I fjor vår gikk Frederik Vad (S) på Folketingets talerstol og erklærte at Danmark står overfor en «tredje erkjennelse» i innvandringsdebatten. Hans budskap er at vi må innse at det finnes innvandrere som bruker sin posisjon som offentlig ansatt til å undergrave samfunnet innenfra, slik også Terje Bjøranger viser i sin nye kriminalroman, Taperen. Folk kan altså fremstå som meget vellykkede på utsiden, mens de i virkelighetens verden spiller på lag med krefter som vil rasere vår frihet og velferd.
Nå lanserer filosof Eva Selsing et nytt begrep i innvandringsdebatten, som hun kaller «den fjerde erkjennelsen». Som i Norge sliter også Danmark med de stadige overfallene på barn og unge som tilhører den opprinnelige befolkningen. Notiser og artikler er så dagligdags at man knapt leer på øyelokket. Men samlet er mengden overgrep vanvittige: «Et overfall på en gutt her. En gruppevoldtekt begått av afrikanere mot en kvinne der. Voldtekt av en funksjonshemmet kvinne på et toalett. Mindreårig jente voldtatt av en utenlandsk mann med et arabisk navn», skriver Selsing i dagens Berlingske.
Det som ser ut som integrering er ikke nødvendigvis det
Hvem er så gjerningsmennene? Se det skal det aller helst ikke snakkes om, og dette mønsteret er det samme i hele Vest-Europa. Nesten alle historier som når mediene er renset for informasjon som kan identifisere gjerningspersonens opprinnelse. Men en god del ganger kan man lese seg til mellom linjene at gjerningspersonen må ha bakgrunn i MENApt (Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan eller Tyrkia). Realiteten er dessuten den at det er norske, danske og svenske barn og unge som nå er de sårbare – sårbare for grov voldskriminalitet grunnet den parallelle virkeligheten som masseinnvandringen har skapt.
Det har gått nesten halvannet år siden Frederik Vad (S) snakket om den «tredje erkjennelsen» fra Folketingets talerstol.
Den var basert på ideen om at visse – hvor mange? – innvandrere som tilsynelatende er godt integrerte på overflaten, likevel bruker sin posisjon, sin status, til å undergrave det danske samfunnet innenfra.
Tilfellet med den fynske politibetjenten Elvir Abaz slo ned som en bombe i Danmark, omtalt blant annet her av oss.
Saken som rulles opp i Danmark burde alarmklokkene til å gå på høygir i de politiske klassene. Der det snakkes om integrering, at vi skal bli bedre på integrering, som det sies i et bankende kjør fra våre stortingspartier. Sannheten er vel heller at dess bedre vi blir på å få til denne magien, jo verre stiller vi oss som samfunn. For folk fra den islamske æres- og klankulturen infiltrerer oss på alle nivå.
Lovnader som rant ut i sanden
Elvir Abaz ble tiltalt for 29 tilfeller av grovt misbruk av sin stilling og brudd på taushetsplikten. Han lakk som en sil til kriminelle og andre. Saken burde egentlig ikke overraske oss. Vi burde vite at andre kulturer ikke har den samme lojaliteten til samfunnet og systemene, men at det er klanmentaliteten som styrer handlinger. Infiltrasjon av institusjonene våre er ikke et resultat av at individuelle innvandrere handler galt. Det er et resultat av tilstedeværelsen av en klan- eller stammekultur som sådan. For hvis du importerer en viss mengde fremmed kultur, vinner du til en viss grad lojaliteten til den kulturen. Offentlig ansatte som bruker slør er i den mildere enden av dette fenomenet; Abaz’ maktmisbruk er i den mer alvorlige kategorien.
Den eneste grunnen til at vi ikke har sett det som åpenbart, er at vi er programmert av liberalismen til å tro at alle kulturer er som oss. Det er de ikke. En ubehagelig erkjennelse for de som håper på integrering.
