Vi har tidligere omtalte boken «Landet som ble for rikt», som vi mener både er en nyttig og lærerik bok, til tross for kritiske røster – deriblant fra politikere som har vært med å bruke pengene, som Weekendavisen tørt bemerker.
Weekendavisen (WA) viser til at nylig la oljefondets leder, Nicolai Tangen, frem regnskapet for 2024. De tørre tall sier at fondets avkastning bare i fjor var 2.511 milliarder kroner, mens markedsverdien av fondet økte til 19.755 milliarder kroner. Det er tall som er så høye at vi har problemer med å forstå rekkevidden av dem, men det er – som vi har påpekt i en rekke saker over flere år – summer som gjør oss late og kravstore. I tillegg har vi akseptert at politikerstanden har utviklet seg til å fremstå som de har penger til alt – både nasjonalt og internasjonalt, og de har «sluppet» å gjøre det som alle andre land må; foreta prioriteringer.
Livsløgn
Men egentlig begynte det bra, som også WA påpeker:
Norge har fått til noe som ingen andre har klart før: Det har brakt landets store energiressurser under demokratisk kontroll, ansatt kompetente folk til å forvalte formuen, og satt ansvarlige regler for hvor mye av oljefondspolitikerne kan bruke hvert år. Nøyaktig tre prosent. Norge er rikere enn noen gang og vil bare bli rikere, til glede for nåværende og fremtidige generasjoner. Alt er bra.
Det norske oljeventyret kunne vært bra, men realitetene er at det er blitt en felle.
— Det er politikerne som er rike, ikke folket. Nordmenn er blitt fattigere de siste ti årene: Reallønnsveksten mangler, boligprisene stiger, og kronekursen er svak. Strømprisene er høye, og det samme er renten. Norske husholdninger får stadig mindre kjøpekraft, og det var ikke slik det skulle være. Jeg tror det er et stort ønske om å forstå hvorfor det ble slik, sier Bech Holte til WA.
WA viser til at problemet grunnleggende er at Norge har gått fra å være en nasjon av visjonære og hardtarbeidende gründere til å være grådige arvinger. Og «grådige» er vel egentlig bare fornavnet.
— I mange år nå har vi hatt en sterk selvfortelling om at vi har knekt koden og funnet det strukturelle svaret på hva vi gjør med verdifulle naturressurser. Og har man den historien i bakhodet, begynner man å slappe av. Vår livsløgn er at velstand kommer av seg selv, men det er ikke sant. Oljefondet vokser kanskje hele tiden, men norsk rikdom skapes på fastlandet, sånn har det alltid vært, og slik vil det være i fremtiden.
Kanskje vil de av oss som er født før 1970-tallet, og særlig oss som var unge på 60-tallet, skjønne hva Bech Holte snakker om. Vi husker den tiden da vi måtte spare for å få noe, og hvor økonomiske prioriteringer var en del av hverdagen. Men vi husker også at det var vann i skolebassenget, vi hadde skoletannlege og helsesøster tilgjengelige, legen kunne vi ringe hvis vi var syke og vedkommende kom hjem på sykebesøk, mange hadde en mamma hjemme og hjemmelaget mat var ikke bare det vanlige, men også det nødvendige. Man kritet varer på lokalbutikken og tok oppgjøret én gang i måneden. I 1969 fant vil olja, og i 1971 begynte vi å pumpe den opp. Det sorte gullet var et faktum, og samfunnet endret seg raskt.
Men hva skjedde? «Plutselig» var det ikke penger til å ha vann i bassenget, skoletannlegen forsvant, og helsesøstra måtte favne over en rekke skoler, legen sluttet å komme hjem og mammaene forsvant ut i arbeidslivet. Det skjedde selvfølgelig ikke over natta, og i 2013 var nordmenn det lykkeligste folket i verden, ifølge FNs lykkeindeks. Samme år går Norge forbi USA i OECD-rangeringen av realinntekt per innbygger, selv om man ekskluderer oljeprofitt. Men i 2013 har det ifølge Bech Holte allerede gått galt. Her er oljefondet blitt en «offentlig tragedie», siterer WA.
Utpressingssituasjon
På denne tiden hadde vi allerede havnet i den fella, som også vår nåværende statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har vært inne på en rekke ganger: Norge har penger, og problemer i det norske samfunnet skal løses ved å bruke dem. Eller som Støre sier: Vi skal bruke velferdssamfunnet. Eller som vi har sagt: Alle vil spise mer kake, men færre vil bake den. Fordi vi tilsynelatende «har råd til det».
