Å revidere betyr, for de fleste av oss, å foreta nødvendige rettinger og forandringer. Et revidert nasjonalbudsjett skal således være å foreta de nødvendige endringer siden statsbudsjettet ble lagt frem. Men slik fungerer det ikke. Årets RNB er å anse som et politisk valgkampbudsjett for å sikre en fortsatt rødgrønn regjering etter stortingsvalget i september.
Gunnar Stavrum i Nettavisen har skrevet en glimrende kommentar om årets RNB, og hvordan finansminister Jens Stoltenberg (Ap) skyver regningen på 25 milliarder foran seg. Det under dekke av det Stavrum omtaler som et «tvilsomt triks».
I årets reviderte statsbudsjett kommer billigere barnehage, strømstøtte og halvhjertet åpning for lavere matmoms – men bare en liten del av helårskostnadene kommer i år.
Da den erfarne finanspolitikeren Jens Stoltenberg overtok, trodde mange at det betød ny ryddighet og ansvarlighet.
Derfor er det ekstra skuffende at uryddigheten fortsetter.
Ap-regjeringen «hasteinnfører» rett og slett fremtidige milliardkostnader for norske skattebetalere, kostnader en ikke vet hvordan i fremtiden skal dekkes inn. For det er bare tatt høyde for de gjenstående tre måneder av dette året etter valget, men hva skjer nå alle 12 måneder i året blir regnet inn? Da vil det som i utgangspunktet ikke ser uvettig dyrt ut, bli nettopp det; uvettig dyrt.
Det kan faktisk virke som om de rødgrønne slett ikke tror på en seier til høsten, og derfor legger inn så mane snubletråder som mulig for en eventuell borgerlig regjering. Da kan de fortsette å peke på egen «ansvarlig og trygg politikk», mens de som skal forvalte de uansvarlige kostnadene vil sitte igjen med problemene.
Uansvarlig
Stavrum spør:
I forhold til regjeringens forslag øker budsjettet med 3,7 milliarder kroner etter forhandlingene med de rødgrønne partnerne.
Men hvor tar de pengene fra når de angivelig ikke øker oljepengebruken?
Svaret ligger i RNB, der de største postene er følgende:
- Tapsavsetning hybridlån Norwegian: 1.232 millioner kroner
- Nye anslag pensjonspremie under den såkalte toppfinansieringsordningen: 1.187 millioner kroner
- Redusere tapsavsetning garantiordning små og mellomstore bedrifter (SMB): 179 millioner kroner
- Utsette reduksjonen av elavgiften til 1. oktober 2025: 725 millioner kroner
- Barnehager: 225,5 millioner kroner
Det er som Stavrum påpeker «en miks av engangsinntekter og budsjettriksing, og står altså for 3,3 av i alt 3,7 milliarder kroner i ‘inndekning’».
Og noen lurer på hvorfor offentlig sektor bare eser ut? Og noen lurer på hvorfor «de rike», altså de vellykkede næringslivsfolkene, rømmer landet? Rett og slett fordi vi skal flås alle sammen, vel og merke vi som er skattebetalere og som ikke har barn i barnehagealder. For det finnes åpenbart ikke den ting i riket som kan kuttes, i alle fall ikke i en størrelsesorden som monner.
Ærlige politikere?
Gründer og partner i Finansco, Eirik Furuseth, er én av dem som forstår seg på økonomi. På Facebook tar han utgangspunkt i kommentaren fra Stavrum, og viser til Sps krav om kraftig redusert matmoms (9 milliarder kroner i tapte inntekter for Norge) og SVs krav om «gratis» barnehage (som ville kostet skattebetalerne 7 milliarder kroner ekstra).
Etter forhandlinger ender de opp med en bruk av tall som er så kreativ at man skulle tro at den kompetente samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg ville være flau.
De finansierer langsiktige og vedvarende utgiftsøkninger med engangsinntekter som aldri vil være gjentakende. Man skal ikke være spesielt god i matte for å forstå resultatet.
Men Stoltenberg fremstår som alt annet enn flau. Tvert om har han forsvart pengebruken med et lite ydmykt glis. Det er som om man mer enn antar at Stoltenbergs rolle i Ap-regjeringen er en lynvisitt. Etter valget, eller når året er omme, forsvinner nok den samme Stoltenberg til «de store gutta» ute i verden.
De rødgrønne partiene, og jo mer rød, jo mer av statens penger ønsker de å dele ut til sine hjertesaker. Da jeg hadde barn i barnehage kostet det meg over 3.000 kroner i måneden, attpåtil som student, og det er over 30 år siden. I dag ligger vel prisen på noe over halvparten. Hvis vi hadde en slik trygg økonomisk styring som Ap-regjeringen hevder, hvorfor har da det norske folk ikke råd å betale hva en barnehageplass koster?
«Jeg hadde satt pris på om vi fikk ærlige politikere, som presenterte realiteten i hva de driver med. Når de skryter av hva de har bevilget, så betyr det at utgiftene må finansieres av noen», fortsetter Furuseth – og det ønsket er han ikke alene om.
Men det blir bare mer og mer som å tro på julenissen og styre som tannfeen.
Makt og korrupsjon
Ap styrer ikke landet etter landets beste, de kjøper stemmer, etter mal fra samrøret med LO.
Så når man har «fått på plass» ytterligere subsidierte barnehager, har man i praksis fått på plass at staten ytterligere eser ut.
Når man har «fått på plass» 25 milliarder i vedvarende offentlig pengebruk er det et bidrag til høyere rente og et enda verre fremtidig skatteregime.
Dette kommer samtidig med en effektiv politikk for å jage forretningstalent og kapital ut av landet, og eneste grunnen til at man kan komme unna med dette her er at velgere med null erfaring fra arbeidsplasser som ikke er avhengige av bevilgninger og subsidier kommer i kraftig flertall, og stemmer deretter.
Furuseth viser til at hver femte krone av statens utgifter dekkes av avkastning fra oljefondet (fra en vellykket gass- og oljeproduksjon som de rødgrønne dertil vil ha lagt ned), men «likevel har vi så elendig statlig styring at vi må ha et skattesystem som har ført til at kun DNB og Equinor kommer på listen over Nordens 30 største selskaper. Gründere og bedriftseiere forlater landet i hopetall og det er fullstendig irrasjonelt å eie børsnoterte eller verdifulle selskaper fra Norge, eller å satse på å bygge en stor og lønnsom bedrift fra dette landet.»
Hans avsluttende spørsmål «Hvordan er det mulig å stille seg i en sånn posisjon?» er nok – dessverre – lett å svare på: Makt og korrupsjon. Men vi kommer ikke til å oppdage sannhetens realiteter før det er for sent for landet, også fordi politikerne blir dyktigere og dyktigere på å skjule sine spor. Og med et tilnærmet ubrukelig massemedie har de lite å frykte.
Da Norges Bank i dag satte ned styringsrente med 0,25 prosent var overskriftene jevnt over «overraskende rentekutt». De fleste vanlige folk jeg kjenner har vært skråsikre på rentenedgang før valget. Og vi trenger neppe lure på hvorfor. Derfor satt vel statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) med fingeren på send-knappen, for bare minutter etter «den sjokkerende nyheten» sendte han følgende melding på Facebook:
