Seksdagerskrigen i 1967 endret Midtøsten fundamentalt ved å styrke Israel og svekke arabiske stater. Det var også krigen som dannet grunnlaget for fredsprosesser gjennom FN-resolusjon 242, men den prosessen har som kjent vært nytteløs. Store norske leksikon presiserer om resolusjonen:
Sikkerhetsrådet etablerte gjennom resolusjon 242 derved det sentrale prinsippet om «land for fred», altså at Israel kunne oppnå fred med sine arabiske naboland ved å oppgi territoriene landet tok fra disse under Seksdagerskrigen. Resolusjonen, og tilslutning til dens innhold, er grunnleggende viktig også fordi det innebærer at staten Israels rett til å eksistere innenfor sikre grenser blir knesatt og akseptert. Ved å godta resolusjonen aksepterte arabiske stater for første gang Israels rett til å eksistere.
Men arabiske stater har i variererende grad godtatt Israels rett til å eksistere. Irans islamske regime har som mål å «fjerne Israel fra kartet». Situasjonen i dag har potensiale til å bli et nytt 1967 ved at Israel, med amerikansk støtte, knuser Irans atomprogram og regionale innflytelse. En vellykket israelsk operasjon mot Iran kan styrke Israels posisjon som regional stormakt og endre maktbalansen i Midtøsten, likt det som skjedde 1967. Den gang tok det Israel i underkant av to døgn å smadre egyptisk, jordansk og syrisk luftforsvar. Nå har Israel fullt luftherredømme.
Seksdagerskrigen var en konflikt mellom Israel og en løs allianse av arabiske stater, ledet av Egypt, Jordan og Syria, støttet av andre land som Irak og Saudi-Arabia. Til tross for den panarabiske retorikken var det liten koordinering mellom de arabiske styrkene, og hver stat kjempet ut fra nasjonale interesser. Krigen svekket den panarabiske bevegelsen og styrket palestinsk nasjonalisme, men uten å løse kjernekonflikten.
Israel demonstrerte overveldende militær kapasitet under Seksdagerskrigen, der de på seks dager beseiret Egypt, Jordan og Syria. Krigen startet med Israels preventive angrep på egyptiske flybaser 5. juni 1967, etter at Egypt hadde blokkert Tiransundet og mobilisert styrker i Sinai. Israels raske erobring av Sinaihalvøya, Gaza, Vestbredden, Øst-Jerusalem og Golanhøydene sementerte landets posisjon som en regional stormakt.
Splittelser
I dag viser Israel igjen militær styrke, særlig gjennom målrettede angrep mot iranske mål, inkludert statlig infrastruktur i Teheran, som respons på Irans atomprogram og støtte til terrorgrupper som Hizbollah og Hamas. I motsetning til 1967, hvor fienden var flere arabiske stater, opererer Iran i dag gjennom et nettverk av ikke-statlige aktører, noe som kompliserer konflikten. Og ikke minst kompliserer det konflikten at Vesten i stor grad har fattet sympati for terrorgruppene som angrep Israel 7. oktober 2023. Trumps administrasjon derimot, signaliserer sterk støtte til Israel, som illustrert ved Trumps tidlige avreise fra G7-møtet for å håndtere krisen.
På Truth Social postet Trump mandag hva han mente om Iran:
– De burde signert avtalen jeg ba dem signere! For en skam, og det er sløsing med menneskeliv. Kort forklart: Iran kan ikke ha kjernefysiske våpen. Jeg har sagt det igjen og igjen og igjen! Alle bør umiddelbart evakuere fra Teheran, skrev Trump.
Under en pressekonferanse på G7-møtet uttalte Frankrikes president Emmanuel Macron at Trumps tidlige avreise var knyttet til amerikanske forsøk på å forhandle en våpenhvile mellom Israel og Iran. Macron sa at Trump «for et øyeblikk siden» hadde indikert at forhandlinger var i gang, og at en våpenhvile kunne føre til bredere samtaler. Han la til at Frankrike ville støtte en slik avtale hvis USA lyktes.
Trump avviste imidlertid Macrons påstander i et innlegg på Truth Social, der han skrev: «Feil! Han aner ikke hvorfor jeg nå er på vei til Washington, men det har absolutt ingenting å gjøre med en våpenhvile.» Trump kalte Macron for en «oppmerksomhetssøkende president» og antydet at hans avreise handlet om «noe mye større» enn en våpenhvile.
Trumps tidlige avreise og hans offentlige tilbakevisning av Macron skapte bølger både i G7 og internasjonalt. G7-lederne, inkludert Canadas Mark Carney og Storbritannias Keir Starmer, forsøkte å framstå samlet ved å utstede en felles uttalelse som støttet Israels rett til selvforsvar, men oppfordret til de-eskalering i regionen. Imidlertid avslørte Trumps handlinger og uttalelser et svekket G7, for det er ingen enighet mellom vestlige demokratier.
Konflikten i Midtøsten er ikke det eneste stridsspørsmålet. Krigen mellom Russland og Ukraina er et annet, og for Ukraina var Trumps avreise en utfordring, da Zelenskyj hadde håpet å presse for sterkere sanksjoner mot Russland.
Macrons uttalelser kan sees som et forsøk på å fremstille Frankrike som en fredsmegler, men de undervurderer Trumps og Israels mål om å konfrontere det iranske regimet direkte.
Situasjonen i Midtøsten i dag deler flere trekk med Seksdagenskrigen i 1967, inkludert Israels militære styrke, regionale maktkamper og vestens rolle i konflikten. Begge perioder viser Israel som en proaktiv aktør som handler for å nøytralisere trusler, støttet av USA, men med begrenset enighet fra andre allierte. I dag forsterkes dette av en opplevd svekkelse av vestlige demokratiske verdier og Irans atomtrussel, som driver Israel til å ta dristige skritt, likt 1967. Macrons feiltakelse om Trumps planer understreker splittelsen i Vesten, mens Trumps støtte til Israel kan føre til et vendepunkt, potensielt et nytt 1967.
Norges rolle i det hele er knapt verdt å kommentere. Alle vet hvilken side regjeringen Støre har valgt å stille seg på.
Hovedillustrasjon: IDF i 1967 – Wikimedia Commons