Ingen kan undres over at vedtaket om å ta imot de seks asylsøkerne fra Gaza til tross for at de hadde fått avslag, vekker oppstandelse på de britiske øyene. Landet står i en innvandringskrise av dimensjoner i utgangspunktet, og tanken på å åpne slusene for en radikalisert befolkning fra Gazastripen vekker både sterke følelser og velbegrunnede protester.
Den britiske spaltisten og forfatteren Sam Ashworth-Hayes setter ord på det mange tenker i sakens anledning når han skriver i The Telegraph at «Vi har nok Hamas-tilhengere i byene våre uten å la en ny bølge legges til kaoset».
Bakgrunnen for frykten kommer altså av en nylig avsagt dom – begrunnet i menneskerettigheter.
Familien hadde sendt sin søknad gjennom Ukraina-ordningen, og beslutningen om å innvilge søknaden deres kom til tross for advarsler fra advokater fra innenriksdepartementet om at det kunne åpne slusene for «gjenforening for alle som er i konfliktsoner med familie i Storbritannia».
Chris Philp, skyggeminister i innenriksdepartementet, sa at saken viste at det var behov for endringer i menneskerettighetslovene slik at parlamentet, ikke dommere, kontrollerer hvem som kan bosette seg i Storbritannia.
Men nå er de altså på plass, familien på seks personer, og om de baner vei for et ukjent antall andre fra Gaza, vil det få store konsekvenser. Ukraina-ordningen ble, som navnet antyder, innført for ukrainske flyktninger, og besto i at ukrainske statsborgere og deres familiemedlemmer kunne komme til Storbritannia hvis de hadde en slektning som var britisk statsborger eller bosatt i Storbritannia. Rundt 72.000 visum ble utstedt før ordningen ble avsluttet i februar i fjor, skriver avisen, og ordningen var ment å forenkle ukrainernes tilgang til midlertidig opphold.
Å gi mennesker fra Gaza opphold når de benytter en unntaksordning ment for europeiske flyktninger er en særdeles dårlig ide, fastholder Ashworth-Hayes. Han viser til Phelps øvrige uttalelser.
Philp sa at det var en «alarmerende og farlig» dom, som skapte «et grunnlag for at alle i enhver konfliktsone hvor som helst i verden med forbindelser i Storbritannia kan komme hit».
– Det er to millioner mennesker i Gaza alene og titalls millioner rundt om i verden i konfliktsoner, hvorav mange vil ha slektninger bosatt i Storbritannia. Vi kan åpenbart ikke ta imot alle, sa han.
Det er logiske motforestillinger i et land som er i ferd med å knele under masseinnvandring.
Radikaliserte
Artikkelen påpeker at et flertall av Gazas befolkning støttet Hamas’ angrep den 7. oktober, noe som tyder på utbredt støtte til militante grupper, selv etter Israels militære svar. Selv om tallene over støtte til terror har sunket, er de fremdeles så høye at de utgjør en betydelig risiko for mottakerland, skriver Ashworth-Hayes, og viser til at selv ikke arabiske land tør å ta imot flyktninger fra Gaza.
Det er ikke nødvendig for Storbritannia å risikere å hente radikale tilhengere av palestinske terrorgrupper til byer der noen av dem allerede ser ut til å eksistere. Og det er forresten dette punktet som fullstendig ødelegger alle forsøk på å trekke paralleller til Ukraina. Ukraina var et fredelig land invadert av en aggressiv nabo. På Gaza feiret de i gatene mens gisler ble dratt gjennom folkemengden.
De sivile i Gaza er kanskje ikke ansvarlige for Hamas grusomheter. Men det ville være dumt å late som om slike nivåer av støtte ikke ville ha implikasjoner for britisk sosial samhørighet.
Det er et vesentlig poeng – og et underkommunisert poeng. Gazas innbyggere er radikaliserte, i tillegg til at de er traumebelastet og neppe kan forventes verken å komme i jobb i stor grad eller bidra til noen samhørighet med briter.
