Nazismen, eller nasjonalsosialismen, er ofte omtalt som historiens farligste ideologi. Får man kastet betegnelsen «nazi» etter seg, er det en effektiv stoppmekanisme. Kalles man nazist er all mulighet for videre samtale over. Så stor makt ligger i ordet. Ingen vil assosieres med det.
Men opprinnelsen til ordet «nazi» er enkel. Det er en forkortelse av Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP), det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet, som understreker den sosiale dimensjonen i partiprogrammet.
Fra Arbeiderpartiet til nasjonalsosialisme
Nazismens historie starter med det tyske arbeiderpartiet (Deutsche Arbeiterpartei, DAP), som ble grunnlagt i 1919 av Anton Drexler i München. Dette var en tid med økonomisk kaos etter første verdenskrig, hyperinflasjon og sterk agitasjon fra både kommunister og sosialdemokrater. DAP ble raskt omdøpt til NSDAP i 1920 for å appellere til arbeiderklassen – en bevisst strategi for å trekke velgere fra venstresiden. Adolf Hitler, som ble med i 1919, motarbeidet opprinnelig navneendringen, men aksepterte den for å utvide partiets base, og han ble rekruttert til partiet av Drexler. Det er ikke en ukjent strategi å forme ordlyden i politikken slik at stemmekveget kommer løpende.
Navnet «nasjonalsosialistisk» var en hybrid: «Nasjonal» appellerte til den mer høyreorienterte patriotiske nasjonalismen, mens «sosialistisk» og «arbeider» trakk mot venstresidens fokus på arbeiderrettigheter og anti-kapitalisme, og det var på sistnevnte fot nazismen vokste fram.
Partiets 25-punktsprogram fra 1920 som ble presentert av Hitler på Hofbräuhaus-møtet, inneholdt tydelige sosiale elementer. Punktene krevde nasjonalisering av stiftelser, deling av overskudd i store industrier, utvidet velferd for eldre, og konfiskering av krigsprofitt – krav som lignet sosialistiske og kommunistiske plattformer i Weimar-Tyskland. Som man kan lese dersom man følger lenken til Holocaust Encyclopedia, var dette ikke tilfeldig: NSDAPs strategi var å «stjele» arbeidernes lojalitet fra SPD (sosialdemokratene) og KPD (kommunistene) ved å blande anti-marxistisk nasjonalisme med sosiale løfter.
Selv vårt hjemlige C-Rex har publisert en artikkel som blant annet bygger på historikeren Richard J. Evans beskrivelser av dette som en «folkekommunitet» (Volksgemeinschaft), der klasseforskjeller skulle overses i favør av etnisk enhet – en kollektivistisk visjon med venstresidens preg.
Nazismens ideologiske røtter ligger i 1800-tallets völkisch-bevegelse, en pan-germansk, antisemittisk strømning, men den utviklet seg i Weimar-republikken som en reaksjon på både kapitalisme og internasjonal sosialisme. Hitler selv hevdet i Mein Kampf (1925) at nazismen tok «levende, kreativ sosialisme» fra marxismens materialisme, men renset det for «jødisk» internasjonale elementer. Dette var en pervertering av sosialismen: Ikke klassekamp, men rasekamp, der «sosialisme» betydde etnisk solidaritet under statlig kontroll. Man kan gjøre seg noen tanker om hvordan venstresiden og Ap-regjeringen i Norge i dag utøver sin etniske solidaritet med palestinerne.
Økonomisk politikk: Sosialisme i praksis
Etter maktovertakelsen i 1933 implementerte naziregimet en blanding av statlig intervensjon og privat eierskap, men med sterk sentralstyring – et trekk som minner om venstresidens økonomiske modell den dag i dag.
Økonomiminister Hjalmar Schacht (1934–1937) innførte kvoter, priskontroll og masseproduksjon for å bekjempe arbeidsledighet, som falt fra 30 prosent i 1932 til nesten null i 1938 gjennom offentlige arbeidsplasser innen blant annet Autobahn og våpenproduksjon. Det ble også innført subsidiering av privat sektor og tatt statlig eierskap over industrien, vel å merke der forutsetningen var lojalitet til statens politikk og meninger. Jeg skal ikke utdype hva jeg tenker om den norske stats subsidieringsbonanza, men at fellestrekket er der, er ikke til å komme utenom. 
Naziregimet nasjonaliserte ikke fullstendig, men kontrollerte økonomien via Reichsgruppe-industri, der bedrifter måtte følge statlige planer. Fagforeninger ble erstattet av den nazikontrollerte Deutsche Arbeitsfront (DAF) i 1933, som fjernet streikerettigheter og innførte «styrke gjennom glede» (Kraft durch Freude) – en velferdsordning for arbeidere med ferier og fritid, men under totalitær kontroll.