— Norske politikere blir fanget i en utpressingssituasjon fordi befolkningen vet at de har penger, og omvendt har ikke politikerne disiplin til å si nei når budsjetter forhandles. Dette resulterer i en stor, men ineffektiv offentlig sektor hvor ingen er tvunget til å prioritere. Samtidig gir det kortsiktige, men til gjengjeld høylytte særinteresser førsteprioritet til oljepengene, sier Bech Holte.
WA viser til at det ikke er snakk om røde eller blå politikere, men at politikerne verken har verktøy eller format til å komme seg ut av utpressingssituasjonen. Ifølge Bech Holte er arvesynden at man i 2001 alltids innførte handlingsregelen, som altså begrenser politikerne til å bruke maksimalt 3 prosent av fondets forvaltningskapital hvert år, men man får aldri lovfelt mer nøyaktig hva pengene kan brukes til. Med andre ord blir disse pengene politikernes lekekasse.
Og siden oljefondet bare har vokst og vokst blir de 3 prosentene av den totale verdien bare mer og mer penger – og dermed gir det også helt andre muligheter for offentlig forbruk.
Fram til finanskrisen brukte Norge cirka 50 milliarder kroner årlig av oljepengene. Det tallet har vokst til over 400 milliarder i året, men i stedet for å redusere skatten på arbeid, begrense avgiftene og investere massivt i infrastruktur og kunnskapssamfunnet, slik det opprinnelig var tenkt, brukes nå oljepengene til løpende offentlige utgifter. Dette har ifølge Bech Holte skapt et samfunn der en altfor stor del av økonomien ikke er utsatt for effektiv konkurranse, hvor husholdningene glemmer å spare fordi de regner at staten skal gjøre det for dem, hvor investeringsklimaet i beste fall er suboptimalt, og i kombinasjon med formues- og utbytteskatter, gjør at gründere og suksessrike forretningsfolk flykter fra landet. Resultatet er at grunnlaget for vekst i økonomien forsvinner.
Er vi dumme eller gjør politikerne oss dumme?
Elendig styring
Jeg vil påstå vi er blitt dumme og at politikerne gjør oss dummere. Vi velgere belønner politikere som ønsker å opprettholde status quo og gjerne bruke enda mer penger. I enhver politisk «debatt», hvis man kan kalle det debatt, for enten er det krangling eller så er det koseprat, er det alltid nok penger til alt, om det så er sykelønnsordningen, bekjempelse av den såkalte barnefattigdommen eller kriminalitet, og det man aldri skal snakke om; den ikke-bærekraftige innvandringen.
«Imens forsvinner det rike og lykkelige kunnskapssamfunnet i horisonten», som WA uttrykker det, og viser til at Norge i dag ikke har noen universiteter blant verdens 100 beste, vi ligger på en mager 33. plass på PISA-rangeringen over verdens beste grunnskoler, og i OECD er det bare Brasil som utdanner færre realfagsstudenter enn Norge.
Det står rett og slett ikke bra til, selv om politikerne elsker å fortelle hvor trygt og flott Norge er (for det er jo så altfor mange som har det verre enn oss, samtidig som de samme politikerne vel regner med å være under jorda når sannheten står der kliss naken). Fra 2007 til 2024 har det offentliges utgiftsandel av bruttonasjonalproduktet vokst fra 54 til 62 prosent. Bech Holte beregner at Norge, sammenlignet med Danmark, har et merforbruk i offentlig sektor på vel 420 milliarder kroner.
Samtidig er det alltid noe å skylde på for politikerne.
Støre-regjeringen peker på krigen i Ukraina, mens for Solberg-regjeringen var det pandemien. Bech Holte mener at det i realiteten er en «tilståelsessak» og viser til at tidligere arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) har fortalt hvordan han i de åtte årene han satt i regjering, aldri opplevde et møte hvor det ikke var et mulighet å bruke mer penger. For om det så handler om krigen i Ukraina eller pandemien, så er ikke Norge alene om å oppleve det. Så hvorfor gjør så et land som Danmark det bedre enn Norge? Jo, fordi de danske offentlige tjenester leverer mer effektivt. Og hva skjer så i Norge om noe går galt i de offentlige tjenester? Absolutt ingenting.
