Noe forunderlig har skjedd i vår nyere tid. Det å rette et kritisk, fornuftsbasert søkelys på islam klassifiseres som en menneskelig høyrisikosport. Det forunderlige er dette: Tidligere storheter innen politikk og vitenskap sto ikke tilbake for å karakterisere islam og profeten Muhammed særdeles skarpt ut fra egne observasjoner og tilegnet kunnskap – uten at de ble hengt ut til spott og spe, truet på livet, forsøkt drept, eller faktisk måtte bøte med livet som redaksjonsmedlemmene i Charlie Hebdo.
Vi glemmer ikke det motsatte bildet, som da daværende og nåværende utenriksminister Espen Barth Eide møtte opp i salafist-moskeen Tawfiiq Islamsk Senter i valgåret 2013 under id-feiring. Han fikk selvsagt klarsignal fra Aps partileder den gang, Jens Stoltenberg, samme klarsignal som han i dag vil få fra dagens partileder, Jonas Gahr Støre. Barth Eide roste moskeens medlemmer og ville ha samarbeid med moskeen for å forme Norges fremtid. Han brukte begrep som «det nye, store vi».
Problemene i vårt samfunn skyldes kommunikasjonsproblemer, mangel på arenaer der vi kan lære hverandres koder. Målet må derfor være:
Å skape og åpne arenaer for hverandre.
Fordi vi er en del av et stort norsk fellesskap – som på kort tid må greie å mestre forandring og kommunikasjonen mellom oss. Vi må lære mer om alle likhetene mellom mennesker i Norge, for de er det flest av – og mer om hvordan vi skal håndtere det som er av forskjeller.
(…)
Solidaritet, fellesskap og samhold er ikke bare uttrykk, men realiteter som praktiseres gjennom almisse/zakat eller skatt/fordeling av goder.
Muslimer i Norge er en del av det norske fellesskapet. Det nye norske vi.
Det er derfor jeg står her i dag.
Sammen så deler vi det norske samfunnets fellesskap og utfordringer. Og vi deler det internasjonale samfunnets utfordringer.
Den frie og frimodige fornuften
Barth Eide stoppet ikke her. Han sa videre dette: «Men denne kulturarven skal også videreutvikles – sammen med dere. Sammen skal vi definere norske interesser. Da må vi unngå at norske interesser bare er noen nordmenns interesser, og unngå at norsk kultur bare er noen nordmenns kultur.»
Altså er budskapet utvilsomt at islam skal integreres i norsk kultur og samfunnsliv – noe som faktisk har skjedd særlig de siste 20 årene. Norge skal islamiseres.
Det forstemmende er at det antakelig ikke er mulig å oppdrive en eneste politiker, tenker, filosof eller andre ledende stemme i tidligere vestlige tid som ville funnet på å si noe liknende. Et nærliggende eksempel er filosofen og teologen Thomas Aquinas (1225-1274), som hadde en nær sagt uovertruffen innflytelse på vår vestlige kulturs utvikling mot fornuftsbasert modernitet. Aquinas æreskjelte Muhammed som en person «ingen vis mann» trodde på, og som «perverterte nesten alle vitnesbyrdene i det gamle og nye testamentet ved å gjøre dem til sine egne verk, noe som kan bevitnes av enhver som studerer loven hans. Det var derfor en skarp avgjørelse fra Muhammeds side å forby tilhengerne sine å lese det gamle og nye testamentet, da disse bøkene avdekker falskneriet».
Ikke akkurat i Aps eller Høyres ånd, kan man forsiktig si.
Skottland huset i sin tid en av de viktigste stemmene i vestlig filosofi og landets opplysningstid. Da snakker vi om David Hume (1711-1776). Hume postulerte at ved å ta Muhammeds «fortellerstemme» på alvor, vil vi finne ut at Muhammed «gir ros» når det handler om «tilfeller av svik, umenneskelighet, grusomhet, hevn og fordommer, noe som er helt uforenelig med et sivilisert samfunn. Ingen klar regel om rettferd synes å være ivaretatt, og hver eneste handling får skylden eller prises ut fra om den er gunstig eller sårende for de sanne troende».
