Når tidligere ambassadør Carl Schiøtz Wibye utkommer med en ny bok, pleier vi å bruke litt tid på å omtale den.
I 2017 utga han «Terrorens rike. Hvordan en voldelig sekt fra den arabiske ørken radikaliserte islam» der han skriver om sin tid som ambassadør til Saudi Arabia, i 2022 «Et vaklende Europa» der han gjennomgår historien til en del land i Øst-Europa og til slutt i 2023 – boken «Midtøsten midt iblant oss» om hvordan islamismen begrenser ytringsfriheten og hindrer integrering.
Carl Schiøtz Wibyes siste bok har tittelen «Ryk og Reis» med undertittelen «Skatteparadis for milliardærer – eller modelldemokrati for vanlige folk?». Boktittelen henviser selvsagt til SV-leder Kirsti Bergstøs reaksjon da Kjell Inge Røkke meldte flytting fra Asker til Sveits med det resultat at Asker gikk glipp av en årlig skatteinntekt på 140 millioner kroner.
Bokens tema er hvorfor Sveits har blitt til det landet det er i dag, hva som er tiltrekkende ved Sveits og selvsagt hvorfor formuende flykter fra Norge til Sveits. Som vanlig når Carl Schiøtz Wibye skriver bøker skriver han om land han personlig kjenner godt fordi han har bodd og arbeidet der.
Det mest spesielle er at Sveits ikke er ett land i vår forstand, det minner mer om USA med sine 50 delstater som hver for seg har stor grad av indre selvstyre.
Verdensmester i direktedemokrati
Carl Schiøtz Wibye beskriver dette slik:
De sveitsiske kantonene er derimot mer å sammenligne med delstater med en felles utenriks- og forsvarspolitikk. Som landets grunnleggende byggekloss har hver kanton sitt eget parlament og sin egen regjering, sitt eget helsevesen og skolesystem, og sin egen politistyrke. Kantonene går riktignok i noenlunde samme retning, men alle gjør det på sin egen måte. I en positiv fortolkning innebærer dette at hver kanton har sin egen identitet, kultur og historie. Samtidig kan rivaliseringen mellom kantoner til tider anta former som minner mer om et forstokket fiendskap mellom forskjellige nasjonaliteter. Og, viktigst for potensielle innflyttere: Siden kantonene styrer sin egen skattepolitikk, kan rivaliseringen også nedfelle seg i konkurranse om laveste skattenivå, for å lokke til seg investorer fra utlandet – og fra andre kantoner.
Det eneste sted i Norge som har forsøkt seg på noe slikt er Bø i Vesterålen, som for noen år siden reduserte den kommunale andel av formuesskatten fra 0,7% til 0,2% uten at det synes å ha resultert i et renn av norske milliardærer nordover. Det skal nok noe mer til, og man vet aldri hva norske politikere kan finne på etter neste valg.
Den usikkerheten vi kaller «politisk risiko», at vi aldri vet hva politikerne kan finne på, har man ikke i Sveits. Og det skyldes systemet der et visst antall velgere kan kreve folkeavstemning for å stoppe endringer av lover, herunder skattesatser, eller å innføre nye lovbestemmelser. Folkeavstemninger kan kreves i hver enkelt av landets 26 kantoner, eller i Sveits som helhet, for saker som for eksempel angår forsvar og utenrikspolitikk. Det som er viktig å merke seg er at resultatet av en folkeavstemning er bindende for politikerne. På den måten kan man si at Sveits er verdensmester i direktedemokrati.
Oppdrettspolitikere uønsket
En annen vesentlig forskjell fra Norge er at politikerne i Sveits stort sett har en yrkesmessig bakgrunn. De har politikken som bibeskjeftigelse, og lønnes etter alder og yrkeserfaring. På den måten har man lokket til seg faglig kompetente folk som er innom parlamentet en eller to perioder og som deretter går tilbake til sin faste jobb.
