«Arbeidslinja» har vært et begrep i norsk offentlighet så lenge jeg kan huske, og man trenger ikke gå langt tilbake i historien før det var en skambelagt sak å ikke jobbe hvis man faktisk var i stand til det. Slik er det ikke lengre. Nå fremstår det mer og mer som «rimelig smart» å ordne seg slik at man kan leve på andres skattebidrag. Mange kan leve rimelig godt uten å gjøre et dagsverk, og det er dessverre mer og mer sosialt akseptert.
At det foregår i Norge kunne man kanskje forvente, gitt vår oljerikdom. Endringen har skjedd samtidig som vår oljemarinerte økonomi har est ut, der velferdsstatens sikkerhetsnett er blitt mer og mer finmasket – og mer og mer ekspanderende. Men akkurat det samme har skjedd i Sverige, dog uten oljemaring, og der har de slett ikke råd å la den dyre utviklingen bare humpe og gå, år ut og år inn.
Derfor ble det for kort tid siden forelagt en bidragsreform, der det utvilsomt er bidragstaket som har skapt mest debatt.
Bidragsreform
Bidragstaket innebærer at den nasjonale standarden for beregning av størrelsen på sosiale ytelser skjerpes, noe som vil påvirke alle husholdninger som mottar de sosiale ytelsene. For barnerike familier er det også en begrensningsregel i sosiale ytelser.
For foreldre som bor sammen reduseres sosialhjelpen per barn med 75 prosent fra og med det fjerde barnet. For enslige forsørgere er reduksjonen 40 prosent fra og med det fjerde barnet. Dette innebærer at for en familie med fem barn som har kunnet motta 46.500 SEK per måned i ulike ytelser, vil den nå reduseres med litt over 8.000 SEK. Med andre ord kan en barnerik familie i Sverige, som i Norge, ved å stable ulike ordninger oppå hverandre, gjennom en kombinasjon av inntektsstøtte, bostøtte og barnetrygd, motta mer penger per måned enn en familie der begge foreldrene jobber fulltid.
Som vi har beskrevet tidligere kan en alenemor i Oslo med fem barn få opptil 950.000 kroner i året.
Siden mindre barnefamilier ikke er omfattet av den svenske begrensningsregelen, vil ikke effektene av de skjerpede beregningsreglene være like stor for dem. En familie med to barn vil få redusert sosialstønaden med 800 SEK.
En annen del av bidragsformen er at alle som flytter til Sverige fra 1. januar 2027 må kvalifisere seg for sosialstønad. Enten ved å ha bodd i Sverige i fem år eller ved å ha jobbet i minst 12 av 24 måneder med en lønn over 20.000 SEK per måned. Kravet gjelder for eksempel barnetrygd, flerbarnstillegg, bostøtte, syke- og aktivitetskompensasjon og aldersstønad. Sosiale ytelser dekkes ikke. De som flytter til Sverige fra andre EU/EØS-land blir i praksis ikke berørt, siden oppholdsperioden i disse landene også teller med.
Det innføres også et aktivitetskrav for å kunne motta sosialhjelp. Aktivitetskravet innebærer at kommunene er forpliktet til å tilby aktiviteter som samsvarer med den enkeltes arbeidsevne, og det er en plikt for den enkelte til å delta. Kommunen kan i visse akuttilfeller tilby nødbistand. Aktivitetskravet er også et ledd for å få bukt med svart arbeid.
Samtidig innføres det en jobb-bonus for de som har levd på trygd, men begynner å jobbe. Bonusen kan utbetales i 18 måneder og tilsvarer 15 prosent av en lønn på maksimalt 25.000 SEK per måned.
Trygd som livsstrategi
Som i Norge mangler det ikke på kritiske stemmer når noe skal strammes inn. Bidragsreformen skaper annenrangs borgere, sier forskere i sosialt arbeid. Fattige barn blir enda fattigere, lyder det fra sosialdemokratisk hold, som et ekko fra svenske Redd Barna. Ikke bare vil det øke barnefattigdommen, men en slik reform vil stride mot barnekonvensjonen og er diskriminering av barnerike familier, lyder det derfra.
Ledere av SD, Jimmie Åkesson, har i Expressen et forbilledlig forsvar for bidragsreformen, noe som også enhver i Norge burde kunne ta til seg. Det er som han sier, det handler om å gjenopprette et grunnleggende prinsipp: Arbeid skal alltid lønne seg mer enn trygd. Og det er nettopp det det er: en gjenopprettelse. For tilskudd til arbeidsdyktige personer var ment for dem som i en viss tid ikke klarte å overholde sine økonomiske forpliktelser uten at alt gikk til helvete.
Kritikere fra den politiske venstresiden prøver å redusere reformen til et «angrep på fattige familier». De hevder at folk ikke kommer i arbeid fordi trygdene kuttes. Men det er en beleilig halvsannhet. Selvfølgelig vil ikke bidragstaket løse alt, men det er et første skritt mot å bryte den frivillige trygdeavhengigheten som har vokst frem i skyggen av et system som lenge har manglet krav, ansvar og insentiver.