Historikeren Adam Tooze i The Wages of Destruction (2006) beskriver dette som en «krigsøkonomi» med sosialistiske drag: Staten dikterte produksjon, lønninger og investeringer, mens privat profitt ble tillatt så lenge det tjente riket. Han så nazismen som en variant av sosialisme, der statlig planlegging førte til totalitarisme – parallelt med Sovjetunionen. Nazistene allierte seg med industrimagnater og fikk ved det en privat sektor underlagt statlig vilje. Det skiller seg åpenbart og selvsagt fra klassisk kapitalisme.
Den økonomiske politikken i Norge under regjeringen Støre har vært mye belyst, og et utdrag av kronikken Offentlig sektor eser ut – privat sektor kveles av skatter er rimelig illustrerende, også i historisk lys. Førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst-Norge, Glenn Agung Hole, skrev følgende i Finansavisen i fjor:
I første kvartal 2024 økte antallet jobber i Norge med 16.400 sammenlignet med samme periode i fjor, ifølge ferske tall fra Finans Norge. En nærmere undersøkelse avdekker imidlertid en urovekkende virkelighet: hele 14.900 av disse jobbene ble skapt i offentlig sektor, mens kun 1.500 jobber ble skapt i privat sektor. Dette betyr at 91 prosent av jobbveksten har skjedd i offentlig sektor, mens kun 9 prosent har funnet sted i privat sektor.
Denne skjeve veksten truer Norges økonomiske bærekraft og fremtidige velferd. Offentlig sektor eser ut, mens privat sektor henger etter. Hvis trenden fortsetter, risikerer vi å undergrave den dynamikken og innovasjonen som er essensiell for langsiktig vekst og stabilitet. Mangelen på robust jobbskaping i privat sektor er alarmerende, da det er motoren for økonomisk vekst, innovasjon og produktivitet. Med en stagnerende privat sektor er velferdsstatens økonomiske grunnlag i fare.
Sosialisme i praksis, der altså.
Høyresiden er umulig «nazi»
Mens nazistempelet går varmt etter drapet på den konservative Charlie Kirk, har den politiske venstresiden et stort ideologisk problem. «Nazi» kommer altså fra «Nationalsozialist», ikke «nasjonalkonservativ» – en logisk forkortelse ville vært «nako» for nasjonalkonservatisme. NSDAPs navn var bevisst valgt for å appellere til venstresidens arbeiderklasse.
I dag brukes «nazi» ofte som et skjellsord mot høyresiden, noe som ignorerer nazismens sosiale røtter. Dette er paradoksalt fordi det skjuler at nazistene var fiendtlige mot konservative verdier. Dette framkommer også tydelig i C-Rex-artikkelen jeg lenket til tidligere i denne artikkelen. Der framholdes Roger Griffin, som i The Nature of Fascism (1991) argumenterer for at fascismen, inkludert nazismen, er en «palingenetic ultranasjonalisme» – en revolusjonær, anti-konservativ bevegelse som blander venstresidens masseappell med høyresidens etnosentrisme.
Stikkordet er altså anti-konservativ, og det er ergo umulig at konservative i realiteten er nazister. Hvor skadelig det var for den konservative høyresiden at Frp-leder Sylvi Listhaug avdekket sine manglende historiekunnskaper for fem år siden, skal jeg ikke uttale meg om. Men hun surret det til, for det hun sa er historisk feil. Nasjonalkonservatisme og nasjonalsosialisme er ikke det samme. Det er faktisk ikke i nærheten av det samme. Intervjuet i VG løp som følger mellom journalist og Listhaug:
– Hva er nasjonalkonservatisme?
– Du må nesten høre med dem som har ønsket å endre dette partiet, hva de ønsker å legge i det. Men nasjonalkonservativ er et begrep som jeg kjenner at jeg får litt frysninger av, for å være helt ærlig, sier Listhaug.
– Hvorfor gir det deg frysninger? Hva er det med ordet?
– Her er det historikken rundt det som har med miksen mellom nasjonal og ideologier. Nasjonalsosialisme er fra gammelt av det mest kjente begrepet. Så nasjonalkonservatisme, jeg tror mange får litt ubehag knyttet til det begrepet, selv om alle stort sett er enige i Frp om at vi skal ta vare på Norge, vi skal passe på kulturen vår, ta vare på norske interesser og det er det utenrikspolitikken skal handle om.
