Odd Isungset er journalisten og forfatteren som tar med seg lommelykten inn i alle kriker og kroker i kjølvannet av publiseringen av Muhammed-karikaturene 30. september 2005. Det lysstrålene hans avdekker er nesten et ufattelig bilde av en norsk presse og politikk som spurter hodeløs fra demokratiets bærebjelke, ytringsfrihet. Tilbake i grøftekanten ligger en radbrekket etterrettelighet og sannferdighet.
Sistnevnte akkurat som på innvandringsfeltet: Minimal kunnskap, høyt aktivistisk nivå, fordreininger og direkte feil og løgner.
Isungset har gjort en mesterlig jobb med det som ble den største internasjonale krisen etter 2. verdenskrig for både i Danmark og Norge. Han har gjort jobben alle andre toneangivende medieorgan i Norge snudde ryggen til. Det er kun én avis, lille Magazinet, den gang ledet av redaktør Vebjørn Selbekk, som står tilbake med æren i behold. Selbekk og familien som ble sviktet grovt av mediene og Ap.
HRS først i Norge
I dag er det grunn – nok en gang – til å berømme HRS, som allerede samme dag som tegningene så dagens lys i Danmark, publiserte en artikkel om Jyllands-Postens (JP) oppslag 30. september 2005. Fordi vi luktet lunta. Og lunta handlet om motivet til JP. Avisen hadde fått med seg at Kåre Bluitgens harmløse barne-/familiebok, Koranen og profeten Muhammeds liv, ble publisert uten tegninger fordi ingen etablerte danske tegnere våget å illustrere Muhammed til boken uten å bli lovet anonymitet. Er det virkelig sant at med islams inntog i vårt samfunn har det spredd seg en selvsensur i angst for å støte muslimer? undret JPs redaksjon seg på et internt møte. Dette ville avisen sjekke ut. Oppdraget gikk til de 40 medlemmene av danskenes bladforening, kun 12 tok sjansen på å takke ja til oppdraget, som ble presentert slik i JP:
Faksimile fra Jyllands-Posten.
HRS valget å følge «Muhammed-saken» til JP og Danmark tett, og vi valgte konsekvent å publisere de aktuelle tegningene i våre artikler, ikke minst Muhammed med bomben i turbanen til eminente Kurt Westergaard. (Som våre lesere kjenner til: Det var ikke Muhammed Westergaard tegnet, men en terrorist som han mente hadde kapret Muhammed, som han forklarte det. «Hele verden» tolket dog tegningen til å være Muhammed.) Hvorfor tok vi dette valget? Fordi ytringsfrihet er vår sivilisasjons DNA. Dessuten snek det seg dessverre inn et motiv ekstra grunnet norske mediers svik ved ikke å ville publisere tegningene da verden stod i brann tidlig i 2006. Regjeringen Stoltenberg valgte aktivt å svikte Vebjørn Selbekk på det groveste, og verken Støre eller Stoltenberg har unnskyldt seg for sin opptreden overfor Selbekk – nå 19 år senere. Det er en skamplett på Ap som vil henge med særlig Støre og Stoltenberg resten av deres politiske virke.
I denne sammenhengen er det verdt å nevne hva som skjedde med rights.no i februar 2008. Vi kom på jobb og kunne konstatere at nettleverandøren vår, Imbera, hadde redigert tre artikler, som også Isungset skriver om i sin bok. De tre artiklene var illustrert med Westergaards Muhammed-tegning, og en med Lars Vilks Rondellhund. Saken skapte betydelig oppmerksomhet i norske medier, som NRK Dagsrevyen, grunnet den åpenbare sensuren.