Dette står i sterk motsetning til vårt eget system der de dyktigste folkene forsvinner inn i privat sektor og skaper seg sin egen yrkeskarriere, mens politikken fylles opp med det vi tidligere har kalt «oppdrettspolitikere», folk som starter i de såkalte ungdomspartiene og ved å holde seg inne med partiledelsen og si de riktige tingene etter hvert får godt betalte verv uten å ha noen som helst yrkeserfaring. Ofte har de heller ikke noen utdanning eller kompetanse som utmerker seg, men kommer de seg inn på Stortinget er lønnen 1,2 millioner kroner i året med tillegg av frynsegoder, et lønnsnivå de aldri hadde oppnådd i en privat bedrift.
For de av oss som har som eneste forhold til Sveits at man har kjørt gjennom landet eller fløyet over det, er det mye å hente i «Ryk og Reis». Carl Schiøtz Wibye legger ikke skjul på at de skattemessige fordelene gjør det attraktivt å flytte dit, men det er også noen negative sider ved landet.
Sveitsisk mentalitet
Det er en viss sannhet i at det kan ta tid å komme i personlig kontakt med gjennomsnittsnordmannen, vi har en tendens til å holde avstand og ikke legge oss opp i hva andre driver med. Men hvis vi skal ta Carl Schiøtz Wibye alvorlig, og det bør vi jo, synes sveitserne å ha utviklet dette til et helt annet nivå. Hans erfaring er at det er vanskelig å komme innpå en sveitser. Selv om man virkelig forsøker å oppnå kontakt med naboen, synes det å være en utfordring. På den annen side – dersom man ikke gjør slik som enhver sveitser forventer man skal gjøre, som for eksempel å sette ut søppelposene sine nøyaktig når disse skal bli hentet, så vil dette bli kommentert.
Carl Schiøtz Wibye skriver om det som skjedde da hans kone ringte på hos naboen for å låne et par egg:
En søndag ettermiddag ringte hun på og spurte om hun kanskje kunne få låne et par egg, da hun ikke hadde nok til kaken hun skulle bake, og butikkene var stengt. Nabokona så strengt på henne og sa: «En god husmor har alltid egg i huset.» Så lukket hun døren.
En annen historisk kuriositet ved Sveits er at kvinner ikke fikk alminnelig stemmerett før i 1971, etter at den mannlige del av befolkningen hadde avgjort dette i en folkeavstemning. Men også etter dette ble lokale saker i de to minste kantonene i Sveits, Appenzell Ausser- og Innerrhoden, avgjort ved allmøte på torget der den mannlige del av befolkningen avgjorde sakene ved håndsopprekning.
For å ha stemmerett på torget måtte man dessuten være bevæpnet med sverd, kniv eller liknende. Og allmøtet (dvs. mennene) stemte konsekvent nei til kvinnelig stemmerett helt opp til 1990.
Carl Schiøtz Wibye forteller hva som da skjedde:
I Appenzell Ausserrhoden vedtok likevel Landsgemeinde-møtet året etter at kvinner skulle ha stemmerett. Og i 1990 kom de sveitsiske høyesterettsdommerne kvinnene i Innerrhoden til unnsetning. De fant at likestillingsprinsippet nedfelt i den føderale grunnloven måtte fortolkes som et krav om at også kvinnene måtte få anledning til å delta i valg. I 1991 så derfor Innerrhoden-mennene seg nødt til å godkjenne kvinnenes deltagelse. Kravet om å bære våpen ble opphevet, da de færreste kvinner hadde et passende sverd liggende. Dermed forsvant nok et par biter av sveitsisk historie, uten at veldig mange gråt over akkurat dét – bortsett fra mennene i Appenzell.
Selv om dette begynner å bli noen år siden sier det uansett litt om mentaliteten på landsbygda i Sveits.
Er man utpreget sosial synes derfor ikke Sveits å være stedet. På den annen side – denne mentaliteten gjør at sveitsiske byer alltid fremstår ryddige, nærmest striglede.
