Med en eskalerende geopolitisk spenning – fra Ukraina til Taiwan – sliter Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) med testing, vedlikehold og anskaffelser. Og på mange måter må man kunne si at historien gjentar seg.
I kronikken Monsen med det brukne gevær, skrevet av historiker, tidligere statsmeteorolog og forfatter Vidar Eng, får man et raskt innblikk i hvor nedrustet Norge var i mellomkrigstiden.
Mest kjent er Fredrik Monsen som forsvarsminister i Nygaardsvolds arbeiderpartiregjering fra 1935 til 1939. Hans motstandere kalte han iblant for «forsvarsministeren med det brukne gevær». Det brukne eller knekte gevær var et symbol for antimilitarisme og motstand mot det militære forsvaret.
(…) I noen år fra 1914 til 1930 sto både Arbeiderpartiet og Fredrik Monsen for en antimilitaristisk politikk. De ville nedlegge hele det militære forsvaret. Monsen mente den gang at militærvesenets viktigste oppgave var, som han sa, «å verne om den økonomiske overklasses maktstilling og slå ned arbeiderklassens kamp for bedre kår og rettferdigere samfunnsforhold». Han så også på militærvesenet som bortkastede penger som i stedet kunne vært brukt til sosiale tiltak for arbeiderklassen.
Også Store norske leksikon innleder artikkelen Norges forsvar under andre verdenskrig med disse dystre ordene: «Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, var det norske forsvaret i elendig forfatning og ikke i stand til å yte reell motstand på bred front.»
Min kontakt i etterretningen forteller:
– Vi hadde gode skyts på lager som Nygaardsvold & Co kjøpte i 1937. Men de ble aldri pakket ut og prøvd ut med skarp ammo. De klarte faen meg å adskille skytsene slik at noe stod på lager på Vatneleiren 9.4.1940 og sluttstykkene lå på et lager et sted i Agder da tyskerne kom. Ingen hadde fått opplæring. Vet ikke hva som skjedde med det etter krigen, men det ble dysset ned.
Etterslep, krig og demobilisering
Under Johan Nygaardsvold, som dannet sin Arbeiderparti-regjering i 1935 etter kriseforliket med Bondepartiet, ble forsvarsbudsjettet økt fra 34 millioner kroner i 1935–36 til 58 millioner i 1938–39. Fokus lå imidlertid på velferdsreformer, og det militære forsvaret ble forsømt.
Vendepunktet kom i 1936 med borgerkrigen i Spania. Det ble åpenbart at det var fare for internasjonal fascistisk aggresjon, og Vestmaktenes ikke-intervensjonspolitikk svekket troen på Folkeforbundets kollektive sikkerhetssystem. Høsten 1936 tok regjeringen Nygaardsvold initiativ til å ruste opp nøytralitetsvernet og inngikk et samarbeid med opposisjonen på Stortinget om å øke bevilgningene til Forsvaret.
Femten år med sviktende bevilgninger hadde resultert i et stort etterslep. Materiell som Stortinget hadde vedtatt å anskaffe og anlegg det hadde vedtatt å bygge, var ikke blitt fulgt opp med bevilgninger. Nedskjæringer i øvelsestiden hadde dertil svekket Forsvarets operative kompetanse i avgjørende grad. I tillegg kom at svakhetene i Forsvaret skulle rettes opp i en tid med internasjonal opprustning. Norge hadde ikke militærindustrielt grunnlag for å ruste opp på egen hånd, men var avhengig av import. Det ble stadig vanskeligere å finne materiell å importere, skriver SNL.
Undersøkelseskommisjonen av 1945 kritiserte Nygaardsvold for manglende beredskap, men da Einar Gerhardsen overtok som statsminister i 1945, prioriterte hans samlingsregjering gjenoppbygging og demobilisering. De første etterkrigsårene var preget av opprydning etter okkupasjonen, med fokus på sivile behov fremfor militær opprustning.
Global mangel og USAs Asia-fokus
I 2025 gjentas historien i en ny kontekst. Det er nødvendig å prioritere mer ressurser til forsvar, sikkerhet og beredskap, heter det fra regjeringen, men fra påpekning av det åpenbare til realitetene på bakken er det som kjent et stykke.
USA retter seg østover mot Kina, som har økt sin militære kapasitet dramatisk, inkludert raketter og artilleri som truer Taiwan. Dette skaper «kølapper til evigheten» for europeiske land som Norge, påpeker min etterretningskontakt.
– Akkurat nå settes det en armé av saksbehandlere i sving for å anskaffe det som anskaffes kan og det er allerede trukket kølapper herfra til evigheten av land som trodde den dype freden skulle vare til Kristi andre komme. Det er ville tilstander. Taiwan, Sør-Korea, Japan, Filippinene, Australia mv har dibs på US materiell og prioriteres foran Europa, gitt amerikanernes prioriteringer og Kinas voldsomme oppbygging, sier han.
Med Russlands krig i Ukraina og Kinas oppbygging i Stillehavet, har verden et enormt behov for artilleri, kan Norge neppe se for seg å bli prioritert. Situasjonen er dyster, dersom vi skal lytte til veteranen:
– Artillerigranater begynner å stige i pris og det er mangel på deler. Billigere blir det heller ikke med rakettartilleri (langtrekkende). Og hvis ingen deler skal være israelske, så kommer innkjøperne i FLO til å slite med å finne materiell, reservedeler. For ikke å forglemme at ting skal testes og vedlikeholdes. Og av hvem? Et fåtall som trekkes ut til førstegangstjeneste. Det er så håpløst som man kan få det.
