På dagens NRK Politiske Kvarter møttes Aps Tuva Moflag, leder for Stortingets Finanskomité, og Rødts leder, Marie Sneve Martinussen, der sistnevnte mener at det er en skam at Ap ikke gjør nok for «å løfte de fattige». Martinussen, som fremstår som en flink politiker, om enn det er vanskelig å støtte Rødts tilnærming i den økonomiske politikken, ser imidlertid ut til å plassere seg sentralt foran det kommende stortingsvalget. For det ser svært vanskelig ut for de rødgrønne å komme seg utenom Rødt, og partiet har ingen ambisjoner om å selge seg billig. Vi kan vel heller si tvert om, og lite i verden er enklere enn å bruke andres penger.
Stikkordet er selvsagt «omfordeling», dette Robin Hood-begrepet som mangler både presisjon og treffsikkerhet. I stort handler det om å ta fra de rike og gi til de fattige.
Det høres jo tilforlatelig ut, særlig om vi hadde visst hvem som er de rike og hvem som er de fattige.
De såkalte rike
Som et nylig eksempel på de tilsynelatende rike, kan vi se på møbelfabrikkeier Olaug Brunstad (72), omtalt av E24. Kortversjonen er at hun eier en fabrikk, ergo må hun være rik. Og når hun er definert rik, er det politiske kravet at hun må yte mer til «fellesskapet».
Olaug Brunstad eier fabrikken etter hennes mann døde for syv år siden, hun eier bygningen, alle stolene, stoffene, maskinene og alt det øvrige ansvaret som følger med fabrikken, ikke minst de ansatte og deres rett på lønn, samt statens rett på for eksempel arbeidsgiveravgift. Men de to siste årene har Brunstad Møbler gått med et dundrende underskudd i størrelsesklassen ti millioner kroner årlig. Men det har ingen betydning for formuesskatten. Til tross for at hennes «formue» er bundet opp i kapital som ikke er realisert, skal hun betale formuesskatt.
Bedre blir det selvsagt ikke av at Olaug kan titte over til naboen på andre siden av fjorden, der Ekornes Møbler holder til. For siden Ekornes er solgt il Kina, slipper de formuesskatt. Det forklarer Ap med at utlendinger ikke benytter seg av fellesskapet goder (nå ja, det handler vel om hvor disse eierne bor, og uansett kan vi vel regne med at arbeiderne ikke bor i Kina?) og at en slik skatt ville stikke kjepper i hjulene for at utlendinger investerte i Norge.
Men vi skal altså forvente at nordmenn vil investere i Norge, med det mange vil definere som urettferdig beskatning? Da har man heller legitim rett til å utskamme dem som velger land der forholdene legges bedre til rette for investeringer?
Nettopp på grunn av upresise og utflytende begreper er vi enkle å manipulere. Som når statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre nylig blankt avviste FrPs tiltak om å fjerne formueskatten med at bedriftsledere mener formuesskatt ikke har noen betydning – med henvisning til medgrunlegger av Kolonial.no (nå Oda), Karl Munthe-Kaas.
Eksemplet Munthe-Kaas
I ettertid har finansminister Jens Stoltenberg (Ap) fulgt opp denne historien, ikke minst med et møte med nettopp Munthe-Kaas. Det er ikke rart, Munthe-Kaas’ historie er en perfekt brekkstang i Aps narrativ.
Som Eirik Furuseth, gründer og partner i Finansco, påpeker på Facebook: «Dette er så ufattelig klassisk Arbeiderpartiet, og det er mektig provoserende».
For ikke bare skal Munhe-Kaas politiske sympatier godt utpå venstresiden være godt kjent, men han har samtidig «påført investorer, deriblant ansatte i Oda, milliardtap samlet sett, mens han selv solgte seg ut til kortsiktig internasjonalt PE-fond og satt igjen med titalls millioner i egen lomme». For det ble han «belønnet» med å få «sparken som sjef, for deretter å bli pælma ut av styret».
Videre skal Munthe-Kaas knappest ha betalt formuesskatt. Det kunne fint ordnes med at Oda nesten ikke eide noe som helst, «det gikk i leasing, og siden bedriften er unotert. Nå må han nok betale litt, siden han altså tok pengene, og overlot videre finansiering av tap til andre.»
Vi kan jo bare la oss fascinere av hvem som får definere hva i dette landet. Og hvor lite de såkalte vaktbikkjene i MSM følger opp.
