Krig og uroligheter

Fordømmelsen av Israel etter drapet på Al Jazeera-journalist var unisont – men bildet av ham slår sprekker

Israels drap på det som omtales som den profilerte Al Jazeera-journalisten Anas Al-Sharif har siden søndag skapt unison fordømmelse verden over, ikke minst i Vesten. Det israelske militæret, IDF, har hevdet at Al-Sharif utga seg for å være journalist mens han fungerte som en slags leder for en Hamas-terrorcelle. Langt de fleste medier og internasjonale organisasjoner, inkludert FNs menneskerettighetsråd og Journalister uten grenser, har fordømt drapet og uttrykt stor bekymring over angrep på journalister i Gaza. Nå er det dukket opp flere bevis for at Al-Sharif kanskje ikke var den journalisten man håpet på, og da starter kampen om hvilken beviskraft bevisene, om bevis i det hele tatt, skal ha.

Fremstillingen av Israel som den grusomme, hensynsløse og mektige krigfører i Midtøsten er teppebombet, unnskyld uttrykket, i vestlige medier. Det fører igjen til at de fleste politikere og organisasjoner lar seg trille rundt lillefingeren av medienes definisjonsmakt.

En av de mest engasjerte sakene de siste dagene, kanskje naturlig nok da mediene er dyktige til å hegne om sine egne, er drapet på Al Jazeera-journalist Anas Al-Sharif i et israelsk luftangrep, som også kostet fire av hans kolleger livet.

«Terroristen Anas al-Sharif fungerte som en celleleder i Hamas-terrororganisasjonen og la planer om rakettangrep mot israelske sivile og IDF-styrker», sa militæret i en uttalelse.

Skal vi tro mediene, ikke minst de norske, var imidlertid Al-Sharif en av de beste og modigste journalistene som rapporterte fra Gaza. «Journalister er fritt vilt» het det for eksempel fra en lederartikkel i Klassekampen, der man uten forbehold blankt avviste Israels påpekning av at Al-Sharif var tilknyttet Hamas.

I vel et år har Israel anklaget Al-Sharif for å være Hamas-kriger, noe som er å anse som en dødsdom fra et land som har som mål å utslette Hamas. Al Jazeera og en rekke internasjonale presseorganisasjoner har gjentatte ganger avvist anklagene og advart om deres alvorlige implikasjoner. Nå er det for seint.

Med andre ord har medier i rundt ett år visst om anklagene knyttet til Al-Sharif (om anklagene handlet om at han var «Hamas-kriger» vet jeg ikke, men det handlet om tilknytning til Hamas), og da blir det sentrale spørsmålet hva de eventuelt har gjort med denne informasjonen? Vi trenger neppe lure; det er sannsynligvis ikke blitt gjort noen ting. Ingenting er sjekket, da informasjon fra Israels regjering og IDF i seg selv stemples som krigspropaganda, i sterk kontrast til informasjon som kommer fra Hamas og Hamaskontrollerte aktører på Gaza.

Så blir det ekstra pinlig når det etter Al-Sharifs død fremkommer at det eksisterer en rekke bevis, eller la oss være raus: indikasjoner, på at Al-Sharif slett ikke var den journalisten som mediene bør løfte frem som et stjerneeksempel på sin stand.

Aktivt medlem?

Men det eksisterer et men, og det peker direkte tilbake på Klassekampens bruk av begrepet «Hamas-kriger».

For direktøren for organisasjonen The Committee for the Protection of Journalists (CPJ), Jodie Ginsberg, uttalte til BBC i går at det ikke finnes noen unnskyldning for drapet på Al-Sharif, ettersom Israel ikke har fremlagt bevis for journalistens rolle som leder av en terroristcelle i Hamas.

 – Internasjonal lov er veldig klar på dette punktet, nemlig at de eneste personene som er legitime mål under en krig er aktive stridende. Å ha jobbet som medierådgiver for Hamas, eller for den saks skyld for Hamas i dag, gjør deg ikke til en aktiv stridende, sa hun og fortsatte:

 – Og ingen av bevisene som er lagt frem av de israelske styrkene så langt gir oss noen garanti for at han i det hele tatt var et aktivt medlem av Hamas.

Det kunne nesten vært fremhevet som et komisk poeng, om det ikke var for det groteske bakteppet, men dette er de samme medier og aktører som uten skrupler snakker om Israels folkemord og brudd på folkeretten, uten at det finnes noen bedømming ut fra nettopp internasjonal lov.

Kombattant

En av de vi har registrert som klarest i sin fordømmelse, er den danske Weekendavisens Søren K. Villemoes. Han slo i går kort og godt fast at «Hamas-entusiastiske aktivister i Gaza er ikke mine journalistkollegaer».

Villemoes har fanget opp det som norske medier etter all sannsynlighet nekter å se, og som de så langt ikke har sagt noe om. Samtidig har ikke Villemoes gått seg vill i bortforklaringer, da det nettopp er entusiasmen for Hamas’ ideologi som er styrende for han, ikke hvorvidt Al-Sharif var en aktiv kombattant. En kombattant er en stridende, en person som aktivt deltar i en væpnet konflikt. I krig er det et skille mellom kombattanter og ikke-kombattanter (ikke-stridende). Kombattanter har rett til å delta i stridshandlinger og kan angripes, mens ikke-kombattanter (som sivile) skal beskyttes.