Radikaliseringsnivået har vært og er en bekymring for den israelske regjeringen, men har vært løftet i en årrekke. Da Yama Wolasmal intervjuet Israels tidligere statsminister Naftali Bennett, ble nettopp politisk stabilitet og sikkerhet holdt fram som årsaker til behov for avradikalisering. Tilsvarende var radikalisering tema tidlig i krigen i Midtøsten. «Gaza vil måtte avradikaliseres», skrev Netanyahu i en artikkel i Wall Street Journal i romjulen 2023. «Skoler må lære barn å verne om livet i stedet for døden, og imamer må slutte å forkynne drap på jøder. Det palestinske sivilsamfunnet må transformeres slik at folket støtter bekjempelse av terrorisme i stedet for å finansiere den.»
Man kan like eller ikke like Netanyahu, men det er vanskelig å finne noen feil i utsagnene. Overskriften på artikkelen som nå er over et år gammel, var Våre tre forutsetninger for fred, og ingressen som følger:
Vi må knuse Hamas, demilitarisere Gaza og avradikalisere hele det palestinske samfunnet.
De avradikaliseres ganske enkelt ikke av å forflytte seg til vestlige land som Storbritannia.
Og enten man liker tanken eller ei – de vil koste samfunnet dyrt på mange måter.
Erfaringer fra Danmark
Ashworth-Hayes peker på de økomiske kostnadene først.
Erfaring forteller oss at vi også kan forvente skattekostnader. I 2017 hadde migranter som kom til Storbritannia for asyl en sysselsettingsgrad på 51 prosent, godt under 73 prosent for dem som er født i Storbritannia. De i arbeid tjente 55 prosent mindre per uke, og jobbet færre timer for lavere lønn.
Som Office for Budget Responsibility har bemerket, presenterer lavkvalifiserte migranter en netto skattekostnad på £151.000 når de krever statlig pensjon ved 66 år. Ved 80 år stiger dette til rundt £500. 000. Siden asylmigranter er oftere har helsemessige utfordringer, kan disse kostnadene godt være underestimert. Og som våre domstoler nyttig har illustrert, gir en begrenset flyt i dag opphav til kjedemigrasjon i morgen.
Visst koster det i kroner og øre, eller i britiske pund eller euro, valutaen spiller virkelig ingen rolle. Pengene fyker ut når migrantene fyker inn. Men likevel er det slitasjen på selve samfunnsstrukturen som er den største belastningen. Ashworth-Hayes viser til en annen europeisk nabo som fattet feil beslutning om nettopp palestinske flyktninger.
For et eksempel på hvor galt godhjertede ordninger kan gå, kan vi ta turen til Danmark. I 1991 avslo København asylsøknadene til 321 palestinere. Noen gjorde krav på asyl i lokale kirker, og en politisk storm brøt ut. Kunne en moderne europeisk stat ikke finne det i sitt hjerte å tilby disse menneskene husly?
Til slutt, i 1992, ble det vedtatt en særlov. De 321 palestinerne – og bare de 321 – ville få oppholdstillatelse. Hvor godt var de integrert? I 2019 hadde 71 medlemmer av gruppen blitt idømt en fengselsstraff (noen betinget). Ytterligere 133 ble bøtelagt. I 2011 trengte 200 medlemmer i yrkesaktiv alder av kohorten offentlige ytelser. Og barna deres presterte bare litt bedre. I 2019, av de 999 bosatt i Danmark, hadde 132 fått fengselsstraffer, noen betinget, og 372 levde på offentlige midler.
Som den daværende fungerende integreringsministeren trist bemerket, hadde Danmark vært uforsiktig med hvem de innvilget asyl til. Alt de kunne gjøre var å lære for fremtiden. Storbritannia har allerede gjort mange migrasjonsfeil. Dette er en feil vi bør unngå å legge til listen, konkluderer han.
Saken om den danske særloven – og at alle poltikerne angret seg i ettertid – har vi blant annet omtalt nærmere her.
Hovediollustrasjon: Skjermbilde av demonstrasjon i London, The Guardian/YouTube