For mange i vårt langstrakte land er frigjøringsdagen fortsatt personlig. Den er en del av vår kollektive historie, der mange av oss har vokst opp med historiene om krigen, fortalt av generasjonene før oss. De kjempet mot nazismen, en pervertert drøm om et idealsamfunn, bygget på hat, utestengelse og dehumanisering. Den lovet orden, men leverte kaos. Den lovet styrke, men avslørte svakhet. Og den var ikke alene.
Vi må våge å se parallellene i dag. Den samme totalitære impulsen, det samme hatet mot jøder, finner vi i den islamistiske trusselen som vokser i skyggene av vår tid. Dette er ikke bare en trussel mot enkeltmennesker, men mot selve fundamentet for vår frihet – retten til å leve som frie individer, uavhengig av tro, etnisitet eller bakgrunn.
Vår felles historie
Min families krigshistorie handler ikke om våpen, men den handler om verdier, og beskyttelse av disse felles verdiene. Historien om mine besteforeldre under krigen har jeg tidligere delt på Facebook for noen år siden i forbindelse med morsdag, men den handler også om frihetsverdier og hvordan felles innsats handler om å yte noe, finne styrke, ikke stadig kreve.
Når det var mulig å opprette en norsk feltpresttjeneste i Storbritannia, var det først og fremst fordi det fantes en rekke norske prester i landet, knyttet til Sjømannsmisjonen. De første norske militæravdelingene ble opprettet i Hamilton og Dumfries. Leif Brunvand, som var sjømannsprest og hadde hovedansvaret for å opprette militæravdelingene, hadde imidlertid ikke mulighet til å gå inn i full tid som feltprest. Allerede i 1940 fikk han støtte av Ingebrigt Dahle, min bestefar, som på deltid tok seg av den Norske Brigade i Skottland. I september 1941 ble bestefar utnevnt til kaptein og brigadeprest ved den Norske Brigade, og i praksis leder av feltpresttjenesten i den norske Hæren i Storbritannia.
Avdelingene lå relativt spredt. En trekant med hjørnene i Callender, St Andrews og Dumfries anga hovedtyngden av Norske Brigade. Det sier seg selv at det ble mye reising. Alle så prestens nærvær som naturlig og nødvendig, så min bestemor var mye alene. Da krigen begynte hadde hun allerede en liten sønn på to år, og i 1941 fødte hun min tante. Med to små barn var hun i et fremmed land, det var krig, og mannen hennes var stadig borte. Jeg vet mye om hvordan det er å være alene med små barn, det er tøft og slitsomt. Hvordan det er å ha omsorg med krig og fremmed land som ramme vet jeg derimot ingenting om. Men jeg vil tro det krevde sin kvinne.
Besøk på sykehusene hørte med for presten. Det var også besøk i fengslene, og der var ofte salmesangen bedre enn den var i kirkene. Kirkelige handlinger hadde en bred plass i prestens virksomhet. Vigsler var det mange av, og en del dåp ble det også etter hvert. Begravelser ble det også en del av. Feltpresten deltok også i øvelser sammen med avdelingene, og deltok på militære kurs. Presten var også en naturlig bidragsyter til Brigadenytt. Feltprestene inngikk også i en turnus med å skrive andakter til Norsk Tidend. Norske andakter og gudstjenester ble sendt på BBC, og der bidro feltprestene på linje med sjømannsprestene. Alle disse oppgavene er godt dokumentert. Min bestemors oppgaver er ikke dokumentert på samme måte. Men hun skrev dagbok. Periodevis.
Bestefar var først stasjonert i Dumfries. Da Brigadestaben flyttet til Callender ble han med dit. Bestemor var med. I oktober 1942 var hun høygravid. Bestefar var ute på oppdrag. Bestemor hadde avtalt med en jordmor som skulle komme hjem til henne når fødselen satte i gang. Og slik ble det. Men under fødselen gikk flyalarmen, og jordmoren ble så redd at hun stakk av. Men så er det jo sånn med unger at man aldri brenner inne med dem, de kommer ut. Så min pappa ble født 20. oktober, i England. Og det gikk fint. Jeg beundrer min avdøde bestemor for at hun klarte det hun måtte klare.
Mot slutten av krigen sluttet bestefar seg til den delen av brigadestaben som holdt til i St.Andrews. Her ble det drevet viktig planlegging med sikte på fredsforhold. Han fulgte Hærens ledelse til Norge i mai 1945, og ble kontorsjef i Forsvarsdepartementet som leder av feltpresttjenesten. I det store og hele betydde nok bestefar mer for langt flere mennesker enn hva bestemor gjorde. Men for barna var bestemor alt. Og for meg er hun et slags idol når jeg har hatt tunge tak alene med mine barn, og definitivt verdt å tenke på når det er kvinnedag.
