Med snaue tre måneder igjen til neste gang velgerne har mulighet til å endre Stortingets sammensetning, og derved måtte leve med enda en udugelig regjering i fire år uten angrefrist, så ser situasjonen dårlig ut for de ikke-sosialistiske partiene.
Norstats siste meningsmåling viser et solid rødgrønt flertall. Ap, Sp, SV og Rødt får til sammen 90 mandater på Stortinget mens Frp, H, V og Krf får til sammen 79 mandater. Det er bedrøvelige tilstander for de av velgerne som hadde håpet på et regjeringsskifte.
Hvem har ansvaret?
Det er sjelden man kan si at det er bare én grunn til et tapt valg. Bortsett fra ved dette valget hvor det er relativt lett å sette bjella på katten, eventuelt halen på grisen for de som mener det uttrykket er mer passende. I enhver organisasjon der det er interne problemer, i dette tilfellet når velgerne rømmer fra Høyre, finner man sjelden feilen i bunnen av organisasjonen – man finner den på toppen. Og der sitter Erna Solberg.
Erna Solberg ble innvalgt på Stortinget i 1989 og har derfor i år allerede sittet der i 9 perioder. Som om det ikke var nok, så meddelte hun i vår Høyres valgkomite at hun tok gjenvalg og ville stille som partiets statsministerkandidat ved valget i 2025.
Alle som har vært innom et politisk parti og har ambisjoner om en politisk karriere, vet at man ikke utfordrer partiledelsen uten å være rimelig sikker på å få flertall i det årsmøtet der man skal stemme over hvem som skal være partileder og statsministerkandidat. Taper du valget etter å ha utfordret ledelsen, blir du raskt skjøvet ut i det ytterste mørke og kan se langt etter en videre politisk karriere. Det var derfor ikke helt uventet at Erna Solberg ble gjenvalgt ved akklamasjon på Høyres landsmøte i år, der delegatene reiste seg lydig opp og klappet begeistret, ikke ulikt det som skjer når Kim Jung Un til stadighet gjenvelges i Nord-Korea, selvsagt uten motkandidat. Hun kan derfor etter fullført periode i 2029 ha sittet 40 år på Stortinget.
I nyere tid er dette en uslåelig rekord.
Eid, pride og havvind
VG’s eminente avistegner Roar Hagen har lansert «eid, pride og havvind» som felles hjertesaker både for Ap og H. Hvis vi legger dette til grunn, og det er mye sannhet i det, så kan man tilføye at hovedforskjellen er med eller uten formuesskatt. Sagt på en annen måte – hvis formuesskatten ikke er noe overhengende personlig problem for den enkelte velger, så kan det være revnende likegyldig om man i september stemmer på H eller Ap. Da velger man det partiet man misliker minst.
Fram til Ap’s svar på Lasarus som sto opp fra de døde, Jens Stoltenberg, i februar i år plutselig dukket opp på Slottsplassen, mislikte velgerne Jonas Gahr Støre vesentlig mer enn Erna Solberg. Deretter slo Stoltenberg-effekten inn og snudde stemningen, og meningsmålingene viser tydelig at Ap raskt hentet 3 til 4 prosentpoeng fra H. Og i dag er Ap nesten dobbelt så stort som H.
Nå kunne ingen, heller ikke Erna, forutse at Stoltenberg skulle dukke opp i norsk politikk igjen etter sine mange år i NATO. Men alle vet at mye kan endre seg i norsk politikk på et halvår, og det er en risikabel strategi å satse på at hovedmotstanderen er den mest upopulære statsminister i manns minne, og det derfor ville gå greit å vinne valget i september.
Det var derfor en tvers igjennom egoistisk avgjørelse av Erna Solberg å si til Høyres valgkomite at hun ønsket gjenvalg for neste periode og ville stille som Høyres statsministerkandidat. Hun vet at dersom det blir borgerlig valgseier, så vil hun med støtte fra V og Krf sannsynligvis bli statsminister, selv om Frp vil ha flere mandater på Stortinget. I motsatt tilfelle – hvis Ap vinner valget vil hun være menig stortingsrepresentant i nye 4 år med 1,2 millioner kroner i årlig godtgjørelse – pluss diverse frynsegoder – og deretter kunne pensjonere seg i en alder av 67 år.
Alternativet – å ikke be om gjenvalg – er et lite lystelig alternativ. Det er slett ikke gitt at det står noen toppjobb klar for henne i en eller annen organisasjon som trenger ny leder, og jobb i privat sektor er helt utelukket.
Hvorfor har det blitt slik?
I motsetning til valg til kommunestyret og fylkeskommunen der man kan kumulere, dvs. gi et kryss på listen og en ekstra stemme til de listekandidatene man liker (dessverre ikke til å stryke dem man misliker), så er dette i praksis ikke mulig ved stortingsvalg. Der stemmer man på partier, uansett hvem partiene har satt opp på listene sine.