Drar vi over Atlanteren til USA hadde den sjette presidenten der, John Quincy Adams (1767-1848), sine kraftfulle menger om Muhammed, helt utilslørt. Adams hadde nemlig notert seg følgende: Muhammed «erklærte» en «utryddende krig mot resten av menneskeheten som en del av religionen sin. Koranens bud er evigvarende krig mot alle som fornekter at Muhammed er Guds profet». Adams karakteriserte Muhammed som en «fanatisk og uredelig ånd av en bedrager», som spredde «ødeleggelse og villfarelse over en omfattende del av jorden». At Muhammed erklærte seg som profet, mente Adams var en «dumdristig løgn». Muhammed «tilpasset» islam for å oppnå «seksuell tilfredsstillelse». Han «forgiftet kildene til menneskelig lykke», ved å innføre «nedverdigende tilstander for det kvinnelige kjønnet og tillatelsen til polygami … HOVEDBUDSKAPET I HANS DOKTRINE VAR VOLD OG LYST. Å OPPHØYE DET BRUTALE OVER DEN SPIRITUELLE DELEN AV MENNESKETS NATUR». (Dette er Adams egne blokkbokstaver.) Så lenge «de nådeløse og utsvevende dogmene» til «den falske profeten» motiverer «menneskelig handling», «kan det aldri bli fred på jord og velvilje mot menneskene». Med henvisning til kriger mellom vestlige og arabiske styrker, sier Adams, at «avtaler» (om fred og våpenhvile) «ble brutt før de rakk å bli satt ut i livet».
– Hvilken ideologi er farligst?
Den franske politiske tenkeren og historikeren Alexis de Tocqueville (1805-1859), som selv har skrevet seg inn i historien grunnet sine fremragende analyser, forteller at han studerte Koranen grundig. Studiene ga han «en overbevisning om at det i det store og hele har vært få religioner i verden så dødelige for mennesket som den til Muhammed. Så vidt jeg kan se, er dette den viktigste årsaken til den synlige dekadansen i den muslimske verden, og selv om den (islam) er mindre absurd enn gammel polyteisme (dyrkelse av flere guder, min anm.), er dens sosiale og politiske tendenser etter min mening mer å frykte, og derfor ser jeg den heller som en form for dekadanse enn en form for fremskritt i forhold til hedenskap i seg selv.
Muhammed hevdet å komme fra himmelen, og han har satt inn i Koranen ikke bare religiøse doktriner, men politiske leveregler, sivile og strafferettslige lover, og teorier om vitenskap. Evangeliet derimot, snakker bare om de generelle relasjonene mellom menneskene og Gud og seg imellom, utover dette innprentes eller pålegges man ingen tro». Tocquville mente derfor at islam «aldri vil dominere lenge i en kultivert og demokratisk tidsepoke».
Arbeidet til den sveitsiske psykiateren og grunnleggeren av den analytiske psykologien, Carl Jung (1875-1961), har hatt bred innflytelse i både psykiatrien og studier av religion og litteratur. Med friske fraspark ordla han seg slik på 30-tallet: «Vi vet ikke om Hitler kommer til å grunnlegge en ny islam. Han er allerede godt i gang; han er som Muhammed. Stemningen i Tyskland er islamsk; krigslignende og islamsk. De er alle fulle av en vill gud».
Tyrkias landsfader, som sekulariserte landet etter fallet til Det osmanske riket, Mustafa Kemal Atatürk (1881-1938), sa følgende om sine landsmenns tro:
«I nesten fem århundrer har disse reglene og teoriene til en arabisk sjeik, og fortolkningene til generasjoner av late og ikke gode for noenting-prestene, bestemt det sivile og strafferettslige tyrkiske lovverket. De har bestemt utformingen av grunnloven, detaljene i livet til enhver tyrker, maten hans, når han skal stå opp og når han skal legge seg, klesdrakten, rutinene til jordmoren som tar imot barna hans, hva han lærer på skolen, skikkene hans, tankene hans – endog hans mest intime vaner. Muligens kan det ha passet stammer i ørkenen. Det er ikke bra for en moderne, progressiv stat. Guds åpenbaring! Dette er bare lenkene som prestene og dårlige herskere holder folket nede med. En hersker som trenger religion er en svekling. Ingen svekling bør herske».