Frihet er ikke selvsagt
Min bestemor reiste tilbake til Norge med et hvalkokeri. På veldig kort varsel fikk hun beskjed om å møte opp på kaien med sine tre små barn og bli med hvalkokeriet Sir James Clark Ross tilbake til Norge og Sandefjord. Og det gjorde hun. Det var fred i Norge. Det var glede og det var optimisme.
Men det hadde jo skjedd noe hjemme i Norge under krigen også. Jeg snakket nylig med en veteran i etterretningstjenesten, vår faste kontakt, og han gjorde seg også noen betraktninger om andre verdenskrig.
– En refleksjon jeg gjør meg i den tiden vi ligger i, er hvor servile embetsverket var da Ap-regjeringens folk en for en ble fjernet fra politiske stillinger og ble erstattet av nazister, i særdeleshet fra 1941 og utover til 1.2.1942 da Quisling ble innsatt som ministerpresident. Embetsverket satt rolig og parafraserte hver eneste skamfulle handling nazistene utførte, særlig overfor jødene og måten de legitimerte likvidasjonen av jødisk eiendom. Dette er en skamplett det sjelden snakkes om. Da de få jødene som kom levende hjem fra konsentrasjonsleirene, ventet det ikke blomster, hornmusikk og en eller annen tusseladd med ordførerkjede, men en lang og jævlig kamp for å få tilbake menneskeverdet. Noen av disse embetsverkets småquislinger konverterte raskt 8.5.45 og forfulgte hver en liten smånazist mens de selv gikk tørrskodd videre.
Vi må se på hvordan nazismen fikk fotfeste. Det vi feirer i dag er jo seieren over nasjonalsosialismen – nazismen – en ideologi som, til tross for sitt navn, ikke bare var et høyreradikalt monster, men som vokste ut av sosialistiske og kollektivistiske røtter på den politiske venstresiden.
Og det er på venstresiden jødehatet blant islamistene finner klangbunn også i dag.
Den historiske parallellen
Det er dypt tragisk, 80 år etter frigjøringen, å konstatere at jødene igjen er under større trussel enn noen gang siden andre verdenskrig. Antisemittismen vokser, ikke bare i mørke kroker, men åpent i gater, på universiteter og i internasjonale fora. FN, som ble opprettet for å sikre fred og hindre nye grusomheter, er i dag uthulet. Organisasjonen er dominert av ikke-demokratiske stater, mange av dem muslimske, som aktivt motarbeider de verdiene FN skulle forsvare. Og verst av alt: de får følge av en vestlig venstreside som, i en misforstått iver etter å være progressiv, spiller på lag med krefter som forakter frihet, likestilling og menneskerettigheter. Dette er et svik mot alt vi feirer i dag.
J.D. Vance, som under sikkerhetskonferansen i München i 2024 løftet frem behovet for et verdifellesskap, minnet oss om at frihet ikke er selvsagt – den må forsvares av nasjoner som deler troen på demokrati, individets rettigheter og rettsstaten. Vance etterlyste en allianse av verdier, ikke bare av bekvemmelighet. Han advarte mot å la totalitære ideologier få fotfeste, enten de kommer fra høyre, venstre eller religiøse ekstremister. Hans ord er en vekker, de er ikke «ekstreme», slik mediene liker å fortelle. Vi må stå sammen, ikke bare mot trusler utenfra, men også mot indre splittelse som svekker vår evne til å forsvare friheten.
Sivilisasjonskamp
På årsmarkeringen for terrorangrepet mot Israel 7. oktober skrev vi saken Et glimt av hvordan Holocaust kunne skje. På frigjøringsdagen i dag er et avsnitt av den saken verdt å løfte igjen, for det omhandler nettopp jødene og hvordan de kjemper en sivilisasjonskamp vi som nasjon burde kjempet sammen med dem:
Det som unnlates fra historiefortellingen er det viktigste: Israels krigføring beskytter den vestlige sivilisasjonen. I krig dør sivile. Det synes hårreisende å sette fram et krav om at Israel som det eneste av verdens land, skal klare å totalt unngå sivile dødsfall.
Kanskje Støre og Solberg kunne samles i en liten kollokviegruppe og studere hva David Barnea, sjef for Mossad, faktisk utretter mens intellektuelle sofaslitere i Norge skal forstå krig og fred og sånn?