Imbera skrev i epost til oss, her fra boken til Isungset:
«Vi har i dag valgt å slette deres bilder av Muhammed med en bombe i hatten. Bakgrunnen er at vi mistenker at deres site kan bli angrepet nokså raskt og vi tør ikke ta denne sjansen.» Nettleverandøren skriver at de ikke tillater innhold som krenker andre. Selskapet har også avpublisert tegningen der Lars Vilks framstilte Muhammed som en hund i en rundkøring. Teksten om den kontroversielle svenske kunstneren er også borte. … I e-posten blir Human Rights Service bedt om å slutte å legge ut innhold som krenker andre, innhold som er i strid med norsk lov, eller innoald med pornografiske element. Hvis de ikke respekterer det, må de finne seg en annen leverandør. Selskapet hevder at de tidlegere har opplyst om at de praktiserer et slikt regelverk, men det avviser Storhaug:
– Vi ville jo aldri gått med på at noen andre kunne sensurere oss.
HRS bestemmer seg for å skifte leverandør og vil sjekke hvem Jyllands-Posten bruker. Før de kommer så langt, tar den danske leverandøren selv kontakt og tilbyr gratis drift av sidene til HRS i tre år.
Oppreisning
Selbekk ble sviktet fundamentalt for gjennom saklige ord og en faksimile av JPs tegninger å ha forklart opptøyene og støyen som raste særlig i Midtøsten, både av mediene og Ap i regjering. I dag står han tilbake som helten.
Noe av det mest oppsiktsvekkende i Isungsets bok er avsløringene av den interne kommunikasjonen i Utenriksdepartementet til Støre den gang. At UDs ledelse var i dypt villrede om hvordan situasjonen skulle håndteres, står ikke til diskusjon. Men Isungset har funnet frem til langt mer enn det som hittil har kommet frem.
24. januar 2006 sendte UD et notat til norske aktuelle ambassader med instruksjoner om hvordan de skulle forholde seg til medier og styresmakter. I notatet, skrevet av avdelingsdirektør Jørn Gjelstad, sies det at notatet er klarert med utenriksminister Støre. I notatet understrekes det at Magazinet «ikke er representativt for norsk offentlighet», mens andre toneangivende norske medier respekterer ulike trosretninger (da hadde allerede Aftenposten, TV2, Dagbladet, Stavanger Aftenblad og Bergens tidende vist faksimile fra JP, red.). I Gjelstads talepunkt heter det at hendelsen med Magazinets publisering «er uheldig og beklagelig».
Dagen etter sender presserådgiver Anne Lene Dale Sandsten en revidert versjon til ambassadene der hun i vedlegget skriver: «Vi sender ikke ut en pressemelding her, det vil virke dumt i forhold til norske medier, og vil kunne blåse saken opp her hjemme.»
Andre dokument fra UD avdekker at flere ambassadører ville at Støre skulle gå lengre i sin fordømmelse av Selbekk og Magazinet. En måned senere skjer det noe oppsiktsvekkende: I et nytt notat i UD heter det nå at Støre og Stoltenberg må unngå å si at «Ingen toneangivende medier har publisert karikaturene», videre at de to må slutte å bruke ord som ekstreme krefter på begge sider (som ble gjort av regjeringen da Selbekk ble kastet under bussen), og at det er viktig å understreke at norske myndigheter aldri har beklaget publiseringen.
Isungset poengterer følgende: Det spesielle er at talepunktene som ble sendt ut av Dale Sandsten ikke er arkivert eller journalført, og altså ikke er å oppdrive – det viktigste norske dokumentet fra karikaturstriden, som Isungset kaller det.
Det var rå maktpolitikk
Som HRS forstod tidlig da striden blusset opp: Ja, dette er et sivilisasjonssammenstøt med islam, men det er vel så mye – om ikke mer – ren politikk. Det var særlig det egyptiske regimet den gang som hadde interesse av å vise muskler som den største forsvareren av islam for å styrke sin posisjon overfor den hjemlige befolkningen. Ved å spille på karikaturene som en krenkelse av alle verdens muslimer, kunne det egyptiske regimet styrke sin posisjon på hjemmebane og overfor Den arabiske liga. Det var slik det globale raseriet oppstod der Magazinet ble ofret av norske myndigheter, og der over 200 personer ble drept i land i Afrika, Midtøsten og Asia.
Som Aftenpostens redaktør, Harald Stanghelle, den gang uttalte, viser Isungset:
Stanghelle: – Magazinet, som legg sterk vekt på å verne om dei kristne symbola, vel no å trampe på noko som er heilagt for ein annan religion. Det er eit paradoks, svarar Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle.
