Kardinal Robert Francis Prevost ble valgt til pave 8. mai 2025 under navnet Leo XIV, og er den første amerikanske paven i Den katolske kirkes historie. Det vil si, fullblods amerikaner er han ikke lenger, han har dobbelt statsborgerskap etter å ha bodd lange deler av livet i Peru. Han blir beskrevet som en «sentrist» med progressive trekk på sosiale spørsmål, f.eks. støtte til fattige og migranter, men konservativ i doktrinære saker.
Kardinaler har tradisjonelt vært skeptiske til en amerikansk pave på grunn av USAs globale makt, med frykt for at paven skal kunne oppfattes som påvirket av amerikanske interesser. Prevosts doble USA-Peru-statsborgerskap og lange tjeneste i Latin-Amerika gjør at denne bekymringen definitivt kan avblåses, for Prevost/Leo XIV er utvilsomt en global pave.
Videreføring av pave Frans’ linje
I Norge, hvor religion knapt er noe man børster støv av til jul og konfirmasjoner, er det for mange vanskelig å sette seg inn i hvor troende de troende i verden reelt sett er. Derfor er det ofte også vanskelig å få forståelse for at tro og politikk ofte går hånd i hånd, og ikke minst vanskelig å forstå at valg av pave også er et politisk budskap. Men politisk er det – og man så politikken tydelig under pave Frans.
Prevost var tett knyttet til pave Frans, som var tydelig på humanitære kriser i Gaza, krevde våpenhvile og kritiserte handlinger fra både Israel og Hamas. Frans fordømte lidelsene til sivile i Gaza og støttet en tostatsløsning, i tråd med Vatikanets holdning. Gitt Prevosts støtte til Frans’ agenda, er det sannsynlig at han vil innta en lignende posisjon, med vekt på fred, humanitær hjelp og dialog.
Hans erfaring i Peru, hvor han jobbet med marginaliserte grupper, tyder på hvor opptatt han er av konfliktutsatte befolkninger, noe som i praksis kan oversettes til støtte for Gazas sivile. I likhet med vår egen sittende regjering kan vi forutse at den nye paven vil forfekte et ståsted der han formidler at det blir fred i Midtøsten så snart Israel lar være å slå tilbake mot Hamas. Som en slags magisk visjon skal en terrorstøttende befolkning bli fredsentusiaster og hyggelige naboer dersom denne verdens meklere og diplomater får i stand en anerkjennelse av staten Palestina. Det vil selvsagt ikke skje, men det er dette som forfektes – og vil fortsette å bli forfektet fra Vatikanet i tiden framover.
Gjengmedlemmer som vår tids Jesus
Tar man en kikk på pavens X-konto, er den siste meldingen han har lagt ut en ren kritikk av president Donald Trumps utvisning av kriminelle, illegale migranter.
Artikkelen det lenkes til er publisert i tidsskriftet Catholic Standard, og derfra kan man lese følgende, oversatt fra engelsk til norsk:
Kirken minnes Kristi lidelse, død og oppstandelse på en åndelig og sakramental måte i løpet av den stille uke og påsketriduumet, men noen mennesker opplever faktisk lidenskapen på en håndgripelig og personlig måte i sine egne liv. Blant dem er det medlemmer av innvandrer- og flyktningsamfunnene i dag.
Hver dag blir denne situasjonen verre og mer illevarslende. I flere uker nå har den føderale regjeringen ført en «sjokk- og frykt»-kampanje med aggressive trusler og svært synlige operasjoner av tvilsom lovlighet som går langt utover ren immigrasjons«håndhevelse».
Kardinal Robert McElroy har rett ut kalt denne utfoldende elendigheten og urettferdigheten en «frykt- og terrorkrig», og det er den. Faktisk kan man si at «denne krigen er Kristi lidenskap i oss», slik den åndelige forfatteren Caryll Houselander beskrev det engelske folkets opplevelse under andre verdenskrig i sin bok, This War is the Passion. Og som med Jesus i (Getsemane-)hagen og etter hans arrestasjon, inkluderer denne lidelsen ikke bare mishandlingen som regjeringen påfører migranter og flyktninger, men også mangelen på merkbar støtte fra folk de anså som venner.
Kriminelle gjengmedlemmer som vår tids Jesus, der altså, til tross for at amerikansk Høyesterett har fastslått at Trump med rette kan bruke «Alien Enemies Act» for å fjerne medlemmer av den ekstremt voldelige Tren de Aragua-gjengen fra amerikansk jord.
