Arbeiderpartiet vil: Prioritere overføringsflyktninger gjennom FN-systemet.
- Nivået på kvoten må sees i sammenheng med nivået på øvrige asylankomster
- I perioder med lave asylankomster skal UNHCRs anbefalinger om hvor mange kvoteflyktninger Norge bør ta imot, veie tungt.
Dette står å lese i Aps Partiprogram for 2025-2029. Ap vil med andre ord fortsette på kursen som har skapt alle utfordringene med kriminalitet, parallelle samfunn dominert av klaner og høye sosiale- og trygdeutgifter. Det er ingen oppvåkning å spore. I alle fall ikke offentlig.
SV
Går vi til SV oppstår det likevel unektelig «utfordringer» for forhandlinger med Ap.
SV vil:
• ta imot 5000 overføringsflyktninger årlig, slik FN anbefaler
• begrense bruken av midlertidig opphold. Varig opphold skal være hovedregelen.
• gjøre familiegjenforening enklere og rimeligere, og utvide den til å omfatte flere
familiemedlemmer
• innføre utvidede ordninger for familiegjenforeninger for innbyggere fra land der Norge har hatt et særlig internasjonalt engasjement og hvor det utspiller seg prekære humanitære- og relokalisere båtflyktninger fra Hellas, Italia og andre europeiske land med høye ankomster.
SV motsetter seg også at asylanter skal kunne sendes til tredjeland.
Rødt
Rødt er mindre konkret i sitt program, men vi ser retningen:
a) At Norge må ta et langt større ansvar for å bidra til at forholdene i flyktningleirene i og nært konfliktområder blir tryggere og bedre.
b) At menneskers rett til å søke asyl i Norge ikke skal hindres. Norge skal overholde sine menneskerettslige forpliktelser, som fastslår retten til å søke asyl, forsvare flyktningkonvensjonen og følge anbefalingene til FNs høykommissær for flyktninger.
c) Ikke sende flyktninger til internflukt i land som preges av krig og konflikt, og det såkalte rimelighetsvilkåret bør således gjeninnføres snarest.
d) Sikre asylsøkere fri rettshjelp, rettssikker asylsaksbehandling og en reell klagemulighet. Asylsaker skal aldri hurtigbehandles på norskegrensa.
e) Erstatte Utlendingsnemnda (UNE) med en fullverdig rettsinstans for å sikre rettssikkerhet i klagebehandlingen. Som et minimum innføres det topartsprosess i behandlingen av klagesaker.
f) Trekke Norge ut av Schengen-avtalen og Dublinkonvensjonen.
g) Gi asylsøkere med avslag mulighet til å søke om oppholdstillatelse som arbeidssøker på lik linje med arbeidssøkere fra land utenfor EØS per i dag.
MDG
Det står overhodet ikke bedre til i vannmelonens parti, MDG. Her skal antall kvoteflyktninger økes. Norge skal «minimum» følge FNs anbefalinger. Man vil innføre «foreldelsesfrist for å kalle tilbake statsborgerskap», altså det norske. Papirløse voksne skal få opphold etter syv år. Mindreårige barn etter fire år, og papirløse barn etter to år.
MDG vil også skrote UDIs bruk av alderstesting. «Ved tvil» skal oppgitt alder av asylsøker legges til grunn. MDG vil også «redusere inntektskravet for familiegjenforening». MDG vil dertil «sikre lovlige veier til Europa for mennesker med beskyttelsesbehov», og fordele asylanter utover det europeiske kontinentet. «Redningskapasiteten i Middelhavet» skal styrkes, og retten til å søke asyl skal «grunnlovsfestes». «Klimaflyktninger» skal få «formell beskyttelse i internasjonal flyktningrett».
For å summere opp disse tre småpartiene: Vil de aldri lære? Det samme kan sies om Ap. Det er som faktaresistens har kapret partienes DNA.
Sp
I Sp er det mer realisme å hente.
Partiprogrammet åpner tidlig med å slå fast dette:
Norge kan ikke over tid ha en praksis på asyl- og innvandringsfeltet som skiller seg vesentlig fra våre naboland. Det er viktig at Norge har en klar praksis i asylsaker. Dette vil bidra til å begrense antallet asylsøkere uten beskyttelsesbehov og forkorte behandlingstiden i asylforvaltningen.
Sp vil «prioritere kvoteflyktninger og hjelp i nærområdene». Så glipper det litt ideologisk: «Integrering er en toveisprosess., heter det. Vel, ikke forstår vi hva nordmenn skal integrere seg i med folk fra den islamske æreskulturen.
Av mer konkrete tiltak heter det:
– At asylsøkere får en rask og rettssikker avklaring av søknaden. Etter at oppholdstillatelse er gitt, skal bosettingsintervjuet skje umiddelbart og bosetting skje så raskt som mulig.
– Vektlegge barns beste i saker om retur.