Argh, disse tallene
Vi vet altså ikke hvem de rike egentlig er, like lite som vi vet hvem de fattige er. I Norge finnes det ingen offisiell fattigdomsgrense, der det vanlige er å bruke EUs fattigdomsgrense som et referansepunkt. Denne grensen tilsvarer 60 prosent av medianinntekten i befolkningen. Og allerede her begynner man å falle av. For medianinntekt er den midterste verdien når alle inntekter i en gitt gruppe er sortert fra laveste til høyeste. Halvparten av personene i gruppen vil ha en inntekt som er lavere enn medianinntekten, og den andre halvparten vil ha en inntekt som er høyere – så har vi altså de i midten, og beregner 60 prosent av denne. Faller man inn under denne potten, er man fattig.
Men hvor mange vi snakker om vil etter stor sannsynligheten avhenge av hvem man snakker med, noe man fint kan slippe unna med gitt både ulike preferanser og upresise begreper.
Mens Rødt i Politisk Kvarter argumenterte for å øke ytelsen – med om lag 50.000 – 80.000 kroner i året – for dem med de laveste ytelsene, vil Ap heller satse på å få flere i arbeid. Jobb-sporet er derimot ikke det mest interessante for Rødt, da de har klokkertro på at det først og fremst handler om dem som er definert av lege som for syke til å jobbe (nok), altså de uføre, eller minstepensjonister (etter et langt arbeidsliv, som det presiseres). Tallet Rødt operer med er ca. 400.000 personer som lever i fattigdom i Norge. Å kvalitetssikre dette tallet, som ifølge Rødt er hentet fra Finansdepartementet, er en krevende øvelse. Ikke minst er det krevende fordi de tidligere høyt ansette byråkrater stadig mer oppfattes å ha en politisk slagside.
Det som har vært en gjenganger de siste 10-15 årene er at rundt 700.000 i arbeidsfør alder er helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet. Nå er det rimelig stille om slike tall. Har man funnet en ny fordelingsnøkkel? Det vi derimot til stadighet hører, er at det er er et økende antall unge, under 30 år, som faller helt eller delvis ut av arbeidsmarkedet. I tillegg vet vi at ulike innvandrergrupper enten aldri kommer seg inn på arbeidsmarkedet slik at de kan forsørge seg selv eller de faller tidlig fra (fra midten av 40-årene).
Det sentrale spørsmålet er: Burde det ikke være MSMs oppgave, kanskje i særdeleshet statseide og tungt skattefinansierte NRK, å nøste opp i slike tall? Særlig når de flyr veggimellom i en valgkamp?
Perfekt storm
Da Støre (Ap) og FrP-leder Sylvi Listhaug nylig var i debatt, hevdet sistnevnte at ni av ti nye jobber det siste året var kommet i offentlig sektor, mens Støre viste til at seks av ti jobber var skapt i privat sektor. Avstanden var med andre ord rimelig stor. Noe VG fanget opp.
FrP oppga at de har basert seg på jobbskapertall fra Finans Norge, som igjen viste til at de hadde hentet tallene fra SSBs nasjonalregnskap, der SSB hadde hentet sine tall fra Navs AA-register (arbeidstagere og arbeidsgivere). «Men nå har Finans Norge avpublisert sine artikler om denne statistikken» slo VG fast, men hvor det på slutten fremkom at artiklene igjen var publisert. Hva det hele handlet om? Det sedvanlige: Forvirring rundt tall, og man ble dessverre ikke særlig mye klokere av å lese VGs artikkel.
I samme debatt hevdet for øvrig Støre at Norge har en arbeidsledighet på noe over 2 prosent, mens Sverige har tett under 10 prosent og Finland over 10 prosent. Det han derimot ikke sa et ord om er at Sverige og Finland beregner arbeidsledighet helt annerledes enn Norge.
Det vi derimot kan fastslå at det er lett å forvirre velgerne med tall. Og det er usedvanlig skummelt, for det er ikke småpenger som loves når en skal løse opp i diverse utfordringer, om det så er fattigdom eller annet.
Vi kan videre slå fast at stadig flere i Norge opplever seg fattigere etter fire år med de rødgrønne ved roret. Det handler ikke minst om inflasjonen, der gjennomsnittsprisen på varer og tjenester har økt over tid, slik at vi får mindre igjen for pengene. Det handler om mat, om strøm, om drivstoffpriser og generelt det å ha et hjem. Når politikerne svarer med økte skatter og avgifter, heller enn å for eksempel sette ned matmomsen (da er det bedre å hyle om Trumps ufordragelig tollpolitikk), bidrar det igjen til å svekke tilliten til norsk økonomi. Da skjer det som vi har sett over tid; krona svekkes, og vi havner i en perfekt storm. Høye renter og prisstigning, sammen med våre «internasjonale forpliktelser» ved en fortsatt høy ikke-bærekraftig innvandring.
Men «noen» skal vel fortsette å skylde på «noe» som ligger utenfor Norges grenser. Det har en jo kommet langt med hittil, ikke minst ved å dele ut penger fra vår «felles oljeformue». Man kan undres over hva som menes med fellesskap.