Katolikker for Palestina
Ser man nærmere på katolske stater, har de en tendens til å oppføre seg politisk på omtrent samme måte som Den norske kirke. Nå har ikke DNK noen direkte påvirkningskraft i global politikk, men det har både de katolske landene paven er overhode for og Vatikanet selv.
Det er derfor interessant å se på hva som ble diskutert i forkant av valget av ny pave, og på nettsidene til EWTN, som publiserer «katolske nyheter, trosformidling og inspirasjon», kan man lese flere interessante punkter under overskriften «Disse utfordringene har kardinalene identifisert foran konklavet».
I forkant av pavevalget samlet kardinalene seg til 12 generalkongregasjoner i Vatikanet, hvor de identifiserte en rekke sentrale utfordringer Kirken står overfor i dagens verden. Evangelisering, seksuelle overgrep, synodalitet og global uro sto sentralt i diskusjonene – med mål om å stake ut en kurs for Kirkens fremtid under en ny pave.
(…) Ved åpningen av den siste kongregasjonen den 6. mai uttrykte kardinalene bekymring over mangelen på fremgang i fredsprosessene i Ukraina, Midtøsten og andre regioner. De påpekte en økning i angrep, særlig mot sivile, og kom med en inderlig appell om permanent våpenhvile og forhandlinger om en rettferdig og varig fred. Kardinalene oppfordret alle troende til å intensivere sine bønner for fred.
(…) Den 5. mai fremhevet kardinalene betydningen av Caritas, ikke bare for nødhjelp, men også for dens rolle i å forsvare fattige og vitne om evangeliets kall til rettferdighet. I ettermiddagssesjonen samme dag diskuterte de migrasjon og anerkjente migranter som en gave til Kirken, samtidig som de understreket behovet for å følge dem pastoralt og støtte deres tro.
Andre temaer
Kardinalene diskuterte også omsorg for skaperverket, pave Frans’ arv, globalt brorskap, utdanning som et redskap for transformasjon, økumenisk dialog, kurienes rolle, viktigheten av kirkeretten og liturgiens sentrale plass.
Norge anerkjente Palestina som stat 28. mai 2024. Samtidig kunngjorde Irland og Spania sin anerkjennelse, mens Slovenia fulgte etter 4. juni 2024, noe som økte antallet land som anerkjenner Palestina til 147 av FNs 193 medlemsland. Irland, Spania og Slovenia har en sterk katolsk tradisjon. Vatikanstaten har også anerkjent Palestina siden 2015, og i Mellomamerika er det også stater med mange katolikker og iherdig Gaza-engasjement. Oppsummert på Wikipedia står det:
I forbindelse med Oslo-avtalen i 1993 anerkjente Israel PLO som representant for det palestinske folk. PLO etablerte interimadministrasjonen Den palestinske selvstyremyndigheten (PNA) som utøver en del statsfunksjoner i deler av Vestbredden og Gazastripen.
I begynnelsen av 2011, da Chile, Brasil, Argentina, Bolivia, Cuba, Venezuela, Nicaragua, Costa Rica og Ecuador, sluttet seg til anerkjennelsen, var Palestina anerkjent de jure av rundt 130 stater. Siden har antallet stater som anerkjenner Palestina økt ytterligere.
Så kan man tenke noen tanker om Nicaragua, under Daniel Ortegas regjering, som er et av de mest pro-palestinske landene i Mellomamerika og opererer omtrent som hjemlige Palestinakomiteen. Ortega er ivrig på folkemordsretorikken, «Netanyahu er Hitler» og så videre. «Fred og forsoningsfolket» har det til felles at de ikke forholder seg aktivt til hva Hamas og terrortilsluttede grupper faktisk foretar seg, men skjønnmaler terror til å være «undertrykkelse av okkupantmakten». I dette «fredsspråket» vil den nye paven høyst sannsynlig befinne seg, i tråd med en vestlig verden som har latt seg forføre av «de lidende» og aldri nøler med å rope ut det «gode» hatet.
Fremtidsvisjonen
Vel vitende om at den nye paven er håndplukket av pave Frans, kan kanskje et av pave Frans siste ønsker illustrere tilstanden. Faksimilen viser et oppslag i MSN.
I et av sine siste ønsker før sin bortgang betrodde Frans pavemobilen som ble brukt under pilegrimsreisen til Det hellige land i 2014 til det katolske hjelpenettverket Caritas Jerusalem, ifølge Vatican News, for å hjelpe til med den alvorlige humanitære situasjonen i Gaza.