– Ha rask retur av de som har fått endelig avslag på sin asylsøknad i Norge, ikke minst for å opprettholde tilliten til asylsystemet.
– Gjennomgå situasjonen for ureturnerbare asylsøkere, særlig med hensyn til statsløse.
– Benytte handlingsrommet i dagens lovverk til å henvise asylsøkere til trygge land utenfor Europa, altså land som ivaretar flyktningenes rettigheter i tråd med Flyktningkonvensjonen, dersom de har kommet til Norge via dette landet.
– Styrke ordningen med returstøtte betydelig og legge bedre til rette for frivillig retur.
– Ikke tillate en praksis der personer som har mottatt oppholdstillatelse i Norge på grunn av beskyttelsesbehov likevel oppholder seg jevnlig i eget opprinnelsesland.
– Prioritere sårbare grupper som kvinner og barn blant overføringsflyktninger (kvoteflyktninger) fra FNs høykommissær for flyktninger.
– Stramme inn vilkårene for familieinnvandring.
På integreringsfeltet sies blant annet følgende:
– Vurdere om det å sende barna på lange utenlandsopphold uten norsk eller godkjent skolegang kan være selvstendig grunn til omsorgsovertakelse eller tap av oppholdstillatelse.
Med de tre andre småpartiene i forhandlingsposisjon kan man levende se for seg kranglingen mellom dem og Vedum.
Fattig eller fri?
Slik målingene har forløpt den siste tiden, ligger det an til at Ap vinner sammen med rødgrønne småparti. Igjen stilles vi borgere i den situasjonen at innvandringsfeltet mer eller mindre overkjøres. Det samme som har skjedd gjennom hele dette årtusenet.
Da er det interessant å se hva som rører seg nå i Danmark. Som kjent har danskene ligget et hestehode – og vel så det – foran de nordiske landene, for ikke å si vesteuropeiske, i innvandrings- og integreringspolitikken. Under overskriften «Innvandring må ikke tvinge oss til å velge mellom å være rik eller fri» retter sjefredaktør, Tom Jensen, i Berlingske oppmerksomheten på en rekke av de uheldige konsekvensene Europa står overfor når det kommer til folkevandringer. Det gjelder ikke minst det som må kunnes kalles bibelen for flere av våre rødgrønne partier, nemlig menneskerettighetskonvensjonene.
Jensen viser til at stadig flere fremtredende europeiske politikere har begynt å våkne, og peker spesielt på Labour-politikeren Jack Straw, som innenriksminister på 90-tallet var sentral i å skrive konvensjonene inn i britisk lov. I løpet av sommeren har situasjonen ført til uro i Storbritannia, noe norske medier i liten grad følger med på. Og det selv om de mest pessimistiske (eller realistiske?) snakker om nært forestående, truende borgerkrigslignende tilstander.
Igjen må vi minne oss selv om at konvensjonene ble forfattet i en annen tid og til et formål (etter andre verdenskrig) som den gang var både forståelig og etterlengtet. Men nå brukes det i en helt annen sammenheng og til et helt annet formål. «De (konvensjonene, red) ser ikke lenger ut til å gjøre det mulig å holde asylinnvandringen til Europa under kontroll. Enn si å sende flyktninger og innvandrere ut igjen hvis de for eksempel har begått en alvorlig forbrytelse», fastslår Jensen.
Med rette – for den som følger med i tiden og tar realitetene innover seg. Det gjelder ikke Aps politiske venner SV, Rødt og MDG. Å ta innover seg realitetene har de imidlertid en tendens til å gjøre i Danmark, og derfor spår sjefredaktøren at «innvandring er tilbake som et hovedtema. Også i dansk politikk – og i tiden frem mot neste folketingssvalg» (som er neste år).
Det er altså noen som tar bedre vare på fedrelandet sitt enn andre.
Alt for makt – sin egen
Til dem som stemmer taktisk ved dette valget for å få KrF og Venstre over sperregrensen: Det står langt fra bra til i verken Venstre eller KrF. Programmene oser av hjelpetiltak til personer med innvandrerbakgrunn, tilrettelegging og å gjøre det enklere og raskere å få bosetting her.
Det finnes ikke et snev av innvandringsregulerende tiltak i partiprogrammene.
Ikke minst er det spesielt å merke seg at Venstre ikke har beveget seg noe som helst i retning av realisme, det til tross for at nestlederen Abid Raja i to bøker, Min skyld – en historie om frigjøring, og Vår ære og vår frykt – en personlig reise i det muslimske Europa, til fulle har vist hvordan innvandringen fra det utvidede Midtøsten har ført til massive kulturelle og økonomiske sår i Vest-Europa og Norge som antakelig ikke i overskuelig fremtid vil la seg reparere.
Nei, de vil aldri lære ser det ut til.
Eller: De har lært, men det hele er et spill i kampen om uopplyste og også globalistiske tanketomme velgere som ikke vil Norges beste.