Yarden Bibas, faren og ektemannen som overlevde fangenskapet, sto der ved siden av søsteren Ofri, bøyd under vekten av en sorg ingen ord kan bære. Bibas-familien er selve symbolet på terror. En terroraksjon mot sivile med ca 15 ganger flere dødsofre enn 22. juli.
Den svarte Shabbat, oktobermassakren, en terroraksjon som inkluderte å ta babyen Kfir og den lille storebroren Ariel på fire år som gisler. En terroraksjon der uskyldige familier ble brutalt slaktet ned i sine egne hjem. En helt ubegripelig råskap, der Shiri, Kfir og Ariel fikk en skjebne det er vanskelig å ta innover seg, der en hel verden har sett Shiris ansikt i ekstrem frykt mens hun holder rundt guttene sine og de føres vekk fra hjemmet sitt av Hamas. Familien ble likevel et symbol på håp. Håp om at de skulle komme tilbake, at guttene skulle kunne få vokse opp i trygghet.
I går begravde Israel håpet. Alle israelske aviser dekket begravelsen.
Symboltung kommunikasjon
Som statsminister skulle det bare mangle at Støre snakker med palestinere i Norge. Selvsagt skal han det, han skal som statsminister snakke med representanter for alle ulike grupper mennesker i landet. Men selv en statsminister kan ha flere tanker i hodet på samme tid. Selv en statsminister, eller heller særlig en statsminister, bør evne å balansere sympatier for ulike grupper og ta hensyn til datoer som er av vesentlig betydning.
Det minner til forveksling om markeringen av årsdagen for Hamas’ terrorangrep mot Israel, som var et ubehagelig innblikk i akademisk ordlegging, omskriving av reelle hendelser og en falsk balanse mellom jødehat og muslimhat. Tausheten fra dem som har lovet å «aldri tie, aldri glemme» ga jødenes markering et svært ubehagelig skjær. Vi kalte det Et glimt av hvordan Holocaust kunne skje.
Det glimtet var der i går også.
Vi har en bitteliten jødisk minoritet i Norge. For dem var dagen i går symboltung, for dem var kisten som inneholdt en mor og hennes barn viktig, for dem var seremonien av stor betydning. Det er ekte terrorofre, det er en drept mor og hennes småbarn som er kvalt av terrorister i kisten.
Akkurat denne dagen hadde det vært klokt å oppsøke det jødiske miljøet, å oppsøke synagogen. Det hadde vært en respektfull gest overfor den minoriteten Arbeiderpartiet deler et grusomt skjebnefellesskap med. Terror. Men i stedet valgte Støre å bruke dagen i Rabitamoskéen og løfte fokus på palestinske ofre. Det er symboltung kommunikasjon.
Lidelsen – i Rabitamoskeen
Hvor var hans stemme for Kfir, for Ariel, for Shiri? Hvor var anerkjennelsen av en families ubotelige tap, av en terrorists hånd som kvalte liv fra uskyldige? Kontrasten ble påtakelig. På den ene siden en begravelse som markerer slutten på en mer enn 500 dagers kamp for å bringe de døde hjem, en seremoni som bærer både verdighet og desperasjon. På den andre siden en norsk leder som, i et forsøk på å vise medfølelse, velger en ensidighet som sår tvil om hvor rettferdigheten egentlig ligger. Ikke minst er det uutholdelig gitt at Rabitamoskeens mest profilerte skikkelse, Basim Ghozlan, parallelt hyller Hamas åpent på sin Facebookside.
NRK hadde en lang reportasje om Støres moskébesøk.
– Muslimsk ungdom fikk i dag fortalt statsministeren hva de tenker om det som skjer i Midtøsten nå. Det gjorde de da Jons Gahr Støre besøkte en moské i Oslo sentrum, forteller reporter Lill Kristin Harøy Fenstad, heter det fra studio, før det er over til Rabitamoskeen.
Reporteren høres ut som hun er på gråten idet hun forteller at statsministeren har hatt samtaler med ungdommer og en familie fra Palestina.
– Det var veldig sterke samtaler å høre på. Denne familien står veldig tett på det som skjer. De har mange slektninger som har gått tapt. Her ser vi bilder av noen av dem, sier reporteren og kameraet sveiper over bilder av en rekke menn i kampdyktig alder, i tillegg til en kvinne, før reporteren spør Støre:
– Hvilke inntrykk sitter du igjen med etter disse samtalene?
– Det er veldig sterke inntrykk. Dette er en familienærhet som gjør at avstanden blir borte. Du kan leve deg inn i smerten, jeg opplever usikkerheten. Dette er mennesker som har bodd i Gaza, som kjenner området og har bodd i Norge i mange år, og som har fulgt denne krigen dag for dag og har tatt store tap i storfamilien. Det kan ikke bli sterkere enn det, fastslår Støre.
– Hva vil du si det viktigste dere har snakket om i dag er?
– For meg har det egentlig vært å lytte til ekte historier. Jeg har møtt flere som har vært berørt av denne fryktelige konflikten. De som har levd med savn, de som har vært i familie med gisler, de som har opplevd den usikkerheten, de som opplever å få de fryktelige nyhetene om skadede mennesker og tapte mennesker i krigen, oppsummerer statsministeren.
