Da justisminister Astri Aas-Hansen fikk spørsmål om visitasjonssoner under overtakelsen av Justisdepartementet, svarte hun ifølge Aftenposten:
– Jeg skal se på intensjonene, men har vanskelig for å se at det er noe vi kan gå for.
Intensjonene
Som ledd i kriminalitetsbekjempelsen er visitasjonssoner bestemte områder der politiet har mulighet til å stoppe og ransake personer uten konkret mistanke om at de har gjort noe kriminelt. Slike visitasjoner har ikke minst som mål å avdekke om noen bærer våpen, som kniv. Slike soner er avgrenset, både i tid og sted.
Debatten om visitasjonssoner har gått lenge, og som vanlig var Danmark i førersetet, da de innførte slike soner tidlig på 2000-tallet. Sverige kom etter da de fikk ny borgerlig regjering i 2022, da med Sverigedemokraterna (SD) som pådriver, men det ble ikke en realitet før i fjor. Norge er dermed nok en gang en sinke, antakelig fordi ønsket om visitasjonssoner opprinnelig er et forslag fra FrP.
Danskenes politiske mot handler ikke minst om at de har forstått én ting: rask og effektiv handling. Mens både Sverige og Norge har hatt en tendens til å la tiden skure og gå, med påfølgende utredninger, og ikke minst berøringsangst for at noen kan hevde seg stigmatisert. Disse «noen» er typisk personer med innvandrerbakgrunn. Når det gjelder bekjempelse av kriminalitet, inkludert visitasjonssoner, er det typiske mantraet at det kan ha som effekt at tilliten til politiet svekkes.
Om dette er de tungtveiende grunnene til at Aas-Hansen synes «det er vanskelig» med visitasjonssoner, vites ikke. Men nettopp intensjonene med forslaget bør være klinkede klar. Kanskje det rett og slett handler om at hun har vært såpass lang tid unna partipolitikk, at hun har «glemt» hva det vil si å styre et land, om det så er i regjering eller Stortinget (hvor for øvrig Aas-Hansen aldri har vært innvalgt, men hun har vært både politisk rådgiver og statssekretær i Justisdepartementet). De siste årene har hun arbeidet i Stortingets EOS-utvalg (som har som oppgave å kontrollere de hemmelige tjenestene), først som nestleder, deretter som leder.
Utvilsomt kan Aas-Hansen mye om jus og jussens irrganger, ikke minst i de hemmelige tjenestene, men hvordan står det til med hennes juridiske og politiske evner i møtet med mennesker?
Flertall
Ifølge Aftenposten skal justiskomiteen avgi innstilling i denne saken tirsdag i neste uke. Her har FrP bedt regjeringen om å fremme «et lovendringsforslag om innføring av visitasjonssoner», mens Høyre har bedt regjeringen om å «utrede nødvendige lovendringsforslag». Nå har imidlertid Høyre tilsluttet seg FrPs forslag, altså ikke gå veien om utredning. Forslaget er del av en pakke på 13 forslag for å bekjempe gjeng- og ungdomskriminalitet, som altså Høyre og Frp nå har samlet seg om.
Aftenposten får også bekreftet at Sp vil støtte eks-justisminister Mehls forslag om visitasjonssoner.
Justispolitisk talsperson i Høyre, Mari Holm Lønseth, som mer og mer er blitt rene HRS-er, hevder at det første den nye justisministeren gjør er å avblåse tiltak mot den økende kriminaliteten.
– Når vi ser hvordan ting har utviklet seg i Sverige, må varselslampene gå også her. Politiet rapporterer selv at urovekkende mange bærer kniv, og det er noe vi må ta på alvor, sier Lønseth. Hun trekker frem Grønland i Oslo.
Uten å si så mye mer, så vet vi jo hva som kjennetegner Grønland i Oslo. Det har en høy innvandrertetthet, og vi vet også at diverse innvandrergrupper er overrepresentert i ulike typer kriminalitet. Men akkurat dette skal vi fortsatt ikke snakke for høyt om, en taushet som danske politikere har kastet overbord for lenge siden. De jobber heller med å detaljere hva problemene handler om, som for eksempel da de forlangte statistikk fordelt etter MENApt-land (Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan og Tyrkia).
Leder av justiskomiteen, Helge André Njåstad (FrP), sier at det er på høy tid politiet får de verktøyene de trenger. Han viser også til at da Sylvi Listhaug nylig besøkte – sosialdemokraten – Bjørn Brandenborg i det danske Folketinget, var Brandenborg klar:
– Av alle tiltakene i de fire danske bandepakkene, var det ett han trakk frem som det aller viktigste, nemlig visitasjonssoner. Ingen andre enkelttiltak har vært mer effektive i kampen mot ulovlige våpen, sa han.