Norge har de siste årene vært rammet av en rekke offentlige bygge- og anleggsskandaler, der alt fra rullebaner på flyplasser til sykehus og nye toglinjer har blitt mange ganger dyrere enn forventet. Senest er en oppussing av Nationaltheatret midt i Oslo anslått å koste ikke mindre enn ti milliarder kroner. Prisen for å bygge ny gate på Gardermoen lufthavn økte fra 2012 til 2017 fra 20 millioner per gate til 1,7 milliarder per gate. Byggingen av de nye departementene midt i Oslo har også gått over budsjett, og hver kontorplass vil nå koste 17 millioner norske kroner.
Aktive staten?
Vi er blitt så vant til budsjettsprekker at vi leer ikke på et øyelokk. Men hvordan kan så Norge kan komme seg ut av den onde spiralen? Her kommer Bech Holte med et spenstig forslag: Ta pengene fra politikerne.
Hvilken drøm!
Og de 410 milliardene som staten bruker fra oljefondet hvert år, vil han gi direkte tilbake til befolkningen, for eksempel ved å fjerne all inntektsskatt for stat og kommune, som også utgjør cirka 410 milliarder. Hvilket sammentreff!
Dette mener Bech Holte er bedre enn at politikerne deler ut pengene til de samfunnsgruppene som er best i stand til å drive lobbyvirksomhet. Bech Holte vil bruke pengene slik at det blir mer attraktivt for innbyggere på trygder og stønader å komme i jobb, skape større sparing blant norske husholdninger og mer kapital for et bedre investeringsmiljø.
– Er det ikke bare en økonoms drøm om politikk uten politikere? Vi velger politikere til å representere oss, ta vanskelige beslutninger og forvalte samfunnet vårt, ikke sant?
– Ikke egentlig. I mange år hadde politikerne kontroll over nasjonalbankene og dermed styringsrenten. Så fant vi ut at demokratiet ikke var tjent med det. I det norske samfunnet besluttet vi å opprette oljefondet for å sikre fremtidige generasjoner og for å sikre at det ikke kom særinteresser til gode. Vi bestemte oss da for at vi bare kunne bruke tre prosent per år. Slik fungerer demokratiet. Vi gir oss selv begrensninger fordi det tjener oss i det lange løp. Nå handler det om å tørre å justere politikken til en ny virkelighet.
Man kan jo håpe at noen vil lytte til Bech Holte, skjønt jeg har mine tvil. For Norge fremstår bare mer og mer politisk korrupt, og vi kan jo ta en lite eksempel fra noe av dagens rant fra FB-venn Eirik Furuseth:
HERE WE GO AGAIN
Kirkenes Fondsforvaltning AS vant i 2019 anbudet på å forvalte nesten 270 millioner kroner på vegne av Innovasjon Norge de neste 10 til 14 årene. Bak selskapet står pensjonert banksjef Bjørn Celius og en norsk forretningsmann i Russland, Hans Christian Dall Nygård.
Etter knappe fem år og 70 millioner kroner i tap sier norske myndigheter stopp, skriver Finnmarken, som legger til at «tapene er trolig langt høyere».
De har altså klart å røre bort minst 26 prosent av midlene de fikk tildelt fra felleskassa, og i en periode med god avkastning i kapitalmarkedene.
Noen tør gjette på konsekvensen?
Oppdragsgiver er Innovasjon Norge. Det er samme Innovasjon Norge som betalte en regiondirektør permisjon med full lønn og deretter en spesialopprettet stilling for å drive valgkamp for Arbeiderpartiet, med høydepunkter som full regiondirektørlønn på 1,36 millioner kroner for en rådgiverstilling, og om mulig enda villere – 100.000 kr i kompensasjon for tapt pendleravtale til Tromsø.
«Tapt pendlerfortjeneste» der altså ….
Så kan det jo legges til at Innovasjon Norges administrerende direktør heter Håkon Haugli, som er en tidligere Ap-politiker. Men som Furuseth fortsetter:
Men det er jo som en fjert i seilet sett opp mot tapene i de øvrige «virkemidlene i den aktive staten», eller statlige investeringsfond som tar seg ellevilt godt betalt for å levere konstant fiasko.
De verste er «Investinor» og «Nysnø». Investinor presterte å gi 0 avkastning i perioden 2008 til 2021, i en periode hvor vi hadde heftig oppgang på både Oslo Børs og internasjonale børser. De holder på fortsatt. Og alle tar ansvar ved å bli sittende.
Hvis noen sier «trygg styring» igjen så går jeg i lufta.