Mens verden av og til får et glimt inn i den hemmelige verdenen der Barnea og hans spioner opererer, er det langt flere Iran-sponsede terrorhendelser som er hindret av Mossad, enn det verden får et glimt av.
I september 2023 avslørte Barnea i en tale ved Reichman University at Mossad hadde hindret imponerende 27 globale terrorhendelser i fremmede land som Iran hadde planlagt mot jøder og israelere.
At dette tallet ikke bare har doblet seg, men at Barnea og Mossad har holdt tritt i å hindre Teherans eskalerende ambisjoner om å skade jøder, viser de enorme ressursene han har lagt ned i oppdraget.
Under Barneas ansettelsesperiode fra april til juni 2022 tok Mossad offentlig æren for å ha bortført Mansour Rasouli fra den islamske revolusjonsvaktkorpset Global Terrorist Unit 840, der de ga ut videoopptak av ham der han tilsto å planlegge terrorplott mot jøder i Tyrkia; Mossad ble beskyldt av Iran for terrorisme og for å ha drept rundt et dusin atomforskere.
I juni 2023 avslørte Mossad at de hadde hindret et iransk terrorangrep på jøder på Kypros ved å kidnappe angrepets «mastermind» fra iransk territorium.
Utenfor Iran drepte Mossad, ifølge utenlandske kilder, Sayyed Razi Mousavi i desember 2023 og Mohammad Reza Zahedi 1. april, begge topp IRGC -sjefer i Damaskus.
31. juli sist sommer opplyste Iran at elimineringen av Hamas politiske sjef Ismail Haniyeh var begått av Mossad.
I april truet Iran offentlig med å krysse terskelen og utvikle atomvåpen hvis Israel ville våge å angripe Teherans atomfasiliteter. The Jerusam Post opplysninger tilsier at Mossad så at den islamske republikkens offentlige trussel som en potensiell game changer, og demonstrerte at Iran ble enda farligere og aggressiv på atomvåpenarenaen.
Snarere enn å fordømme det demokratiet som arbeider for å knuse terror og et mullahstyrt Iran med islamske imperiedrømmer, velger brorparten av våre hjemlige politiske partier å fordømme Israel. Det er et underlig stykke kommunikasjon som bedrives, men det må på alle måter kategoriseres som villet politikk.
Når regjeringen Støre varsler økte midler til forsvaret samtidig som beskjeden til det norske folk er at det israelske demokratiet er nær demoniske, er det fristende å spørre hvilke verdier et opprustet forsvar er tenkt å forsvare.
Israel kjemper på mange fronter, men de bekjemper altså terror, der organisasjonene Hamas og Hizbollah ikke utgjør Irans fulle arsenal. Som vår etterretningsveteran presiserer, er elitestyrken Quds «spesialoperatører og de som får tjeneste der er å sammenligne med de som i sin tid var med i Leibstandarte AH i SS. Bare de mest ariske, ideologisk fanatiske, lojale og fysisk sterke får bli med. Unødvendig å påpeke at listen er svært høy for å bli tatt opp.»
Som sekulære, vestlige medborgere ønsker vi da som samfunn å støtte Israel i å eliminere slike aktører snarere enn å falle for palestinaindustriens retorikk?
Vi er i en samfunnssituasjon der våre ledende politikere nøler med å gi jødene uforbeholden støtte på en minnemarkering for terror. Når de også nøler med å kritisere totalitære regimer og deres innvandrede meningsfeller, har de gjort seg utilgjengelige for den tidligere etterstrebede demokratiske samtalen og meningsbrytingen. De kommuniserer på en måte som forvrenger virkeligheten.
Aldri mer
Ole Asbjørn Ness påpeker det åpenbare på sin Facebookside i anledning dagen: «Hvis du skal kunne si aldri mer 9. april, må du kunne si aldri mer 7. oktober. Hvis ikke er du bare en posør.» På frigjøringsdagen i dag skal vi løfte dem som kjemper kamper for å opprettholde vår sivilisasjon. 9. april i år ble markert på en helt spesiell måte. Da samlet 10.000 muslimer seg på Rommensletta.