Det hadde jo vært interessant å høre hvordan ledelsen i Hamas definerer sine sympatisører, ikke minst av dem som utførte terrorangrepet i Israel 7. oktober 2023. Som ikke-kombattanter, i det som egentlig bare var et tilsvar på som oppfattes som tidligere urett? Ingenting bør overraske fra den siden lengre. 

Beviser – eller ikke?

«Nå dukker det opp ny informasjon som ikke beviser at Al-Sharif var en terrorcelleleder, men som indikerer at journalisten tidligere jobbet for Hamas og hadde sympati for terrorbevegelsen og dens angrep på Israel 7. oktober», kan vi lese i dagens Berlingske. Som vi ser er utlegningen preget av forbehold: Informasjonen «beviser ikke» og påpekningen av «terrorcelleleder» er usikkert hva som menes med; noe så banalt som kombattant eller ikke?

Det står i kontrast til IDF som hevder å ha dokumenter «utvetydig beviser» om Al-Sharifs «militære tilknytning» til Hamas.

Bevisene, som IDF kun har presentert i form av skjermbilder via militærets sosiale mediekanaler, viser, ifølge IDF, Hamas’ personell-lister, lister over deltakere på terroristkurs, interne telefonnummeroppføringer og lønnsslipper.

Hvordan IDF skulle presentert dette, siden de «kun» har gjort det via skjermbilder, vites ikke, men antakelig blir det aldri godt nok uansett. Men mye tyder på at Al-Sharif ikke var en så nøytral og objektiv journalist som mediene ellers er så nøye å flagge med. For innlegg på Al-Sharifs Telegram-kanal og meldinger i en Telegram-chattegruppe avdekker det vi kan kalle en dobbeltrolle.

Hyller Hamas’ terrorangrep

På Telegram roste Al-Sharif terrorgruppen Hamas under angrepet på Israel 7. oktober 2023, som på et ukjent tidspunkt i ettertid er blitt slettet:

Ni timer er gått, og heltene streifer stadig rundt i landet, dreper og fanger … Allah, Allah, hvor du er stor! Etterfulgt av tre grønne hjerter.

Men slettingen til tross, innlegget kan fortsatt kan finnes via den såkalte Wayback Machine, som er et digitalt arkiv som arkiverer det som er skrevet på internett, og det finnes fortsatt i en Telegram-chatgruppe som Al-Sharif var en del av.

Berlingske, som påpeker at de har sett meldingene i Telegram-chattegruppen, og der kan de også lese hvordan Al-Sharif rapporterte om Hamas’ storstilte terrorangrep i Israel utover dagen 7. oktober. For eksempel, 12 minutter før han beskrev Hamas-krigere som helter, skrev Al-Sharif ganske nøkternt at det for tiden «pågikk kamper mellom palestinere og IDF i Sderot, som er en by i Israel». Tre minutter etter støtteerklæringen til Hamas var Al-Sharif tilbake for å rapportere om tre bosetninger i Israel som Hamas hadde tatt kontroll over.

Men det er mer. I et annet Telegram-innlegg i chattegruppen, også dette tidlig om morgenen 7. oktober, skrev Al-Sharif:

Det er jihad, jihad for seier og martyrium.

Og i et tredje innlegg skrev han:

Allah er stor, Allah er stor. Tusenvis av bosettere flykter fra Gazastripen.

Før terrorangrepet 7. oktober hadde Al-Sharif også lagt ut flere innlegg på Telegram, hvor han enten poserte med Hamas-terrorister eller fornærmet jøder, påpeker Berlingske. For eksempel la Al-Sharif ut et bilde av en gruppe jøder på sin offentlige Telegram-kanal i 2021, som viser jødene som deltar i en flaggmarsj, der Al-Sharif kaller dem «griser».

Hvem bryter hva?

FNs menneskerettighetsråd har kalt søndagens drap på Al-Sharif og kollegene som et «alvorlig brudd på internasjonal humanitærrett», altså krigens folkerett, men spørsmålet er om ikke rådet burde sett litt nærmere på om adressaten er den riktige.

Journalister uten grenser  på sin side mener at anklagene mot Al-Sharif er «grunnløse» og etterlyste reaksjoner fra det internasjonale samfunnet:

«Uten sterke tiltak fra det internasjonale samfunnet for å stoppe den israelske hæren … vil vi sannsynligvis være vitne til flere slike utenomrettslige drap på mediefolk», konkluderte Journalister uten grenser (min uthev.). Det er da man kan lure på om mediene faktisk skjønner at de formidler fra en krigssone.

Fra vår egen regjeringen, ledet an av utenriksminister Espen Barth Eide, var det kjente toner og som vanlig sitter de på sannheten:

– Det målrettede israelske angrepet på den profilerte Al Jazeera-journalisten Anas al-Sharif og flere av hans medarbeidere i Gaza by er opprørende og fullstendig uakseptabelt, fastslo Barth Eide i en uttalelse.

Sikkert til omfavnelse fra «Rødt-Rana»:

(Hovedillustrasjon: Skjermbilde fra YouTube)