Sammenblandingen er misvisende. Listhaug uttalte aldri «nazi», men nasjonalsosialisme er nazisme. Å klistre «nazi» på høyresiden forsterker en falsk dikotomi, der nazismens kollektivistiske kjerne – statlig kontroll over individet – overses. Denne praksisen stammer fra etterkrigstiden, der nazismen ble plassert på høyresiden for å distansere sosialismen fra dens uhyrligheter. Men som økonomihistorikeren Ludwig von Mises påpekte i 1940-tallet, var nazismens økonomi en «mellomvei» med sosialistiske røtter, der privat eiendom eksisterte på statens nåde.
Totalitært
Som Douglas Murray så ofte framholder, viser fremveksten av identitetspolitikk og wokisme i Vesten at Europa har glemt hva «kommunisme» betyr og hvor den kommer fra. De som har levd under undertrykkende totalitære regimer er de beste til å minne Vesten om farene ved kommunistiske følelser, slik frihetselskende iranere stadig gjør, inkludert i våre spalter. Marxistleninismen danset med islamismen fram mot den iranske revolusjonen i 1979.
Paradokset er at ved å assosiere nazismen med høyresiden, unnslipper venstresidens arv – som toleranse for tidlige islamister i Palestina. Nazismen var ikke ren sosialisme, men dens navn, program og økonomiske politikk viser klare venstresidens elementer: Kollektivisme, statsintervensjon og masseappell mot arbeiderklassen. Den skilte seg ved nasjonalisme og rasisme, men dette var en pervertering, ikke avvisning, av sosialistisk tankegang. Jeg vil minne om Pierre Rehovs viktige ord:
Men verden endret seg etter krigen, og en ny totalitarisme, like dødelig som nazismen, spredte seg raskt. Akkurat som nazismen, trengte den sovjetiske kommunismen støtte fra arabiske muslimske land. Etter å ha støttet delingsplanen for det palestinske mandatområdet, innså Stalin at Israel aldri kom til å bli noen satelitt for det sovjetiske imperiet, og han vendte ryggen til jødene.
I 1964 hadde tanken om et palestinsk folk – noe som inntil da var utenkelig – blitt avfødt i tankene til Yasser Arafat og Egypts president Abdel Gamal Nasser – med hjelp av sovjetiske KGB. Målet var ikke å tilby uavhengighet og velstand til et folk, men å snu verdensopinionen mot Israel. Det tok tid – men det fungerte.
Sheik Ahmed Yassin i møte med Ayatollah Khamenei, Wikimedia Commons.
Fra tidlig på 1970-tallet etablerte Det muslimske broskaps leder Sheikh Ahmed Yassin et nettverk av moskeer og sosiale tjenester i Gaza. Han grunnla deretter Hamas i 1987, under den første intifadaen, eller «oppstanden», mot Israel. Hamas’ selvmordsbombinger og andre angrep mot israelere bidro til å spolere den israelsk-palestinske fredsprosessen på midten av 1990-tallet.
Gjennom ytterligere selvmordsbombinger, skytinger og andre angrep drepte Hamas hundrevis av israelere under den andre intifadaen, som varte fra 2000 til 2005. Gruppen vant deretter parlamentsvalget i Palestina i 2006, og beseiret det korrupte og splittede Fatah-partiet til president Mahmoud Abbas i de palestinanske selvmyndighetene. Husk hva det norske Stortinget foretok seg. Som eneste europeiske stat inviterte de Hamas-ledere til Norge, rett i kjølvannet av jødedrap.
I 2007 tok Hamas voldelig kontroll over Gazastripen. Samme år ble partiet Rødt stiftet. Det er dette partiet som har blitt brukt som kontaktledd, der Arbeiderpartiet har inngått en leieavtale der Rødt har kunnet invitere terrorister til Utøya. Hamas’ styre har vært preget av undertrykkelse, korrupsjon og fire kriger med Israel utløst av uopphørlige angrep på den jødiske staten i 2008-09, 2014, 2021 og 2023. Hamas startet den nåværende krigen med sin massakre i Israel av over 1.200 mennesker og bortføring av over 250 den 7. oktober 2023, en orgie av grusomheter som inkluderte lemlestelse og systematisk voldtekt og torturdrap.
En venstreside som tror at drapet på Charlie Kirk tilsvarer å ha drept en nazist, tar ettertrykkelig feil. Nazismens kjerne var totalitær kollektivisme, ikke konservativ frihet. Se på dagens terrorister, inkludert hithentede Hamas, Fatah Youth og Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). De er i sannhet en usalig blanding av både marxistleninister og ekstreme islamske nasjonalister. De gir seg ikke før Israel er slettet fra jordens overflate. De lover det. Tro dem. Nazismen kom fra venstresiden forrige gang og den kommer fra venstresiden nå. Det er ikke Charlie Kirk som var problemet.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde fra Pierre Rehovs «Nazi and Soviet origins of the «Palestinian» cause»