Vi kan avrunde med den folkekjære danske forfatteren, Karen Blixen (1885 – 1962). Blixen hadde nemlig sine helt spesielle betraktninger rundt islam. Hun så islam som en standhaftig, kompromissløs krigerreligion, og hun underslo ikke den faren Muhammeds liv og lære kunne utgjøre i et samfunn. Blixen oppholdt seg i nazistiske Berlin i 1939, der hun skrev boken Breve fra et land i krig. Her trekker hun en linje mellom Det tredje riket og islam, islam som hun mente var det tankesettet som la seg tettest opp mot nazismens ideologi. Hvis hun måtte velge foretrakk hun islam, da hun mente det er bedre å underkaste seg en hellig makt enn å underkaste seg rase og fedreland. Blixen registrerte at «muhammedanerne» hadde en «voldsom selvfølelse: Den rettroende står over alle vantro, én rettroende er mer verdt enn hele verdens gull. Den er i sitt vesen klasseutslettende som Det tredje riket, om den ene muhammedaneren er vannbærer eller emir er han vel så god som den andre. … I sine ritualer har islam likhet med Det tredje riket: De rettroende får ikke tid til å bli fremmede for hverandre. Noen ting i Min Kamp ligner kapitler i Koranen. … Selve forestillingen i islam om paradis er skapt av en krigerfantasi, det er et ideal for en hær på marsj».
Blixen ble ikke helt enig med seg selv: Er islam eller nazismen farligst? «(Det) er ikke godt å vite,» tenkte hun høyt.
Narrespillet
Hva er årsaken til det enorme taktskiftet i vår vestlige kultur? Det er vanskelig å komme utenom demografien når spørsmålet skal besvares. I tidligere tider hadde ikke muslimene flyttet inn i våre vestlige land. De historiske kritikerne i Vesten kunne – uten å frykte konsekvenser som vold og drap – rase så mye de ville mot Muhammed og islam. De sto på trygg avstand til islambeltet. De fleste av oss kjenner godt til den nederlandske toppolitikeren Geert Wilders skjebne, som åpent, frimodig og kunnskapsbasert har kritisert islam bredt i rundt 20 år, og som har levd med et enormt sikkerhetsoppbud 24/7 etter det. Hvilken toppolitiker ønsker «å hoppe etter Wirkola», vel vitende hva skjebnen nødvendigvis vil bli?
Da heller leve med en mer og mer breial islam-elefant traskende i det europeiske hus, synes å være uuttalte holdningen.
Vi har altså ikke menn eller kvinner som vil stå opp for Norge med livet som innsats, slik hjemmefronten gjorde under siste verdenskrig. De lidenskapelige frihetsforkjemperne glimrer med andre ord med sitt totale fravær. Det er derfor de ryggløse som danser på scenen i Arendals-uka nå.
Eller er det slik at politikere flest faktisk ikke kan noe om islam? Hvis svaret er ja, er det ingen unnskyldning. De bør se konsekvensene av islams inntreden i det norske samfunnet: større og større områder der likestilling er kjørt i revers, mer og mer tildekning av jentebarn og kvinner, klanmentalitet som har vokst fram, muslimer som aktivt forlanger lebensrom for sin ideologi, som ikke tåler kritikk, og der kritikk møtes med aggressive påstander om rasisme og fobi.
Det interessante er at frihetsorienterte persere, som Afshin Bagherpour og Solmaz Refling, trekker frem makt og system når de kritiserer det sjiaislamske styret i Iran. De dissekerer ikke islam og Muhammed. De trekker frem tiden før islams maktovertakelse og peker på den fremragende persiske kulturen som en gang rådet og skapte gode liv for menneskene i det som i dag er Iran. De utviser en lidenskapelig lengten etter frihet og demokrati. De peker mer eller mindre indirekte på konsekvensene fortrengningen av persiske kultur og den islamske maktovertakelsen.
Mens ledende muslimer i Norge spiller på demokratiets banehalvdel med søt musikk om rettferdighet, likebehandling, fravær av diskriminering og undertrykkelse, pluralisme, trosfrihet etc. Alt det islam ikke står for. Det pågår et regelrett farlig narrespill, og ikke minst venstresiden omfavner dette barnlige og uintelligente narrespillet i sin ideologiske enfoldighet. Og så er det den vante alliansen: alle som hater USA, Israel og kapitalismen, er velkommen i den venstreideologiske klubben – uansett om de nye medlemmene, les muslimene, bryter med venstresidens grunnpilarer som likestilling mellom kjønnene, frihet fra religiøs tvang, og likeverd mell0m alle mennesker uansett bakgrunn og opphav. Alle er velkomne i klubben.
Altså driver (særlig) den politiske venstresiden med det samme narrespillet, best illustrert med SVs hijab i stortingssalen og Barth Eidene på talerstoler i moskeer.
Det er umulig ikke å undre seg over hva som hadde skjedd om Hitler hadde utpekt seg selv til profet for en nye religion. Ville Europa lagt seg stille for hans føtter?