterlig retoriker?
Hvis den politiske utviklingen med et sterkt FrP og et voksende Høyre (16,9 % på overnevnte måling) holder seg fremover, står Søreide likevel i et dilemma. Det er å anta at for Søreide er FrP hakket for drøyt, og det særlig på feltet som er FrPs paradegren: En restriktiv innvandrings- og kriminalitetspolitikk (dertil i sammenheng).
Skal Høyre ta et steg til høyre i innvandrings- og kriminalitetspolitikk, slik som partiets fremadstormende stjerne Ola Svenneby gjorde som Unge Høyre-leder i valgkampen, eller fortsatt konsentrere seg om å holde det rent og ryddig i de pene salonger?
Å være et styringsparti er ikke noe man eier til evig tid, men Høyre har over tid fremstått som feig. Ap på sin side har befestet sin posisjon som frekk.
Innvandring
Innvandringspolitikken ble også i denne valgkampen stemoderlig behandlet. Den tas mest opp som et slag moralsk onde, da MSM vet at mange velgere er opptatt av innvandring, men de vet også at FrP har alt å tjene på dette temaet.
Derfor har Ap ikledd seg FrPs klær, men bare i retorisk forstand, på samme måte som Høyre har gjemt seg bak FrP. Resultatet er at hvis du ønsker den restriktive innvandringspolitikken Ap hevder å stå for, så kan du ikke stemme Ap. Det sørger de rødgrønne «vennene» Rødt, SV og MDG for, mens Sp mest av synes å sysle med sitt i fjøset.
Vi ser akkurat samme mønsteret i Danmark, bare med den forskjellen at der tikker klokken raskt frem mot neste parlamentsvalg. Da kommer innvandringspolitikken igjen høyt opp på den politiske dagsordenen.
At innvandringspolitikken i flere år har svunnet hen i offentligheten skyldes at sosialdemokratene, under nåværende partileder og statsminister Mette Frederiksen, på effektivt og suksessfullt vis har beveget partiet så langt til høyre at velgerne ikke lenger følte seg presset til å stemme på de kjente innvandringskritiske (noen av oss vil fortsatt insistere på innvandringsrealistiske) partiene.
Det overrasker neppe noen at den borgerlige opposisjonen nå prøver å presse sosialdemokratene i en mer innvandringsrestriktiv retning, og det selv om sosialdemokratene stadig prøver å overbevise velgerne om sin egen handlekraft på feltet. Akkurat slik som Ap lød under valgkampen.
Umake par
Danskene sliter med det samme som oss i Norge; hvem politiske partier blir nødt til å samarbeide med (eller smiske for), gitt valgresultatet. Mens Ap har slitt med SV, som Sp ikke vil ta i med ei ildtang, og nå både med SV, Rødt, MDG og Sp, så har jo danskene gjort et mer «spenstig» partisamarbeid, nemlig på tvers av rød og blå blokk. Et politisk samarbeid som ikke har hatt dokumentert suksess i noen land, så vidt jeg vet.
Sosialdemokratene styrer med danske Venstre, søsterpartiet til vårt Høyre, og det unge partiet Moderaterne, som kanskje mest av alt ligner på en variant av vårt Venstre.
At Moderaterne er et problem for Mette Frederiksen er åpenbart – særlig når en skal inn i en valgkamp. Og det gjelder særlig for innvandringspolitikken. Samtidig er danskene kommet et hakk lengre enn våre politikere. Flere partier har innsett – og uttalt – at islam er en del av problemet. Men ikke for Moderaterne. Det så vi for eksempel da statsminister Frederiksen ville ha bønnerom ut av utdanningsinstitusjoner. Men da hennes forsknings- og utdanningsminister Christina Egelund (Moderaterna) fikk oppgaven, endte det i en forsiktig og ubetydelig runde med dialog.
Det er med Moderaterne som det er med vårt Høyre. Deres velgere bor som regel i privilegerte områder, og er antakelig mer opptatt av å få tak i arbeidere til bedriftene sine enn å unngå svenske tilstander. Da blir en antakelig en smule likegyldig til konsekvensene av en ikke-bærekraftig, for ikke å snakke om, muslimsk innvandring.
Det velgerne vil ha
Nettopp denne likegyldigheten til deler av velgerne, som det kan synes som om stadig flere borgerlige velgere begynner å våkne fra, er likevel Høyres problem. For når Høyres velgere begynner å gå til FrP, skal de da vinnes tilbake ved for eksempel (også) å ta et skritt til høyre i innvandringspolitikken?
Aps utfordring er at det nå, etter rødgrønn valgseier, kommer til å bli enda mer tydelig at vil man ha mer kontroll på innvandringen (og pengesløseriet til såkalt «integrering»), ja, da var en stemme til Ap feil parti. Løgnene om gratis ferjer og sletting av studielån ble like mye et grovt tillitsbrudd som en avsløring av hvor løst løgner sitter blant dem som skal styre landet. På samme måte ble SVs ultimatum om å trekke Oljefondet ut av Israel plutselig ikke noe ultimatum likevel, og dermed ble smiskingen til muslimske velgere avdekket. Da har man på kort tid rukket å gjøre nokså mange velgere sure.
Den franske geograf og forfatter Christophe Guilluy har uttalt i ulike sammenhenger at det flertallet av befolkningen i Vesten fundamentalt sett ønsker er, utenom en jobb:
- En velfungerende rettsstat, ikke minst slik at kriminalitet er under kontroll.
- En velfungerende offentlig sektor.
- En innvandring som er under kontroll.
I Norge er alle disse områdene under press. Hvem som kan «redde oss» er imidlertid høyst uklart, men det som er helt klart er at både Ap og Høyre er villig til å overse realitetene med den ikke-bærekraftige innvandringen på samme måte som de er villig til å bruke milliarder av kroner på et «bærekraftig klima».