Norge er et rikt land. Så rikt at penger ikke betyr noe. Når våre folkevalgte fatter beslutninger som koster penger, så er kostnadene ofte underordnet. Underskuddet i statsbudsjettet dekkes uansett av oljefondet. Og de som fattet beslutningen blir stort sett gjenvalgt hvert fjerde år. Uansett hvor mye de har sølt bort på tull.
Å være med å bestemme hvilke lover vi som bor her må forholde oss til, hvordan våre skattepenger skal brukes og hvordan landet skal drives burde være den ultimate utfordring for ethvert normalt oppegående menneske. Men hvem er det egentlig vi velger som folkets fremste representanter?
Disse velger vi
Hvis vi tar oss bryet med å sjekke yrkeserfaringen for noen av de mest sentrale politikerne på Stortinget, får vi bekreftet at det er få som har erfaring fra annet enn partipolitikken, offentlig virksomhet eller organisasjoner som er avhengig av statsstøtte. Og alle, nærmest uten unntak, har bakgrunn fra de såkalte ungdomspartiene. Mange av dem har høyere utdanning, men de har tilsynelatende ikke benyttet seg av utdanningen til å skaffe seg en karriere utenfor offentlig administrasjon.
Hvis man sjekker CV-en til de mest sentrale politikerne i storting og regjering, og stryker alt som smaker av offentlig administrasjon – hva står vi igjen med da? Hvilken yrkeserfaring har de, utenfor politikken?
La oss se på yrkeserfaringen til noen av de mest sentrale politikerne:
Høyre
Erna Solberg (tidl. statsminister) – sekretær i Operasjon Dagsverk.
Henrik Asheim (påtroppende nestleder) – lærer SFO og to år som resepsjonist i bemanningsselskap.
Nicolai Astrup (tidl. digitaliseringsminister) – redaktør i Minerva.
Tina Bru (tidl. olje- og energiminister) – butikkmedarbeider i Carlings.
Jan Tore Sanner (nestleder) – ingen.
Ine Eriksen Søreide (tidl. utenriksminister) – deltidsjobb i blomsterbutikk.
Arbeiderpartiet
Jonas Gahr Støre (statsminister) – ingen.
Masud Gharahkani (stortingspresident) – radiograf, Kongsberg sykehus.
Hadia Tajik (tidligere nestleder) – journalist.
Espen Barth Eide (klima- og miljøminister) – ingen.
Marte Mjøs Persen (kommunal- og arbeidsminister) – vikar på restaurant.
Anniken Huitfeldt (utenriksminister) – ingen.
Senterpartiet
Trygve Slagsvold Vedum (finansminister) – gårdbruker.
Ola Borten Moe (forsknings- og høyere utdanningsminister) – gårdbruker.
Odd Roger Enoksen (forsvarsminister) – Adm.dir. Andøya rakettskytestasjon.
Emilie Enger Mehl (justisminister) – Advokatfullmektig.
Marit Arnstad – advokat.
SV
Audun Lysbakken – journalist i Klassekampen.
Kirsti Bergstø – NAV.
Kari Elisabeth Kaski – ingen.
Rødt
Bjørnar Moxnes – ingen.
Fremskrittspartiet
Sylvi Listhaug – rådgiver, First House.
Hans Andreas Limi – Olav Thon, Steen og Strøm.
Bård Hoksrud – butikksjef Spar og ICA.
Venstre
Guri Melbye – høgskolelektor.
Sveinung Rotevatn – advokatfullmektig.
Abid Raja – advokat, nemndleder UDI.
Ola Elvestuen – bartender, fotomodell, bygningsarbeider.
Kristelig folkeparti
Olaug Bollestad – sykepleier.
Dag-Inge Ulstein – utviklingssjef Bergen Diakonissehjem.
Kjell Ingolf Ropstad – ingen.