FLO er en forkortelse for Forsvarets logistikkorganisasjon, som er sentral i dagens utfordringer, med ansvar for lagring, transport, vedlikehold og testing.
Prioriteringer
Artillerigranater, spesielt 155 mm-typen, har steget kraftig i pris – fra rundt 15.000 kroner per enhet før Ukraina-krigen til over 30.000 i år – på grunn av global mangel. Aftenposten oppsummerte egentlig tilstanden godt allerede i overskriften på artikkelen som belyste at ikke bare Norge, men alle Nato-land strever med det samme. Overskriften var – Hvis jeg bestiller en granat, når får jeg den? – Om tre år. Så kan man legge til informasjonen om at Norge har tappet egne lagre, fordi Norge har donert 27.000 granater til Ukraina, og at reservedeler også er en flaskehals; produksjonen av komponenter som krutt og tenningssystemer henger etter, og det kan ta tre år å levere en enkel granatbestilling.
Ukraina alene bruker 600.000 granater månedlig, og NATOs europeiske produksjon dekker knapt 30 dagers beredskap, skriver Forsvarsforeningen.
– Med dagens produksjonskapasitet i Europa vil det minst ta 40 år å produsere det antall artillerigranater NATO og Ukraina har bruk for. Konsekvensen av for liten produksjonskapasitet er en Europeisk forsvarskrise, sa administrerende direktør i Nammo, Morten Brandtzæg under høringen om statsbudsjettet for neste år.
Men det er nettopp 155 mm artillerigranater som produseres av Nammo på Raufoss, hvor produksjonskapasiteten er sprengt. For å utvide kapasiteten behøves det mer strøm. Mye strøm. Problemet er bare at Raufoss ligger i samme strømområde som Hamar, og der er det under bygging et datasenter for TikTok som har fått sikret seg retten til 150MW strøm, tilsvarende omtrent 1% av landets samlede strømproduksjon. For å utvide produksjonen hos Nammo behøves 30-40 MW, men utvidelsen er ennå ikke ferdig prosjektert av Nammo. Derfor vil Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) la alle andre prosjekter som er «modne» bli prioritert foran Nammo. I følge Energiloven er det prinsippet «først til mølla» som gjelder, og da kom TikTok foran Nammo. Prinsippet kan fravikes av hensyn til beredskap eller krig, men da må regjeringen foreta et valg mellom to ulike interesser – behovet for produksjon av kattevideoer på TikTok eller 155 mm artillerigranater.
Rakettartilleri, som langtrekkende systemer (f.eks. HIMARS eller norske planer for presisjonsild), blir enda dyrere – opp mot 6 milliarder kroner for et system – og avhengig av globale leverandører.
Unntatt israelske deler kompliserer det ytterligere, som vi tidligere har påpekt. Mange systemer, inkludert fregatter og missiler, bruker komponenter fra Elbit Systems, noe som øker kostnader og forsinker anskaffelser. SV og Rødt krever Israel-frie alternativer i fregattkjøp, selv om det kan doble prisen og svekke ytelsen. Det er ikke rart at folk som faktisk jobber i Forsvarer river seg i håret.
FLOs rolle i en anspent tid
Så var det Forsvarets logistikkorganisasjon. Fra 1. juni i år er mer ansvar overført til styrkesjefer for flåtestyring og vedlikehold, inkludert verksteder fra FLO til Hæren og Sjøforsvaret, leser vi på Forsvarets nettsider. Samtidig skal Luftforsvarets nye forsyningskommando (LFK) samle drift og vedlikehold under én hatt for å øke tilgjengelighet.
Men personellmangelen rammer hardt, akkurat slik etterretningsveteranen påpekte. Bare et fåtall vernepliktige (ca. 9–12 måneders tjeneste) har kompetanse i testing og vedlikehold, og FLO sliter med å skalere opp.
Fra regjeringshold het det at de «oppfyller forsvarsløftet«.
Regjeringen foreslår å øke forsvarsbudsjettet med 19,2 milliarder kroner. Dette er et budsjett som realiserer det første store løftet i langtidsplanen, som oppfyller NATOs mål om å bruke to prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) på forsvar og som dermed gir trygghet for Norges befolkning. Forslaget gir et forsvarsbudsjett på 110,1 milliarder kroner i 2025.
Hvorvidt det er helt sant at millardløftet gir trygghet for Norges befolkning kan nok diskuteres, der mye utvilsomt går til Ukraina-støtte og nye systemer som K10-ammunisjonsvogner. En milliardavtale med Nammo skal tidoble granatproduksjonen, men levering tar tid.
Fra Nygaardsvolds ubrukte kanoner til dagens globale mangel er budskapet klart: Logistikk og vedlikehold er krigens unsung heroes. FLOs modernisering er et skritt frem, men geopolitikken dikterer tempoet. Som i 1940 handler det om å koble politikk med praksis – før freden viser seg illusorisk.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde Forsvarets reklamevideo