– Også har jo vi den daglige politiske dagsorden som vi jobber med i FN overfor landene i Midtøsten og diplomatiet. Men som det ble sagt her, dette handler ikke om tall. Under tallene så ligger det historier om ekte liv og veldig mye død. Det må vi i grunn ha både mot og åpenhet til å lytte til, avslutter han.
Jeg har uthevet spørsmål og svar, ganske enkelt fordi jeg ble sittende veldig stussende da jeg hørte Støres uttalelser. Jeg spilte sekvensen om igjen og spurte mannen min i går kveld hvordan han oppfattet uttalelsene. Han sa at det høres ut som Støre setter i kontekst at han er i Rabitamoskeen ved å vise til at han også har snakket med israelere som er i familie med gisler. – Er du sikker på at han ikke refererer til palestinske fanger som gisler? kontret jeg. – Ja, det kan han da ikke gjøre, han viser sikkert til israelerne, fastslo ektemannen.
Finnes koplingen?
Men jeg ble sittende og stusse over det. For det er ingen gisler med direkte familiekoblinger til Norge. Jeg ble sittende og lete gjennom kvelden. BBC News: Stories of the people taken from Israel, Jewish Telegraphic Agency: Hostages being released, og The Times of Israel: Family of freed hostage Yarden Bibas. Ingen tegn til koplinger. Heller ikke blant gisler med dobbelt statsborgerskap, som det ble rapportert om i Haaretz: More than half of Hamas’ hostages have foreign nationality fant jeg noen det ville vært naturlig at Støre har snakket med. Her ble det nevnt statsborgerskap fra land som Argentina, Tyskland, USA, Frankrike og Russland, men ingen koblinger til Norge. Ei heller i BBC News: Who are Israeli hostages released.
Norges rolle i konflikten, som beskrevet i Regjeringen.no: Krigen mellom Israel og Hamas, har vært fokusert på humanitær støtte og diplomatisk arbeid, inkludert press for våpenhvile og løslatelse av gisler, men uten spesifikk nevning av kontakt med familiene. Jeg søkte deretter direkte i søkefeltet på regjeringens nettsider med søkeord «israelske gisler». Resultatet indikerte på ingen måte at Støre kan ha vært i kontakt med familiene.
Deretter søkte jeg «palestinske gisler», ganske enkelt for å sjekke om dette er et begrep regjeringen har tatt i bruk, men det er det ikke. Treffene ble disse:
NTB-meldingen Støre om gisselutleveringene: – De kan endelig gjenforenes med sine kjære (her fra Nettavisen), som ble publisert i flere norske medier 19. januar i år, gir heller ingen indikasjon på at Støre har snakket med noen av gislenes familiemedlemmer.
Palestinske fanger som gisler
Med forbehold om at Støre uten medienes søkelys på seg og uten å opplyse om det på regjeringens nettsider har møtt familier av israelske gisler, må man ta det han sier til NRK som det det er: Han svarer direkte på spørsmålet fra reporteren og referer til palestinske fanger som gisler.
– Hvis det stemmer, så er det jo helt vilt, sa min ektemann da jeg viste ham at det ser sånn ut. Jeg sier meg enig.
Å kalle palestinske fanger «gisler» i denne sammenhengen er ikke bare en språklig glipp – det er en moralsk unnlatelse som tråkker på smerten til dem som faktisk ble holdt fanget, torturert og drept. Familien Bibas ble ikke arrestert for å ha planlagt angrep; de ble kidnappet fra sitt hjem, fratatt livet av dem som nå hylles som helter høyt opp i det miljøet Støre oppsøker på dagen for begravelsen.
Tenk på det: Mens kistene ble senket i jorden, mens Yarden sto der og prøvde å fatte at hans kone og barn var borte for alltid, lød det ingen ord fra Norges regjering om deres skjebne. Ingen kondolanse, ingen fordømmelse av Hamas’ brutalitet – bare et fokus på palestinsk lidelse, som om det kan rettferdiggjøre eller overskygge det som skjedde med denne familien. Hvorvidt Støre gjorde seg noen tanker om smykket det palestinske intervjuobjektet i moskeen hadde på seg vet jeg ikke. Hele landområdet, gjengitt i form av et anheng, From the River to the Sea, svært synlig dandert mellom hijab og keffiyeh, ga i alle fall ikke meg noen tro på at dette er en kvinne som ønsker en fredelig tostatsløsning.
Mens Rabitas representanter får fortelle det Støre omtaler som «ekte historier», finnes det samtidig en stillhet som brenner, en mangel på balanse som føles som et svik mot vår lille jødiske minoritet, men også mot demokratiske verdier. Mens Israels jord mottok restene av en myrdet mor og hennes barn, rettet Støre blikket mot Gaza, mot en narrativ som altfor ofte overser grusomhetene som startet denne spiralen av død. For i denne konflikten er det ikke bare tall og politikk; det er mennesker, det er barn, det er mødre – og i går var det Shiri, Kfir og Ariel som fortjente å bli sett, hørt og sørget over, også fra Norges høyeste hold, slik det i dag er Tsachi Idans minne som burde vært løftet.
Enhver som ikke forstår at Hamas’ grusomheter er i særstilling, kan ikke tiltros å ha forsøkt å forstå.