Utvilsomt er det lett å bli fanget i trygdeavhengighet, nettopp fordi systemet hovedsakelig har lagt opp til å gi, hver i sær sikkert med de beste intensjoner, men til sammen har det blitt en felle som blir stadig vanskeligere å komme ut av. Eller som rett og slett er for komfortabel å sitte i. Men mest av alt går nok mange av kritikerne i vranglås fordi det handler om så mange av landets innvandrere.
Vi må tørre å si det rett ut: en stor del av dagens arbeidsledighet i Sverige er importert. Vi har tatt inn hundretusenvis av mennesker uten å kreve at de skal forsørge seg selv. I stedet har vi bygget parallelle systemer der trygd har erstattet arbeid som livsstrategi.
Takke oss selv
Det er vanskelig å klandre innvandrere for at de tilbys en masse penger for kun sin blotte eksistens. Når en selv kommer fra et land der det å jobbe knapt sikret en mat på bordet, må det oppleves som å komme til en annen klode når gjennomgangstonen er «økonomisk utjevning». At de må ha minst like mye penger som naboen som har slitt i et langt arbeidsliv for å gjøre seg fortjent til de goder og til det sikkerhetsnettet som samfunnet står klar med. Alt fordi en ikke skal bli «annenrangs borgere». Og så oppdager man at jo flere barn en får, jo mer penger ryr inn. Skiller man seg, om ikke annet enn på papiret, ryr det ikke bare mer penger inn, men det passer også som hånd i hanske til å kunne fortsette praksisen med flerkoneri. Svart arbeid er det også lite kontroll med, så her er det «inntektskilder» fra øst og vest.
Dette er selvsagt enkelt å forstå, og vi kan bare takke oss selv. For det «utenforskapet» vi til stadighet snakker om, ikke minst på arbeidsmarkedet, har vi skapt selv med en uforstandig innvandrings- og integreringspolitikk.
Når sosialdemokratene og deres venstreorienterte venner gjentatte ganger unnskylder dette med at «integrering tar tid», er det som om utenlandsk bakgrunn er et handikap. Det er det ikke! Den politiske venstresidens resonnement er snarere en hån mot alle de utenlandsfødte som faktisk har tatt seg selv i nakken, lært språket og begynt å bidra, fastslår Åkesson.
Når vi ikke evner å formidle hvilke krav vi setter til borgerne, da kan vi heller ikke kritisere at innvandrere ikke forstår hva som kreves av dem. Og når de forstår det, ja, da sitter de gjerne i trygdeavhengigheten.
Gjenopprette tilliten
Som kjent er det langt vanskeligere å ta fra noen noe enn å gi. Derfor blir da også bidragstaket i Sverige av mange oppfattet som en straff, men det handler om noe mye større, slik Åkesson forklarer:
Bidragstaket handler ikke om å straffe noen. Det handler om å gjenopprette tilliten til velferdsstaten. Om å gjøre det klart at Sverige er et land der du forventes å gjøre opp for deg – uansett hvor du kommer fra. Arbeid er ikke bare en inntekt, det er også veien til selvrespekt, fellesskap og frihet.
Sverige bør selvsagt fortsette å ha et sterkt sikkerhetsnett. De som mangler fysisk eller psykisk evne til å jobbe skal ikke sviktes. Men velferd er ikke for dem som velger å ikke jobbe fordi det er mer behagelig å leve på andres penger. Når en arbeidende familie i forstedene henger etter sammenlignet med naboen som utelukkende lever på trygd, da har noe brutt sammen i samfunnskontrakten.
Bidragstaket er derfor ikke bare en økonomisk reform – det er en rettferdighetsreform. Det markerer en tilbakevending til sunn fornuft og til den svenske arbeidsmoralen som en gang bygde vårt land. Sverige bør alltid være et land hvor du kan klatre, men ikke hvor en kan lene seg tilbake og la andre bære din byrde.
Jeg kan levende se for meg hvordan for eksempel partier som Rødt og SV i Norge ville reagert på en slik reform. Det ville selvsagt vært samme ramaskrik som i Sverige, med krav om økte trygdeutbetalinger, om reformer av typen tannhelsereform og mer «gratis» av det ene og det andre. Det har ikke vært så vanskelig å kunne dele disse gode intensjonene – hvis det også var slik at de samme partiene hadde innsett at vi da ikke kunne fortsette å fylle opp med problemer i andre enden.
Vi må gjerne ønske at Skandinavia kunne opptre som verdens sosialkontor, men det finnes ikke realisme i det. Og i dag – når statsbudsjettet, en plan for for Norges inntekter og utgifter det kommende året – legges frem, vil vi nok en gang bli vitne til de som har «råd til alt», der prioritering er og blir et fremmedord.