Frans ba om at kjøretøyet skulle brukes til å hjelpe skadde og underernærte barn i den krigsherjede palestinske enklaven.
Caritas konverterer kjøretøyet til en mobil helsestasjon ved å ettermontere det med medisinsk utstyr for diagnose, undersøkelse og behandling av barn, samt andre livreddende forsyninger.
Den nye klinikken på hjul, bemannet med leger og helsepersonell, vil bli sendt til lokalsamfunn som mangler tilgang til fungerende helsefasiliteter, når trygg tilgang til Gaza er mulig, sa Caritas.
«Det er ikke bare et kjøretøy, det er et budskap om at verden ikke har glemt barna i Gaza», sa Peter Brune, generalsekretær i Caritas Sverige, i en uttalelse.
Det er akkurat med Vatikanet og den katolske kirke som det er med våre hjemlige myndigheter og Den norske kirke: Samrøret med diverse bistands- og hjelpeorganisasjoner er totalt – og alle har en kake å mele.
En agenda i FN
Agendaen i FN kan også sammenliknes med Norges tilsvarende agenda. Påvirkning over år – og med et formål om å dundre gjennom visjonen om tostatsløsningen. Utrolig mye i FN handler om nettopp Palestina-saken, og som vi påpekte i går: Snarere enn å fordømme det demokratiet som arbeider for å knuse terror og et mullahstyrt Iran med islamske imperiedrømmer, velger brorparten av våre hjemlige politiske partier å fordømme Israel. Det samme gjør Vatikanet.
Vatikanstaten er ikke et fullverdig medlem av FN, men har som nevnt hatt permanent observatørstatus i FNs generalforsamling siden 1964. Dette gir dem rett til å delta i møter, bidra til debatter og påvirke utformingen av resolusjoner, men de har ikke stemmerett. Statusen reflekterer Vatikanets unike posisjon som en kirkelig stat med global moralsk autoritet, representert ved Den hellige stol, som taler på vegne av 1,3 milliarder katolikker. Vatikanet er også medlem av enkelte FN-særorganisasjoner som Verdenspostforeningen og Den internasjonale teleunion.
Vatikanet bruker sin observatørstatus til å fremme saker som fred, menneskerettigheter og humanitær bistand, ofte i tråd med katolsk lære. For eksempel har de historisk sett påvirket FNs agenda på etikk og moral, som i spørsmål om familiepolitikk og reproduktive rettigheter. Under pave Frans’ pontifikat (2013–2025) ble Vatikanet anerkjent for å støtte FNs arbeid med bærekraftsmål, klimaendringer (Paris-avtalen) og flyktningkriser, noe som styrket samarbeidet. Pave Frans’ tale til FNs generalforsamling i 2015, hvor han ble hyllet som en moralsk leder, understreker Vatikanets symbolske innflytelse. Det understrekes av FNs respons på den nye paven:
FNs generalsekretær António Guterres gratulerer den nye paven og ser fram til å samarbeide med ham.
– Jeg ser fram til å bygge videre på den lange arven av samarbeid mellom FN og Den hellige stol – som pave Frans nylig har gitt næring til – for å fremme solidaritet og forsoning og bygge en rettferdig og bærekraftig verden for alle, sier Guterres i en uttalelse.
Men som vi skrev på frigjøringsdagen i går:
Det er dypt tragisk, 80 år etter frigjøringen, å konstatere at jødene igjen er under større trussel enn noen gang siden andre verdenskrig. Antisemittismen vokser, ikke bare i mørke kroker, men åpent i gater, på universiteter og i internasjonale fora. FN, som ble opprettet for å sikre fred og hindre nye grusomheter, er i dag uthulet. Organisasjonen er dominert av ikke-demokratiske stater, mange av dem muslimske, som aktivt motarbeider de verdiene FN skulle forsvare. Og verst av alt: de får følge av en vestlig venstreside som, i en misforstått iver etter å være progressiv, spiller på lag med krefter som forakter frihet, likestilling og menneskerettigheter. Dette er et svik mot alt vi feirer i dag.
Leo XIV blir globalistenes pave, og med det Palestinas pave. Det er ganske enkelt å forutse at bagatelliseringen av Hamas’ terror vil tilta i styrke, men det vil omtales som «fred».
Hovedillustrasjon: YoshiroTV/Wikimedia Commons
