I Norge er det langt mellom de stemmene som faktisk prøver å vurdere Israel/Palestina i et noenlunde realistisk perspektiv, og det er i alle fall stemmer vi ikke finner i mainstream media (MSM). Til tross for at mange, spesielt de av oss om prøver å forstå konflikten fra flere sider, registrerer at bildet ikke er så ensidig som norsk MSM vil ha oss til å tro, kan vi se langt etter at det i det hele tatt reises noen kritiske spørsmål.
For eksempel tas det for gitt at informasjonen som kommer fra Hamasstyrte enheter på Gaza, er (stort sett) riktig. Vi hører om Israels folkemord og brudd på folkeretten, uten at det finnes noen rettslig dokumentasjon, og vi hører om hungersnød, mens vi ser svært så velfødde palestinere bærer rundt på det som etter all sannsynlighet er barn med sykdomsdiagnoser som har lite med tilgang til mat å gjøre. Vi får servert den ene lidelseshistorien etter den andre, ikke minst fra statskanalen NRK sin korrespondent, afghanskfødte Yama Wolasmal. Informasjon som ensidig hentes fra Hamas eller dem som er i opposisjon til Israels regjering generelt og statsminister Benjamin Netanyahu spesielt. All skyld legges på «den sterke part» Israel. Selvsagt genialt å få tilnærmet hele verden på din side mot egen fiende.
Men hva forteller det oss om våre såkalte sannhetssøkende medier?
Utvilsomt har Hamas vunnet propagandakrigen, og nå har MSM malt seg så grundig fast i et hjørne at de må tviholde på narrativet for ikke å miste ansikt.
Når vestlige stater er villig til å anerkjenne Palestina som en eget stat, om ikke annet enn for å legge press på Israel, er det mange tiårs rådvillhet som kommer til overflaten (igjen). Men noen, som for eksempel Frankrikes president Emmanuel Macron og Italias statsminister Giorgia Meloni, har satt premisser for en slik godkjenning. Blant annet at Palestina da skal anerkjenne staten Israel og Hamas skal bringe de gjenværende gislene, død eller levende, tilbake til Israel. Det er premisser som de samme antakelig innser er opp mot umulig. Men er det urimelig?
Ingen stat etter folkeretten
En av stemmene jeg mener er verdt å lytte til, er den danske professoren Peter Kurrild-Klitgaard. I Danmark er det, i alle fall fortsatt, lov å ytre sin mening, uten å bli en pariakaste i eget samfunn og utstøtt fra jobben.
Kurrild-Klitggard mener at det finnes, uavhengig av hva man mener om partene i den pågående konflikten, god grunn til ikke å forhaste seg med en tostatsanerkjennelse, da den høyst sannsynlig bare vil gjøre konflikten enda vanskeligere – og blodigere – å løse permanent. Og det er vel ikke intensjonen?
Den mest grunnleggende årsaken, ifølge Kurrild-Klitggard, er at det fortsatt ikke gir mening å anerkjenne en stat som faktisk ikke eksisterer. Faktum, i den grad noen bryr seg om det, er at den palestinske selvstyremyndigheten for øyeblikket ikke er i stand til å opptre som en stat, slik en stat generelt forstås i folkeretten. Ifølge folkeretten er en stat et samfunn som er organisert med en fast befolkning, et definert territorium, og en regjering som utøver effektiv kontroll over området og som er i stand til å inngå avtaler med andre stater, som har sin opprinnelse i den såkalte Montevideo-konvensjonen (1933).
For de palestinske områdene er dette langt fra virkeligheten. Kurrild-Klitggard viser til at det i to tiår i praksis ikke har vært én, men to palestinske «regjeringer» – og de hater og bekjemper hverandre og kontrollerer i praksis to separate territorier: I Gaza den islamske terrororganisasjonen Hamas, og på Vestbredden Fatah (en gren av den gamle terrorbevegelsen PLO).
Så slipper selvsagt vestlige land å ha disse konfliktene som nærmeste nabo, slik som Israel må forholde seg til, men vi slipper likevel ikke unna konfliktene. Vi har fått problemene innvandret. Det vitner for eksempel dette bildet om, av Rødts Sofia Rana:
Det gjør oss til en part, der vi agerer politisk for å holde ro i massene. Så langt vil jeg påstå at reaksjonene på propalestinske demonstrasjoner og retorikken de fremfører har vært mislykket. Vi prøver å stryke hunden med hårene for å beholde samfunnets ro, men mest sannsynlig mater vi trollet. Det gjelder ikke minst deler av Den norske kirke, der glorien dekker både øyne og ører.