Hans eiga avis var den første som publiserte teikningane i Norge. 21.oktober 2005 brukte redaksjonen ein faksimile av Jyllands-Posten som illustrasjon til ein kort NTB-artikkel om eit protestbrev som ambassadørane frå fleire muslimske land sendte til statsministeren. Stanghelle seier at hans avis hadde meir aktverdige motiv enn Magazinet:
– Det er forskjell mellom å trykke framstillingar som høyrer saman med noko som blir ytra, i motsetning til reine provokasjonar, seier han.
Å trykke en forklarende artikkel inne i en liten avis da Midtøsten stod i brann, og å vise en faksimile fra JP av de aktuelle tegningene, var altså kun en «ren provokasjon», i henhold til Stanghelle. Slik ble Stanghelle og Aftenposten en del av team Støre og Stoltenberg. Makta rår.
Stanghelle, Støre og dets like ga jihadistene vetorett, hvilket er karikaturstriden i et nøtteskall. Stoltenberg og Støre fryktet at de i verste fall skulle våkne opp til angrep på oljeinstallasjonen i Nordsjøen, som jeg skrev i en kronikk i Berlingske i 2007. Det var for de to herrene det verste som kunne skje, ikke at vi ga fra oss den nasjonale gullreserven, ytringsfriheten. Og selv om Danmark stod imot jihadistene og alle politiske forsøk på å ramme landet, påførte Socialdemokratiet ved statsminister Mette Frederiksen landet et betent sår i 2023 da den såkalte koranloven ble innført for å beskytte islam. Frederiksen er altså villig til å diskutere graden av ufrihet man skal akseptere.
– Slutt å være sur, Muhammed
Isungset har samlet et vell av eksempler på hvordan mediene og kristne organisasjoner sviktet da det gjaldt. Og da det gjaldt var da Midtøsten stod i brann ved månedsskiftet januar/februar 2006. Det var eksempelvis da Aftenpostens Hans Erik Matre la denne begrunnelsen på det offentlige bordet for hvorfor ikke hans avis ville trykke tegningene: – Vi har ikke opplevd noe sug etter å få vite hvordan tegningene ser ut. Vi trykker heller ikke grov porno for å kunne diskutere det.»
De fleste minnes nok delegasjonen sponset av Støres UD som la ut på dialogreise til Midtøsten for blant annet å samtale med verdens ledende fundamentalist, Yusuf al-Qaradawi, anført av prost Dag Olav Hauge. Isungset viser til en kronikk Hauge og co. skrev etter hjemkomsten:
Domprosten skriv saman med Vebjørn Horsfjord også ein kronikk om dialogreisa i Aftenposten med tittelen Muslimer må ikke bli syndebukker. I kronikken står det at delegasjonen la vekt på respekt for religiøse kjensler, forsvar for ytringsfridommen og avvising av valdsbruk, og at delegasjonen la vekt på dialog og ikkje krav og motkrav:
«Når kristne og muslimske ledere fra Norge sammen fremfører dette budskapet, har det troverdighet. Slik bidrar vi til et annet og mer sannferdig bilde av vårt samfunn enn det som er blitt tegnet i mange medier i den muslimske verden.»
Vidare peikar dei på at kristne minoritetar blir forfølgde av små og valdelege muslimske grupper:
«De gjøres til syndebukker for det noen vestlige medier gjør. Selv om situasjonen ikke er sammenlignbar, er utfordringen i Norge nå å unngå at muslimer her blir syndebukker for den volden som blir utført mot norske interesser i islams navn.»
Internasjonalt var det dog medier som viste et helt annet ansikt enn MSM i Norge, viser Isungset. I slutten av januar gikk flere europeiske aviser også sammen i en sympatiaksjon med JP. Store tyske og franske aviser publiserer karikaturene. I Die Welt preger Westergaards tegning nesten hele forsiden: «Vi ville vise leserne hva som var opphavet til protestene. Nå kan publikum se, lese og gjøre seg opp en mening om saken som har vakt så stor oppsikt», skrev sjefredaktør Roger Köppel. France Soir vier hele fremsiden til et oppslag der det står: «Ja, vi har rett til å lage karikaturer av Gud.»
