I en notis på engelsk på regjeringens nettsider står det at Norge har fått «New ambassadors from Palestine, Algeria, Chile». Den ikkeeksisterende staten Palestina har altså fått egen ambassade i Oslo. Mens nyheten kanskje har gått nordmenn flest hus forbi, er den slått stort opp på nettsider som iranske Press TV, nyhetssiden The New Arab og nettsiden Palestine.com der det historiske øyeblikket feires med bilder av kongen som mottar akkrediteringsbrevet fra Marie Sedin.
Nyheten ble også lagt ut på Utenriksdepartementets engelskspråklige X-konto:
Omtalen på Global Security bærer ikke preg av samme entusiasme som de muslimske nettsidene.
Tretten europeiske stater, inkludert Norge, har formelt anerkjent staten Palestina som en suveren stat. I tillegg har 148 av 193 FN-medlemsstater også formelt anerkjent Palestina.
Nettsiden går videre inn på hvordan Norge har skilt seg ut blant vestlige demokratier.
Den internasjonale straffedomstolen (ICC) utstedte i november i fjor arrestordrer for regimets statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere krigsminister Yoav Gallant, med henvisning til krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått i Gaza.
Norge ble det første europeiske landet som offentlig kunngjorde at det ville arrestere de nevnte individene dersom de entrer det nordiske landet. Forbindelsene mellom Oslo og Tel Aviv har blitt stadig forverret siden Norge formelt anerkjente Palestina i mai i fjor.
Senere i august opphevet Israel den diplomatiske statusen til åtte norske diplomater som hadde jobbet ved Norges representasjonskontor i al-Ram, Palestina.
Marie Sedin
Det er påfallende å åpne en ambassade for en stat som ikke finnes, og ikke minst er det påfallende å gjøre i pågående krig, der Norge aktivt velger side med den parten som angrep ved bruk av terror, lemlestelse, voldtekt, drap og kidnapping av sivile borgere i et demokrati. Som Global Security påpeker, er det bare 13 europeiske stater som har anerkjent Palestina som stat. De øvrige statene som har anerkjent Palestina, er land vi tradisjonelt sett ikke liker å sammenlikne oss med, land som ikke har demokratisk styresett.
Interessant er det også med den nye ambassadøren, Marie Sedin. Hennes bakgrunn fra Arafats innerste krets er veldokumentert. Dagbladet profilerte Sedin i august i fjor. Faksimilen viser en ung Sedin side om side med Arafat, og hvordan hun har blitt utdannet ved en UNRWA-skole og videre blitt sendt til Vesten. Propagandaholdningen hun har etablert er det heller ingenting å si på, her er folkemordretorikken ettertrykkelig etablert.
Som en venn skriver på Facebook, er det ikke akkurat et arabisk navn Sedin går rundt med.
Ambassadør for «Palestina» Marie Antoinette Sedin (68): Interessant bakgrunn og namn. Det finnes ingen Sedin i Libanon, der ho hevdar ho vart fødd og vaks opp i ein «Palestinsk flyktningeleir». Ho har eit kroatisk-bosnisk etternamn. Antoinette er fransk. Marie er ikkje eit muslimsk fornamn, men katolsk. Ho gjekk med den katolske folkedrakta frå Bethlehem då ho møtte til audiens hos kong Harald for tre dagar sidan. Når du er jihadist, er Libanon det perfekte utgangspunktet. Å flytte inn i ein FN sponsa «flyktningeleir» er den perfekte skjulestad. I frå 1997 til Arafat sin død i 2004, var ho PLO-leiaren sin protokollførar. Velkomen til Norge, agent Sedin. Du kan lure mange, men ikkje alle. Ikkje heile tida.
Veivalg for fremtiden
Imens går verden sin skjeve gang videre. Ikke et eneste norsk mediehus har villet kommentere det faktum at terrorister har blitt hentet til Norge for samkvem med AUF-ungdommen på Utøya fra tidlig 2000-tall, ingen undrer seg i mediene over at de samme som har blitt formet av voksne Arbeiderparti-medlemmer i dag sitter i ledende regjeringsposisjoner.
Hvis du lurer på hvorfor kongen ikke fikk lov til å kondolere Israel etter terrorangrepet 7. oktober, så er svaret egentlig godt formulert på nettsiden til Palestine.com.
Mens de bredere geopolitiske konsekvensene fortsatt er usikre, er det klart at Norge nå har posisjonert seg ikke bare som en tidligere megler, men som en aktiv støttespiller for palestinsk suverenitet – en endring som kan få ringvirkninger langt utenfor Skandinavia.
Og jada, visst får det ringvirkninger. For handlingen er ikke et varsel om «fredsløsning». Det er et varsel om at Norge har valgt side – uten at velgerne har fått ha et eneste ord med i spillet, og historien viser med ropende tydelighet at det som ligger i framtiden ikke handler om fred.
Fri Fagbevegelse gjenga Sedins uttalelse da de intervjuet henne i forbindelse med at Norge, med utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) i spissen, formelt godkjente «staten Palestina» i mai i fjor. Om man skal ta ordene som en trussel eller ei, er ikke opp til meg å avgjøre.
– Kanskje kan vi få eget pass der vi kan vise at vi faktisk er humane palestinske borgere. Litt mer verdighet? sier hun, som har bodd mange år i skandinaviske land.
Det er jo nettopp dette som har gjort det umulig for Israel å gjøre annerledes enn de har gjort opp gjennom historien. Det er ikke mye humant å sprenge selvmordsbomber, skjære strupen av folk eller kidnappe babyer. Det krever en mentalitet som er langt fra demokratisk sinnelag. Det forsvinner ikke av å få et pass i hånden. Har man en slik mentalitet, tas anerkjennelse som akkurat det det er: Belønning av terror.
Hovedillustrasjon: Faksimile Fri Fagbevegelse