Mao Zedongs Kina var ikke bare en politisk revolusjon – det var et gigantisk sosialt eksperiment i ideologisk renselse. Under Kulturrevolusjonen ble hele samfunnet mobilisert til å peke ut «fiender av folket». Disse fiendene kunne være lærere, kunstnere, naboer eller til og med familiemedlemmer. Det eneste som trengtes, var at de uttrykte feil mening, leste feil bøker eller bare ble mistenkt for å være «reaksjonære». Resultatet var offentlig uthenging, ydmykelse, fengsling og i mange tilfeller døden.
På 1970-tallet fulgte Pol Pot i Kambodsja opp med en enda mer brutal versjon. For Røde Khmer var avvik ikke bare en feil – det var en forbrytelse mot folket. Millioner ble drept, ikke for hva de hadde gjort, men for hvem de var: akademikere, minoriteter, mennesker med «feil» bakgrunn. De som ikke tenkte som partiet, hadde ingen plass i samfunnet.
Når uenighet blir umenneskelig
I vår tid trenger vi ikke å lete lenge etter lignende tankemønstre. I en nylig Facebook-post skriver Lars Gule:
«De som forsvarer Israels politikk, som har minst hint av forståelse for denne politikken, har gjort seg selv til rasister. De bør og skal nevnes med navn, i tur og orden.»
Dette er ikke en kamp mot rasisme. Det er en oppskrift på ideologisk renselse – i miniformat. Ordene er ikke «klassefiende» eller «reaksjonær», men «rasist». Målet er det samme: å definere meningsmotstandere som moralsk uakseptable, og å rettferdiggjøre at de utsettes for sosial eller politisk straff.
Terroristen som vil være moralens vokter
Lars Gule ble i 1977 arrestert av libanesiske myndigheter på flyplassen i Beirut med cirka 750 gram sprengstoff i bagasjen. Sprengstoffet var ment for en planlagt terroraksjon mot sivile mål i Israel. Det ble aldri gjennomført, men intensjonen var klar – og dødelig.
I ettertid har Gule forsøkt å forklare dette som en ungdomsfeil, et uttrykk for idealisme på avveie. Han ber om at vi skal legge det bak oss. Men når han selv er ute etter å merke, henge ut og permanent stemple mennesker for deres politiske holdninger, blir dobbeltmoralen åpenbar. Man kan ikke forvente tilgivelse for egne handlinger samtidig som man nekter å vise samme raushet overfor dem man er uenig med.
Jeg er ikke jøde eller sionist – dette handler om demokrati
La meg gjøre dette krystallklart: Jeg er verken jøde eller sionist. Jeg står ikke på noen etnisk eller ideologisk side i denne konflikten. Det jeg kjemper for, er ytringsfriheten og demokratiet. Det er disse prinsippene som nå angripes når meninger som ikke faller i god jord, skal knebles, stemples og straffes.
Jeg skriver også som en kvinne som måtte flykte fra mitt eget land fordi jeg ikke lenger kunne ytre meg – verken som kvinne eller som sekulær stemme. Jeg kjenner frykten ved å bli usynliggjort og forfulgt for mine tanker.
Den gamle oppskriften
Enten det var Mao, Pol Pot eller dagens ideologiske fanatikere, følger oppskriften et kjent mønster:
1. Definér et absolutt moralsk krav.
2. Utpek de som bryter dette kravet, og gjør dem umenneskelige.
3. Legitimér at de skal isoleres, ydmykes eller straffes.
Effekten er alltid frykt. Frykt for å stille spørsmål. Frykt for å bli stemplet. Frykt for å være neste navn på listen.
Ironien som lukter dobbeltmoral
Når Lars Gule trekker paralleller til holocaust for å angripe Israels forsvarere, blir ironien nærmest grotesk.
Mange av de palestinske fraksjonene han forsvarer politisk, benekter holocaust, hyller terror mot jøder og avviser Israels eksistensrett.
Gule peker på antisemittisme som drivkraft for fortidens folkemord, men lukker øynene for dagens antisemittisme – så lenge den kommer fra hans egen side av den ideologiske skalaen.
Demokratiets styrke er uenighet
Et demokrati dør ikke først når det mister valg. Det dør når folk slutter å våge å si det de mener.
Når Lars Gule vil klistre rasistmerkelappen på alle som nyanserer bildet eller uttrykker støtte til Israel, er det ikke kampen mot rasisme han fører – det er kampen mot ytringsfriheten.
Mao og Pol Pot brukte langt mer brutale midler enn Gule noensinne har makt til. Men mekanismen er den samme. Og historien har vist oss hvor det kan ende når denne mekanismen får løpe fritt.
Det begynner alltid med ord.