Soir laget endog en egen karikatur for anledningen der Muhammed opptrer sammen med Jesus og Buddha. I en snakkeboble sier Jesus: «Slutt å være sur, Muhammed. Vi har alle sammen blitt karikerte.»
Den franske redaktøren skriv at avisa publiserer for å understreke at ingen religion skal få lov til å tvinge sine dogme på eit demokratisk og sekulært samfunn der religion er ei privatsak: «Verda er snudd på hodet. Nei, vi unnskylder oss aldri. Vi er frie til å seie kva vi vil, og tenke og tru kva vi vil», skriv redaktør Serge Faubert.
Også aviser som islandske DV og meksikanske La Cronica publiserer teikningane utan at det fører til reaksjonar.
Unntaket er den jordanske vekeavisa Al-Mehwar, der redaktøren blir sparka og arrestert.
«Respekt» for religiøse følelser
Rita Karlsen laget en fin oppsummering da saken hadde roet seg, der mange sentrale aktører levnes lite ære. Som Karlsen etterlyste: hvor er unnskyldningene til Selbekk? Blant sentrale aktører i norsk media var det kun daværende leder av Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, som stod opp for Selbekk. Dét skal vi aldri glemme.
Personlig tror jeg ingen annen hendelse i nyere tid har preget meg m(og HRS) mer enn karikaturstriden. Vi var så dypt fortvilet over å bivåne – dag ut og dag inn – knefallet for verdens mørkeste krefter, dertil på vår egen jord. Det var dypt skremmende, for hva kunne det neste bli når mørkes menn raser med sablene? Den tanken gnog døgnet rundt, og den gjorde oss bare mer overbevist om at HRS hadde valgt riktig fra første stund: å stå opp for ytringsfriheten uansett hvilke krefter som varsler vold.
Har Norge lært? Nei, det tror vi ikke. Enhver som har befatning med den unge generasjonen vet hva den er indoktrinert i: «respekt» for religiøse følelser. Nettopp «respekt» står som det nye DNA-et hos alt for mange unge: Ti stille og du slipper bråk.
At Vesten ser ut til å ha valgt ufriheten, i særdeleshet Vest-Europa, kan illustreres med Salman Rushdies ord:
Spørsmålet er hva slags samfunn vi ønsker. Hvis du ønsker å leve i et åpent samfunn er det å risikere å bli krenket av andres ytringer prisen du må betale. I det øyeblikket du begynner å snakke om å begrense visse ytringer og kontrollere dem, går du inn i en verden hvor frihet ikke lenger råder, og fra det øyeblikket diskuterer du bare graden av ufrihet du er villig til å akseptere.
Isungset har levert et arbeid han bør premieres for, språket er fengende, hendelsene griper leseren fra den ene siden til den neste. Ingenting er utelatt, i verket som er spekket med fakta og nyttige tidslinjer. Ingenting er overlatt til tilfeldigheter. Er det «noe» man i dag kunne savne, er det kommentarer fra de redaktørene og mediene som sviktet brutalt da det gjaldt. Nå har de dog fått sin skrift og sitt svik foreviget mellom to permer som kommer til å leve til evige tider videre på blant annet Nasjonalbibliotekets nettbibliotek.
Isungset avrunder boken med noen Pauli ord:
Det er først når ytringsfridommen er truga, at vi ser kor dyktig vårt samfunn er til å forsvare demokratiet. Litteraturen og karikaturane er avgjerande for meiningsdanninga i samfunnet. Maktkritikk er viktig for at samfunnet skal vidareutvikle seg.
La aldri dei som kjenner seg krenka, få vetorett eller definisjonsmakt. Vi kan aldri akseptere at frie ytringar blitt møtte med vald, eller at vald blir legitimert med ytringsfridom.
Hovedillustrasjon: HRS/Aschehoug
Dei fordømte karikaturane. Om maktspelet bak Muhammed-krisa
Aschehoug 2025
501 sider