At visitasjonssoner fungerer viser ikke minst danskenes innsats sommeren 2017 da gjengkonfliktene rammet hardt i København. Massive fengslinger, visitasjoner og ransakinger ga tydelige resultater.
Etnisk profilering
I Norge – som i Sverige og Danmark – vil man stanse visitasjonssoner med å vise til etnisk profilering. I 2021 slo professor Mikkel Jarle Christensen og førsteamanuensis Christian Klement ved Det juridiske fakultet ved Københavns Universitet på stortromma. I forskningsartikkelen «Explaining Divergent Outcomes of Interactions between the Danish Police and Different Ethnic Groups» (en artikkel som var gjennom peer review, fagfellevurdering), der de hevdet å kunne dokumentere at dansk politi forskjellsbehandler personer med innvandrerbakgrunn.
Etnisk minoriteter blir oftere siktet, uten at det fører til straff, hevdet forskerne, og mer enn antydet politiets problemer med etnisk profilering. Men problemet var at Christensen og Klement «synset» vel mye, en populær sport blant våre politikere, og gikk dermed i sin egen felle.
Forskerne konklusjon om forskjellsbehandlingen vekket stor interesse i Danmark, ikke minst i mediene, og jo rødere jo mer interesse. Avisen Politiken forfattet en rekke artikler, der de blant annet konfronterte politiet og fikk justisministeren på banen. Selv om politiet avviste noen forskjellsbehandling og justisministeren famlet, så var mediene undertone at her var det mye som måtte ryddes opp. Og det var det – bare at det lå i forskningsprosjektet i seg selv.
I en pressemelding 7. oktober 2021 fra Det juridiske fakultet het det at «forskerne trekker artikkel om politet møter med etniske minoriteter tilbake». Da hadde de nemlig blitt gjort oppmerksomme, uvisst av hvem, at de hadde gjort en gedigen bommert fra startet av prosjektet. Artikkelforfatterne fortalte at de hadde brukt data på antall tiltaler og ikke siktelser. Men som kjent er det ikke alle siktelser som fører til tiltale. Da blir det noe underlig å hevde at personer med innvandrerbakgrunn oftere blir siktet uten at det fører til straff. Altså det som tolkes til grunnløse siktelser fra politiets side.
«Vårt fokus på siktelser og politikontroll i artikkelen og i mediene har dermed vært misvisende og kan ikke underbygges av våre data. Artikkelen er derfor trukket tilbake», sa Christensen og Klement, som ikke kunne forklare hvordan feilen hadde oppstått.
Sannheten er kanskje at de to forskerne hadde en hypotese om at politiet driver med slik forskjellsbehandling, og at de dermed så seg blinde på dataene. Nettopp aktivistiske forskere – og journalister – er vi blitt vel vant med på innvandringsområdet.
Lært?
Hvor den nye justisminister Astri Aas-Hansen står i innvandringsspørsmålet er vi ikke kjent med, men det får vi vel tidsnok vite, ikke minst knyttet til kriminalitetsbekjempelsen. For mange av partiene på Stortinget har endret seg de siste årene. Realitetene, i alle fall en del av dem, har sunket inn hva gjelder konsekvenser av den ikke-bærekraftige innvandringen, og da må de politiske tiltakene bli deretter. Og jo mer vi utsetter det, jo tøffere må tiltakene bli.
Nå er det mange av oss som ikke har glemt hvordan daværende statssekretær Aas-Hansen tilbake til 2008-2009 rotet det til i den såkalte hijab-saken i politiet, der det ble foreslått at hijab skulle være tillatt til politiuniformen – og det til tross for massiv motstand, ikke minst i folket. Den gang mente NRK å kunne avdekke at justisminister Knut Storberget ikke kjente til dette forslaget. Vedtaket om hijab til politiuniformen skulle altså ha blitt vedtatt bak statsrådens rygg. Mistanken ble da rettet mot statssekretær Astri Aas-Hansen og politisk rådgiver Hadia Tajik. Dagen etter dette ble kjent, trakk Storberget forslaget. Dagsavisen hevdet på sin side at det hele handlet om en byråkrat-tabbe.
Du kan følge denne saken i tidslinje hos oss her.
Hva som er sannheten i denne saken får vi neppe noen gang vite. Men det er nok ikke så mange som tror på at en statssekretær og en politisk rådgiver danser tango bak en statsråds rygg – og at de siden blir sittende i sine stillinger sammen med den angivelige forrådte statsråden. Sannheten er kanskje heller at Aas-Hansen og Tajik den gang måtte gå ut i hijabkrigen for det forferdelig dårlige forslaget?
Uansett er spørsmålet nå om Aas-Hansen har lært. Om ikke, ja, da kan Ap se langt etter fornyet regjeringsmakt etter høstens stortingsvalg.