Vads tale minnet oss på at selv det som ser ut som integrering ikke nødvendigvis er det. Det var for mange av oss et fint retorisk høydepunkt av virkeligheten. Men var det mer enn det? Jeg tviler på det, sier Selsing.
De danske sosialdemokratene lovet en mengde tiltak under den siste valgkampen. De skulle stramme inn innvandringen og asylmottak skulle opprettes i land som Rwanda. Det skjedde som kjent ikke. Det som har skjedd er dog politikere som blåser seg opp hver eneste gang det avdekkes at parallellsamfunn er i dyp konflikt med storsamfunnets normer og verdier.
Kan ikke undervise om Muhammd-krisen
Vads siste ønske har vært å sette Muhammed-krisen på skolens pensum. Noe som Selsing mener enten er naivt eller et uttrykk for «en uklok forskyvning av problemet». Problemet er at det er så mange i Norge og Danmark med bakgrunn fra islamsk klankultur at slik undervisning blir risikabel for den enkelte lærer og skole.
Samlet sett nærmer vi oss et punkt der det grenser til manipulasjon når politikere og opinionsdannere uttrykker forargelse eller tristhet over enkeltstående saker uten samtidig å ta tak i roten av problemet, som er at vi har tatt inn altfor mange mennesker som er uforenlige med måten vi ønsker å leve på.
Demografien avgjør med andre ord spillereglene i samfunnet vårt. Kanskje så tidlig som på 2060-tallet vil nordmenn bli i minoritet i Norge, samme utvikling ses i våre nærmeste naboland, der Sverige «ryker» først. Det er her problemet ligger begravd.
Den fjerde erkjennelsen er derfor at vi ikke kan bekjempe islamiseringen ved å bekjempe dens dårlige konsekvenser én etter én. Kriminalitet, kvinneundertrykkelse, trakassering av jøder og homofile, intoleranse for tegninger, gjenger, infiltrasjon av nøkkelstillinger, parallellsamfunn og alle de mange andre «utfordringene», undergraver oss fra innsiden.
– De som ikke assimilerer seg skal deporteres
Selsing avviser masseovervåking som et middel for bekjempelse av den negative utviklingen. Et slikt tiltak vil frata oss frie og bidragsytende borgere nettopp friheten. Eller tiltak som å tvangsfjerne innvandrergutter som blir utsatt for vold i hjemmet. Eller å fjerne kontantstøtte for å få kvinner i arbeid. Slike tiltak er lappeteppeløsninger som også rammer danskene.
Ingen form for sosial manipulering kan redde en vestlig nasjonalstat fra oppløsning i møte med en så massiv utenlandsk innvandring. Det er virkelig «oss og dem».
Parallellsamfunnets lojalitet er kulturelt disponert for å ligge et annet sted enn hos Danmark og danskene. Det gjør ikke innvandrere til verken gale eller dårlige mennesker. Mange passer bare ikke inn her. Men det er ingenting galt med lojalitet til sitt eget folk – tvert imot, resten av oss kunne kanskje lære noe her.
Vi må rett og slett erkjenne at eksperimentet med masseinnvandring fra MENApt har vært fullstendig mislykket. Det er her den fjerne erkjennelsen bør slå inn: For å rydde opp og stable et velfungerende, fritt samfunn på beina igjen, er repatriering helt avgjørende. Man må deportere kriminelle og oppmuntre alle dem som nekter å assimilere seg i storsamfunnets verdier og på våre felles arenaer.
Hvordan dette skal kunne la seg gjøre rent praktisk får eksperter innen juss og økonomi finne ut av. Repatriering vil selvsagt ta flere år å kunne gjennomføre, om ikke flere tiår. Det vi trenger i dag er en erkjennelse av at det er dette som er løsningen, den fjerde erkjennelsen.
Berlingske: «Remigrasjon er nødvendig – det er den «fjerde erkjennelsen»