Da andre verdenskrig raste fra 1939 til 1945, sto millioner av soldater på de alliertes side opp mot en av historiens mørkeste trusler: nazismens totalitære ideologi og dens brutale ekspansjon. Fra de snødekte skogene i Russland til de blodige strendene i Normandie, fra ørkenene i Nord-Afrika til Stillehavets øyer, kjempet og falt soldater fra nasjoner som USA, Storbritannia, Canada, Australia, Norge og mange flere. Disse mennene og kvinnene, unge og gamle, ofret alt for en frihet vi i dag ofte tar for gitt. Deres offer var prisen for å sikre at kommende generasjoner kunne leve i en verden fri fra tyranni, undertrykkelse og folkemord. Vi må huske hva folkemord reelt sett er. Det er noe helt annet enn hva som skrikes fra hylende aktivister i Vestens gater i dag.
De falne allierte soldatene var ikke bare tall i historiebøkene – de var sønner, døtre, fedre, mødre, brødre og søstre. De var bønder, lærere, arbeidere og studenter som forlot sine hjem, sine kjære og sine drømmer for å møte krigens redsler. Krig er grusomt. Krig er alltid grusomt, også i dag. De stormet strender under mitraljøseild, som på D-dagen i 1944, hvor titusenvis mistet livet for å bryte gjennom Hitlers «Atlanterhavsvoll». De kjempet i Stalingrads ruiner, der kulden og sulten var like dødelige som kulene. De fløy farlige tokt over fiendtlig territorium, vel vitende at hvert oppdrag kunne være deres siste. For hver som falt, var det en familie som mottok et brev, en tom stol ved middagsbordet, en fremtid som aldri ble virkelighet.
Hva ofret de? De ga livene sine, ungdomstiden sin, tryggheten og mulighetene for fremtiden. De ofret muligheten til å se egne barn vokse opp, til å bygge et hjem, til å leve i fred. Men fremfor alt ofret de seg for en idé større enn dem selv: frihet. De kjempet for retten til å leve uten frykt, for demokratiet, for menneskeverdet. De sto imot en ideologi som ville utslette hele folkegrupper, som drepte seks millioner jøder og andre i Holocaust. De alliertes seier var ikke bare en militær triumf; det var en seier for håpet om en verden der enkeltmennesket har verdi. Det er unikt i en verden der diktaturer og ikke-demokratier dominerer. Vest-Europa er den mest demokratiske regionen, mens Midtøsten og Nord-Afrika scorer lavest, og likevel er det altså disse landenes verdisett våre politikere løfter fram.
Frihetens pris
Norge, som selv var okkupert i fem lange år, kjenner prisen for frihet. Norske soldater, sjøfolk og motstandsfolk falt i kampen mot nazistene, fra Narvik til Atlanterhavets konvoier. De delte skjebne med sine allierte venner, som de britiske soldatene som kjempet i Dunkirk, de amerikanske marinesoldatene på Iwo Jima, eller de sovjetiske troppene som frigjorde Auschwitz. Hver falne soldat bidro til å knuse nazismens jerngrep, og deres offer banet vei for freden vi nyter i dag. Å hedre de falne betyr mer enn å minnes hvor tapre de var. Det betyr å forstå hva de kjempet for og å bære deres arv videre.
Det er ikke mer enn en uke til aktivister over det ganske land skal markere Nakba. Ta en titt på arrangementssidene til aktivistorganene og se det selv. Som en venn skriver på Facebook: «15.mai skal sosialistar og islamistar markere Nakba, som arabarane og LO kallar «den store katastrofen». Det var då Islam ikkje klarte å få has på jødane i 1948, og staten Israel vart oppretta. Hitler mislukkast, på lik linje med hans etterfølgarar i Midtausten. Det er vrient å få utsletta alle jødar og jødedomen.»
Friheten våre familiemedlemmer sikret er ikke selvsagt; den må forsvares mot nye trusler, enten de kommer fra totalitære ideologier eller fra likegyldighet. Når vi i dag markerer 80 år siden frigjøringen, la oss tenke på de millionene som aldri kom hjem. La oss tenke på at de overlevende og deres etterkommere er både oss og den lille minoriteten jøder som finnes igjen i verden. La oss minnes deres offer ved å leve som frie mennesker, ved å stå opp for rettferdighet og ved å kjempe for vår sivilisasjons verdier.
Hovedillustrasjon: (Karl Harstad, Oslo Museum, byhistorisk samling, Wikimedia Commons): Kongens hjemkomst etter frigjøringen. Etter velkomstsermonien hoppet Max Manus inn i kongens bil, her til høyre i forsetet på A-1 sammen med kongens gamle sjåfør. Eskorten bestod av fire jeeper med Lingekarer – to foran og to bak – og en spesiell avdeling fra D.13 AKS 13000 med motorsykler på hver side av kongens bil. En motorsykkel skimtes til høyre i bildet, og det var også en på venstre side. Bilen er en Buick Roadmaster 1939.