Undertegnede har som sikkert mange vet en fortid som lokallagsleder i Fremskrittspartiet, men er i dag partiløs. Jeg har derfor på nært hold sett hvordan stortingskandidatene i Akershus, senere Viken, blir nominert. Og det er slett ikke de dyktigste folkene som havner øverst på listen og derved kan se frem til 4 år på Stortinget. I og med at det er nominasjonsmøtet i de enkelte fylkene som setter opp listen, og der deltar representanter fra alle fylkets kommuner, så må man bygge et nettverk i hver eneste kommune. Det gjør man enklest ved å tilby seg å reise rundt i alle kommunene å holde foredrag i lokallagene. Hvis man allerede har et verv i fylkeskommunen, så er man alltid velkommen til møter i lokallagene. Det blir mye kjøring av slikt, men er man talefør og har sosiale evner, så vinner man fort tilstrekkelig med stemmer på nominasjonsmøtet til å havne høyt oppe på listen til stortingsvalget.
Det er slett ikke alltid at en lokalpolitiker er både dyktig og talefør og sosial. Dessuten har man stort sett alltid en jobb å passe, og da er det begrenset hvor mye tid man er villig til å bruke på å markedsføre seg selv. Ikke sjelden oppleves dessuten et dårlig skjult skittent spill for å baktale eventuelle motkandidater, noe mange ikke orker å være med på og derfor trekker seg helt ut av valgkampen.
Vårt demokratiske system er derfor rigget opp mot det vi i vår artikkel av 31.03.22 har kalt «oppdrettspolitikere»:
Det å bli valgt til å sitte på Stortinget og i regjeringen burde være forbeholdt landets klokeste hoder, folk med relevant utdanning – det være seg akademisk eller yrkesfaglig – og med noen års yrkeserfaring bak seg. Det er langt fra tilfelle i dag. Disse plassene fylles i dag stort sett opp med personer som har startet i ungdomspartiene og kjempet seg opp på listene til kommunevalg, fylkestingsvalg og til slutt stortingsvalg.
Det blir som med oppdrettslaks – de svømmer rundt i merden sin og har begrenset kunnskap om hva som befinner seg utenfor denne. Hvis du kommer utenfra og kunne tenke å søke deg til Stortinget skal det godt gjøres å lykkes med det, i hvert fall hvis du hører til Arbeiderpartiet eller Høyre. De som er utenfor merden kommer ikke inn, og de som er inne i merden vil ikke ut.
Men går du gradene i de store partiene er mulighetene store for at du kommer på Stortinget og får en lønn som ligger langt over det du hadde fått som ansatt i privat sektor. Men da støter du på et annet problem – manglende jobbsikkerhet. Man velges for fire år av gangen og blir man ikke gjenvalgt er det begrensede muligheter for jobb med tilsvarende lønn. Bortsett fra i kommunikasjonsbransjen og i organisasjoner som er avhengige av statsstøtte. Da kan personlige bekjentskaper i politikken komme godt med.
Hvordan burde det vært?
Det er ikke vanskelig å se at vår valgordning ikke bidrar til at de mest kvalifiserte politikerne blir innvalgt på Stortinget, snarere det motsatte. Vi har nylig anmeldt en interessant bok om Sveits, Ryk og Reis skrevet av tidligere ambassadør Carl Schiøtz Wibye, der han beskriver hvordan systemet er i Sveits:
I tidligere tider hadde alle parlamentarikerne en jobb ved siden av, som tok mesteparten av deres tid. Med årene er det politiske arbeidet blitt mer krevende. Likevel har åtte av ti fortsatt en tilknytning til arbeidslivet, og variasjonen i bakgrunn er stor. Det overveldende flertallet har både en anstendig utdannelse og flere års yrkeserfaring utenfor politikken, om det er som bonde, håndverker, ingeniør, lege, økonom eller advokat. En representant et stykke opp i årene vil dermed vanligvis ha en godt lønnet stilling i tillegg til sine politiske forpliktelser. Den unge og uerfarne har derimot kanskje bare parlamentarikergodtgjørelsen å leve av, eventuelt med en begynnerlønn i en annen jobb i tillegg. Dermed er lønnsstrukturen for parlamentarikere i praksis utformet etter alder og yrkeserfaring. Slik har man lykkes i å lokke til seg kompetente folk i alle aldre, der mange er innom parlamentet i én eller to valgperioder, for deretter å gå tilbake til sin tidligere jobb på heltid.
(…)
For å få de dyktigste folkene til Stortinget kan en mulig løsning være å gjøre som sveitserne, med en godtgjørelse som står i forhold til alder, utdannelse og erfaring fra arbeidslivet. Her kan det selvsagt innvendes at det vil være urettferdig med ulike ytelser når alle sitter i samme sal. Svaret er at i enhver bedrift og ethvert byråkrati er det lønnsforskjeller, avhengig av hvor man befinner seg på organisasjonskartet og karrierestigen. Det finnes nok av personalsjefer rundt om i landet som uten videre vil kunne lage en algoritme der yrkesbakgrunn, utdannelse og ansiennitet legges inn i ligningen, for å gi den enkelte representant et tilpasset lønnstrinn.
Den sveitsiske løsningen synes besnærende, men så lenge dette krever endringer i Grunnlovens bestemmelser om hvordan stortingsrepresentantene velges, og de færreste på Stortinget vil være interessert i en slik ordning, så vil det aldri skje noe.
Vi vil derfor i uoverskuelig fremtid fortsatt risikere å bli representert av personer hvis eneste påviselige yrkeserfaring er som sekretær i Operasjon Dagsverk og sommerjobb på akvariet i Bergen, uten håp om å bli kvitt dem, fordi bare de som ikke har politikken som eneste levevei våger å utfordre partilederen.
Det blir politikerforakt av slikt.
Hovedillustrasjon laget i Grok