Skattefordelene
Carl Schiøtz Wibye legger ikke skjul på at for de som ikke har problemer med at levekostnadene i Sveits er vesentlig høyere enn i Norge, så er det helt klart mange skattekroner å spare. Det er ikke det at Sveits ikke har formuesskatt, for det har de, men den er vesentlig lavere enn i Norge.
Sveits har heller ikke formuesskatt på «arbeidende kapital», det vil si verdien av produksjonsmidlene i den bedriften man eier hele eller deler av. Hos oss er det irrelevant for Skatteetaten om selskapet ikke tjener penger og derfor ikke kan utbetale utbytte til aksjonærene. Så lenge aksjene har en verdi fordi markedet tror at selskapet på sikt vil tjene penger, så utgjør dette en formue som skal beskattes. Og dersom hovedaksjonæren ikke har penger å betale formuesskatten med, så står valget mellom å selge seg ned i selskapet, eller å ta ut utbytte som selskapet ikke har likvider til å betale. Og da skal det i tillegg betales utbytteskatt som i realiteten også må tas fra selskapet. På den måten blir en aksjonær som skatter til Norge en belastning for selskapet.
For ikke å snakke om «exitskatten» som gjør at du innen 12 år må skatte av en teoretisk aksjegevinst på aksjene som om du hadde solgt dem da skatteplikten til Norge opphørte, selv om du aldri har solgt en eneste aksje og selskapet i mellomtiden har gått konkurs! At folk med formue – eller som tror de etter hvert vil opparbeide seg en formue – emigrerer til Sveits bør ikke forundre noen.
Vi har en formues- og utbytteskatt som må være funnet på i et kollokvium av virkelighetsfjerne byråkrater i Finansdepartementet, et system som aldri ville ha overlevd en folkeavstemning i Sveits. Og vi føler oss heller ikke sikre på at Kirsti Bergstøs bidrag til boktittelen «Ryk og Reis» hadde fått støtte hos folk flest dersom de hadde forstått konsekvensen av de norske skattereglene.
Politisk skapt usikkerhet
Carl Schiøtz Wibye har på mange måter skrevet en interessant bok. Dels fordi historien bak Sveits, hvorfor landet har blitt som det har blitt, er spesiell og skiller seg fra det meste man finner rundt i Europa. Derfor har da også sveitserne beholdt sin nokså egenartede kultur. Skal man flytte dit så må man tilpasse seg. På den annen side, det er blitt så mange norske «rikinger» der at det vil være problemfritt å lage sine egne parallellsamfunn der norsk kultur gjelder.
Dessuten – hvor ellers er det mulig å be om et møte med den lokale likningssjefen for å forhandle seg frem til et beløp man er villig til å betale i skatt? Det er faktisk helt kurant i enkelte deler av Sveits.
I Norge har vi et system der skattenivået avhenger av hvilket av småpartiene som havner på vippen ved neste stortingsvalg. For næringsdrivende, særlig gründere, som kan ha store aksjeverdier på papiret, men som ikke har mulighet til å ta ut penger av selskapet for å betale formuesskatten, vil veien til Sveits være kort. At situasjonen har blitt slik den har blitt skyldes «oppdrettspolitikerne» på Stortinget og har ikke noe med at disse bedriftseierne ikke ønsker å bidra positivt til det stedet og det landet der de har sine røtter. Det er usikkerheten som er problemet, det at man ikke kan planlegge for fremtiden.
For de som ikke kan leve med usikkerheten om hva som kan skje ved neste stortingsvalg, vil «Ryk og Reis» være perfekt lesestoff på flyet ned til Zürich for å se etter en ledig leilighet. Og for de av våre lesere som enten allerede har flyttet, eller som vurderer å gjøre det, så husk at all skatten dere sparer gjør det mulig å legge inn en ikke ubetydelig månedlig overføring til HRS.
For HRS betyr det mye, samtidig som dere aldri vil merke det på kontoutdragene. Det er vinn-vinn.
Boken er for øvrig utgitt av Finansavisen og kan kjøpes på nettet eller i nærmeste bokhandel.