Korrupt og udemokratisk – uten grenser
Vel så interessant er det hvorfor Hamas i det store og hele ble opprettet. Ifølge Kurrild-Klitggard ble Hamas opprettet som et svar på PLOs forhandlinger med Israel om en tostatsløsning, noe Hamas blankt avviste – og avviser. Det eneste som gjelder for Hamas er «From the river to the sea», altså en utslettelse av Israel og dermed jødene. Da er det tilnærmet komisk å høre propalestinere i Vesten snakke om «fred for alle».
Å anerkjenne en palestinsk stat på nåværende tidspunkt vil ikke være en tostatsløsning, men snarere en slags «trestatsforvirring».
Kurrild-Klitggard omtaler begge «halvstatene», altså Gaza og Vestbredden, ikke bare som svært korrupte, men også udemokratiske: Siden Hamas og Fatah kom til makten, har det ikke blitt holdt frie, demokratiske valg på 20 år. Av 173 stater rangerer eksperter de palestinske områdene i den verste halvdelen eller tredjedelen når det gjelder grunnleggende demokratiske rettigheter og rettsstatsprinsipper.
Det andre hovedproblemet er at det slett ikke er klart hvor grensene i praksis bør gå mellom Israel og det noen mener kan bli en palestinsk stat.
Hamas anerkjenner ingen grenser i det hele tatt, men vil ha en énstatsløsning etter det som omtales om det gamle mandatområdet. PLO har anerkjent Israels eksistens siden 1993, men videre fredsforhandlinger brøt sammen da de ikke kunne bli enige om blant annet trekning av grenser.
Å anerkjenne noe som en suveren stat, påpeker Kurrild-Klitggard, betyr at det internasjonale samfunnet også anerkjenner dennes rett til å oppbygge et militær og forsvare sine grenser. Men hvordan tro at tre politiske enheter, som i varierende grad gjør krav på de samme territoriene og allerede er i væpnet konflikt, vil fremme fred, er opp til støttespillerne av en såkalt tostatsløsning å forklare. Men av en eller annen grunn konfronteres de ikke med dette.
For hvilke grenser skal en forholde seg til? FNs delingsplan fra 1947? Våpenhvilegrensene fra 1949? Områdene som faktisk kontrolleres i dag? Eller noe annet? Tausheten rundt disse sentrale spørsmålene er rungende, og vitner bare om en analyse som i beste fall er fullstendig latskap – og virkelighetsfjern. For hvis «bare» Israel roer seg, så vil alt visstnok bli så bra.
Eneste rimelig forutsetningen
Det hele koker ned til at den eneste rimelige forutsetningen for noe som ligner (begynnelsen på) en fredelig løsning er at før en stat kan anerkjennes, må det faktisk etableres noe som er en stat. Det er så logisk at en må være vestlig politikere eller journalist for ikke å skjønne det.
Dette var jo også intensjonen med Oslo-avtalene mellom Israel og PLO i 1993, som Norge tidligere har vært så stolt av, men som åpenbart politikerne har glemt intensjonene med. For etter Hamas groteske terrorangrep på israelsk jord 7. oktober 2023 har det vært et ensidig fokus på Israels svar, mens terrororganisasjonen Hamas legitimeres, ikke minst som del av «palestinske selvstyremyndigheter».
Hvorfor tilbakevises – og dokumenteres – ikke beskyldningene om at Hamas undertrykker egne sivile? At de bruker mennesker, både kvinner og barn, som levende skjold for å beskytte seg selv? At de stjeler nødhjelp for å fete seg selv opp og for å selge varer dyrt på det åpne markedet? At de dreper sivile i matkøer for å legge skylden på Israel? At Hamas nekter å utlevere de israelske gislene – som det eneste maktmidlet de har overfor Israel og dermed sikrer seg verdenssamfunnet interesse? Spørsmålene er mange, men så langt er det ensidige svaret: Det er Israels skyld.
Ingen er i tvil om at ikke Israel også gjør feil, men proposisjonene i dekningen av Israel versus Hamas er hinsidig. Og det står ikke til troende.
Dessuten: Hvis vestlige demokratier ønsker en løsning på situasjonen i Midtøsten, er det ingen vits i å gi én part belønningen før den har vist vilje til å forhandle, slik Kurrild-Klitggard klokt påpeker.
Men som nevnt er det langt mellom de kloke, og desto kortere mellom besserwisserne.