Vi i Maximum Support ønsket å delta i fjorårets konferanse, men mottok et svarbrev hvor det sto tydelig:
«Dette er en politisk uavhengig konferanse, og det er ikke tillatt å ta med politiske symboler eller nasjonale symboler som flagg.»
Iscenesatt opposisjon
At Irans nasjonale flagg – symbolet på vårt folks identitet, frihetskamp og enhet – betraktes som et politisk objekt, sier alt om konferansens egentlige karakter. Dette er ikke et forum for nasjonal dialog, men et iscenesatt prosjekt drevet av en politisk retning som bevisst forsøker å definere “opposisjon” på egne premisser.
Disse gruppene og partiene har tre fellestrekk:
1. Flere av dem har ikke tatt et reelt oppgjør med katastrofen i 1979 – mange forsvarer fortsatt revolusjonen som “nødvendig”.
2. Flere av dem tar ikke avstand fra Folkets Mojahedin (MEK), en terrororganisasjon foraktet av et overveldende flertall av iranere – tvert imot deltar flere i MEKs årlige kongresser.
3. Mange av dem er konsekvent anti-patriotiske og ideologisk forankret i marxistisk og revolusjonær retorikk.
Flere av disse såkalte partiene har væpnede militsgrupper og “folkekrig” som ideologisk fundament. Andre springer ut av den reformistiske fløyen av Den islamske republikken – altså deler av det samme systemet de påstår å opponere mot.
Shahin Modares var en av paneldeltakerne på Iran-konferansen. Nok en «eksportvare» med doktor-tittel. Han brukte Toudeh-partiet, det gamle kommunistpartiet med bånd til Sovjetunionen, som modell for hvordan politisk makt bør organiseres. Resten av tiden gikk med til å angripe patrioter, etniske iranere og kronprins Reza Pahlavi. Og ja – hans største forbilde er en av de mest beryktede terroristene fra 1979, Sadegh Zibakalam – en som fortsatt i dag sverger troskap til revolusjonen og var med på å okkupere den amerikanske ambassaden i Teheran. Artig, ikke sant? Enda en eksportvare Iran Human Rights prøver å selge som «opposisjon».
Dette er ikke oss
Å selge disse venstreorienterte folkekrigerne og tidligere reformister som representanter for den iranske opposisjonen er ikke bare uredelig, det er et forsøk på å kapre den folkelige motstanden og forvrenge bildet av hva iranere faktisk kjemper for.
Flere av dem var også fast inventar under Nobelpris-utdelingen til Narges Mohammadi – hvor hennes ektemann, Taghi Rahmani, dedikerte prisen til den reformistiske fløyen i regimet i Teheran. Det sier sitt om hvilke kretser denne “opposisjonen” faktisk tilhører.
At kurdiske partier, pan-arabiske grupper, nostalgiske marxister og den reformistvennlige fløyen i Teheran skal representere den iranske opposisjonen, er omtrent like seriøst som om Barth Eide skulle nominere Donald Trump til neste års fredspris.
Samtidig er det verdt å merke seg at det er svært kostbart å arrangere en slik konferanse – med deltakere hentet fra ulike kontinenter, omfattende logistikk, losji og honorarer. Man kan bare håpe inderlig at disse utgiftene ikke dekkes av norske skattebetalere og fellesskapets midler.
Dette er ikke en Iran-konferanse.
Dette er ikke oss.
Definitivt ikke oss.
For mange av dem anser seg ikke egentlig som en del av det iranske folket. De snakker om frihet – men forakter nasjonen.
Ta lærdom
Vi iranere bærer ikke bare en bagasje av tragedier – vi bærer også et varsko til resten av verden. I flere tiår har vi delt våre erfaringer: vi vet hva det betyr når frihet undergraves, når kvinner mister rettigheter, når kultur og historie blir fratatt et folk. Disse erfaringene er ikke bare vår historie, de er en kilde til læring for alle som ønsker å verne om demokrati og menneskerettigheter. Vi ber samfunnet om å bruke denne kunnskapen – lytte til oss, ta lærdom, og hente styrke i det vi har erfart.
Som vi tidligere har påpekt:
Diktaturet og undertrykkelsen av det iranske folket startet umiddelbart etter 1979-opprøret, da islamistene og deres marxistiske allierte tok makten. Titusenvis av mennesker har siden blitt fengslet, torturert og henrettet – ikke for voldshandlinger, men for ytringer, tanker og tilknytning til frihetsbevegelser. Kvinner, studenter, fagforeningsledere, minoriteter og intellektuelle har vært målrettede ofre. Iran har i dag verdens høyeste rater for henrettelser per innbygger – og det er ingen tegn til bedring. Siden 2022 har regimekritiske protester blitt møtt med dødelig makt, massearrestasjoner og brutale straffer. Dette er ikke enkeltstående hendelser, men et systematisk angrep på menneskeverdet, vedlikeholdt av et regime som frykter sitt eget folk mer enn noen ytre fiende.
I kontrast til dette står kronprins Reza Pahlavi – kanskje den eneste opposisjonsfiguren som både har folkelig støtte og internasjonal legitimitet. Han bærer et etternavn som islamistene forsøkte å utslette fra historien, men som i dag ropes i Irans gater. Hans budskap er tydelig: et sekulært, demokratisk Iran, der religion er privat og politikk er folkets anliggende. Han har aldri hevdet krav på tronen – men på folkets frihet. Han representerer ikke en fortid, men et fremtidshåp.
Hadde Vesten støttet det iranske folk – med Maximum Support, parallelt med Maximum Pressure – ville regimet vært historie for lengst.
I motsetning til islamister, reformvennlige føyinger og marxister – forkledd som opposisjon og godt skjermet av vestlig støtte – har Reza Pahlavi aldri søkt annet enn nasjonal verdighet og reell frihet for sitt folk.