Det vi ser av listen er at de som skiller seg negativt ut, det vil si der det er færrest sentrale politikere med påviselig yrkeserfaring utover offentlig administrasjon, er Arbeiderpartiet og Høyre. I de mindre partiene har man gjerne en yrkesbakgrunn å falle tilbake på.
Ved nærmere ettertanke fremstår dette naturlig. Mulighetene for et godt betalt verv innen politikken er selvsagt størst i de store partiene. De som føler tilhørighet til et mindre parti må skaffe seg utkomme et annet sted.
Er det slik vi vil ha det?
Det å bli valgt til å sitte på Stortinget og i regjeringen burde være forbeholdt landets klokeste hoder, folk med relevant utdanning – det være seg akademisk eller yrkesfaglig – og med noen års yrkeserfaring bak seg. Det er langt fra tilfelle i dag. Disse plassene fylles i dag stort sett opp med personer som har startet i ungdomspartiene og kjempet seg opp på listene til kommunevalg, fylkestingsvalg og til slutt stortingsvalg.
Det blir som med oppdrettslaks – de svømmer rundt i merden sin og har begrenset kunnskap om hva som befinner seg utenfor denne. Hvis du kommer utenfra og kunne tenke å søke deg til Stortinget skal det godt gjøres å lykkes med det, i hvert fall hvis du hører til Arbeiderpartiet eller Høyre. De som er utenfor merden kommer ikke inn, og de som er inne i merden vil ikke ut.
Men går du gradene i de store partiene er mulighetene stor for at du kommer på Stortinget og får en lønn som ligger langt over det du hadde fått som ansatt i privat sektor. Men da støter du på et annet problem – manglende jobbsikkerhet. Man velges for fire år av gangen og blir man ikke gjenvalgt er det begrensede muligheter for jobb med tilsvarende lønn. Bortsett fra i kommunikasjonsbransjen og i organisasjoner som er avhengige av statsstøtte. Da kan personlige bekjentskaper i politikken komme godt med.
Valgordningen
Ved kommune- og fylkestingsvalg har velgerne en ikke ubetydelig innflytelse på hvilke personer som velges, ved at velgerne kan sette et ekstra kryss på stemmeseddelen for å gi vedkommende en ekstra personstemme. Og det er de som har flest personstemmer som anses valgt til å sitte i kommunestyret og fylkestinget. Slik er det ikke ved stortingsvalg – der er det partiene som setter opp valglistene etter en intern prosess. Da er det personlige relasjoner og nettverksbygging internt i partiet som til syvende og sist avgjør hvem som kommer øverst på listene.
Har man først kommet seg til topps er det få som våger å utfordre plassen. For hvis man ikke lykkes, blir man skjøvet ut i det ytterste mørke. Derfor blir mange toppolitikere sittende helt til de selv finner det for godt å ikke ta gjenvalg. Det er først da det blir kampvoteringer mellom kandidatene.
Velgerne derimot, de har ingen innflytelse på hvem som rent faktisk blir valgt. Man stemmer på partier, ikke personer.
Hvordan burde det ha vært?
Et levende demokrati forutsetter at velgerne har en reell innflytelse over hvem som skal representere dem på Stortinget de neste fire år. Det har ikke velgerne i dag. Den eneste måte å sikre dette på er å begrense antall perioder man kan sitte på Stortinget til f. eks. to perioder. Da blir man kvitt oppdrettspolitikerne som har satset på politikken som et yrke, helt fra ungdomspartiene og til Stortinget, der de blir sittende. Det vil også sikre at de har skaffet seg en yrkeserfaring, og gjerne en jobb de kan få permisjon fra. Da vil de også ha lettere for å motstå press fra grupperinger som kjemper for sine særinteresser. Politikken skal være et verv, ikke et yrke.
Tror vi noe slikt kan få gjennomslag? Nei – det krever lovendring. Og de som i dag sitter på Stortinget har en klar egeninteresse av å beholde reglene slik de er.
Winston Churchill skal en gang ha sagt at demokrati er den minst dårlige styreform. Det kan helt klart diskuteres om han hadde rett.