Venstresiden tar seg alltid retten til å definere hva rasisme er. De taler varmt om mangfold og toleranse, men bak de store ordene skjuler det seg en nedlatende holdning: Vi med innvandrerbakgrunn får aldri lov til å være bare individer. Vi skal plasseres i en kulturell boks, og vi skal mene det «rette».
Venstresidens voktermentalitet
Mange av oss har levd i Norge i flere tiår. Likevel får vi høre at vi «egentlig ikke kan» stemme FrP. Som da AUF-lederen Astrid Hoem hevdet at innvandrere «stemmer mot seg selv» om de støtter FrP. Eller når Antirasistisk Senter konsekvent omtaler FrP som «innvandringsfiendtlig» – som om vi automatisk må se partiet som en fiende. Budskapet er tydelig: Stemmer vi «feil», er vi enten forrædere, manipulerte eller dumme.
Dette er ikke frihet. Det er politisk voktermentalitet.
Og det mest nedlatende av alt er forestillingen om at vi bare bryr oss om innvandringspolitikk. Som om vi ikke også er opptatt av eldreomsorg, skole, helsevesen, kriminalomsorg – de samme tingene som resten av befolkningen. Vi er ikke bare «innvandrere», vi er naboer, arbeidstakere, foreldre og skattebetalere. Vi har levd og bygget liv her i flere tiår. Vår stemmegivning handler ikke bare om «innvandrerpolitiske særinteresser», men om hele samfunnets fremtid.
Vi er ikke evige fremmede
Når venstresiden sier at «vi må respektere deres (altså vår, min anm.) kultur», er det ofte bare en unnskyldning for å slippe å stille krav om integrasjon. Vi skal behandles som evige fremmede, holdes fast i våre «autentiske røtter», og aldri fullt ut få lov til å bli norske. Dette «norske» som for øvrig den samme velmenende venstresiden ikke kan definere hva er, utenom brunost og bunad, jamfør for eksempel gårsdagens partilederledebatt på NRK.
Da får den hvite middelklassevenstresiden den rollen de elsker: Å være beskyttere, formyndere og moralske overdommere.
Men vi trenger ikke deres nåde. Vi trenger ikke å bli holdt fast i en identitet vi ikke selv har valgt. Vi finner oss ikke i at vår lojalitet til språk, frihet og demokratiske verdier trekkes i tvil, bare fordi vi stemmer annerledes enn hva venstresiden mener vi bør.
Friheten til å velge
Hvis antirasisme betyr at vi skal være bundet til en bestemt politisk mening eller livsstil, da er det ikke antirasisme. Da er det en moderne variant av rasisme – en som nekter oss retten til å være selvstendige mennesker.
Ekte inkludering handler ikke om å plassere mennesker i kulturelle bur, men om å gi oss frihet til å delta på like vilkår. Frihet til å velge selv. Frihet til å si nei, også til de formynderne som påstår de taler på våre vegne.
Vi er borgere, ikke prosjektarbeidere for venstresidens godhetstrening.