Innvandring

Når slutter en innvandrer å være innvandrer?

Eller "når er en norsk nok"? Debatten om innvandrere og deres etterkommere har vi hatt i et par tiår, og den er garantert ikke slutt. Ulike representanter for ulike innvandrergrupper over tid har ment at det er rasistisk å ikke bli oppfattet som "ekte nordmann" når man er født i Norge, noe blant annet Statistisk sentralbyrå (SSB) har tatt innover seg og endret sine kategorier, samt besluttet å behandle etterkommere av 2. generasjon som del av majoritetsbefolkningen. Dette har vist seg å undergrave vesentlig informasjon, som ikke minst beslutningstakerne går glipp av.

Problematikken har vi tatt opp i HRS så lenge jeg kan huske – for man skal være usedvanlig overfølsom og/eller ikke kunne noe om statistikk for å tro at kategorier som ikke er en entydig utelukkende gir presis informasjon. Og ja, på mange områder vil det være nødvendig med «større» kategorier (for ikke å drukne i detaljer), men ikke når det gjelder innvandringsområdet. Rett og slett fordi all erfaring fra land med langt lengre innvandringshistorikk enn oss har vist at mange av utfordringene og problemene videreføres i generasjoner.

Men våre politikere og beslutningstakere lyttet ikke. Man trodde i fullt  alvor at alt ville bli så mye bedre i Norge enn alle andre land? Fordi vi er et så rikt land – så rikt at vi kunne betale oss ut av «integreringsutfordringene»? Nå vet vi svaret, milliarder av kroner renner årlig ut, samtidig med at problemene vokser.

Nå vet ikke jeg om økonom Martin Bech Holte, som nylig har publisert bestselgeren «Landet som ble for rikt», der han – som oss – hevder at oljepengene sløver oss, har skrevet om hvor ødeleggende den ikke-bærekraftige innvandring har vært og er, men antakelig ikke (jeg har ikke lest boka enda).

For fortsatt er det sprengstoff å legge fakta på bordet om innvandring, både når det kommer til kostnader og kulturelle endringer.

Splitt og hersk

Én som har fått nok, er danske Christian Marcussen. Han sitter i Nasjonalt integreringsråd for innvandrere i Danmark, og bidrar også i integreringsdebatten som spaltist i Berlingske. Her fokuserer han typisk på temaer som negativ sosial kontroll, ytringsfrihet og religionskritikk. Marcussen er utdannet Cand.comm. fra Roskilde Universitet og har en bachelorgrad i filosofi og vitenskapsteori, og jobber til daglig som kommunikasjonsekspert.

I en kommentar på Berlingske åpner Marcussen friskt:

Islam vil vinne terreng i Europa etterhvert som antallet muslimer øker. Gaddafi har sagt det. Erdogan har sagt det. Og nå hører vi lignende toner fra sanger Isam B og Frie Grønnes leder, Sikandar Siddique.

I podcasten Gadens Parlament uttrykte Isam B det slik:

 – Vi (muslimer, red.) kommer til å ta mer plass. Dette gjør vi ikke bare i Danmark; det gjør vi også i Europa. (…) Jeg vil gå så langt som å si at jeg tror Danmark kan bli et islamsk land med tiden.

Videre viser han til at Isam B har utdypet sitt utsagn i Jyllands-Posten:

 – Vi muslimer blir flere, vi får flere barn enn dere, og la vær med å gi meg skylden.

Marcussen sier at lignende logikk kom fra Sikandar Siddique i podcasten Under the Surface for to år siden:

 – Vi muslimer vil gjerne ha fri på våre helligdager. Vi vil gjerne at vår religion blir en anerkjent religion i Danmark. Det er min rett. Hva skal vi gjøre om ti år, om 20 år, når vi er dobbelt så mange?

Den underliggende trusselen om de demografiske endringene viser med all tydelighet hva som er vi og dem, som de samme så iherdig slåss mot da det ikke talte til deres fordel. Nå er de begynt å bli mange, og da kommer kravene på løpende bånd. Når for eksempel Siddique ønsker at islam skal bli «en anerkjent religion» glemmer han tilsynelatende at islam er anerkjent på linje med andre religioner, så det han egentlig sier er at islam skal være en respektert religion. Men der skal han få motbør – og det er det heldigvis stadig flere som tør si offentlig.

Misvisende bilde

Med henvisning til Danmarks Statistik (DST) sin nyeste befolkningsfremskrivning er det deres vurdering at antallet ikke-vestlige innvandrere vil forbli det samme de neste 45 år. Men antallet ikke-vestlige etterkommere, det ventes å dobles. Blant disse er det mange muslimer, påpeker Marcussen.

Generelt bør en vite at befolkningsfremskrivninger fra DST, slik som også SSB har holdt på, har kraftig undervurdert antallet innvandrere og etterkommere. Det han imidlertid problematisere denne gangen, er den grunnleggende måten DST beregner på.

For lesere av rights.no er dette kjent stoff, men vi kan igjen legge det oss på minnet, for det er i Danmark som i Norge:

(…) når en etterkommer med dansk statsborgerskap får barn, inngår barnet som utgangspunkt i kategorien «dansk opprinnelse», selv om barnet har for eksempel fire pakistanske besteforeldre eller har en mor som er av tyrkisk avstamning og en far, som nettopp har innvandret fra Syria.

Disse barna regnes derfor som en del av majoritetsbefolkningen i all vår statistikk. Hvis de for eksempel begår kriminalitet eller har høy arbeidsledighet, forsvinner det inn i statistikken for «dansk opprinnelse».

Det vil i økende grad gi et misvisende bilde av den faktiske utviklingen. Dels i forhold til befolkningsfremskrivninger, men på lang sikt i forhold til all statistikk på integreringsområdet som vi diskuterer og tar beslutninger på bakgrunn av. Derfor bør kategoriseringen gjøres om.

Så skal ingen være i tvil om at det eksisterer en langt mer detaljert kategorisering enn «innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre», slik som SSB bruker, de kan sorteres i 30 kombinasjoner (omtalt oss blant annet i 2012). Så det er ikke tallene som mangler, det er analysene – og på toppen av det hele er DST flinkere – i betydningen mer nøytral – til det enn SSB.

Marcussen viser til at dagens kategorisering fra våre statistikkbyråer ville vært uproblematisk dersom de statistisk sett var lik majoritetsbefolkningen. «Det er imidlertid indikasjoner på at det ikke er tilfelle.» Og det er akkurat det som er problemet. «Majoritetsbefolkningen» blir en stadig mer ullen gruppe, på samme måte som «innvandrerbefolkningen». Det er stor forskjell på innvandrere (og deres etterkommere) noe det er tatt politisk grep om i Danmark med krav om statistikk for MENApt-land (Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan og Tyrkia) ut fra at de samme gruppene kommer negativt ut på mange statistikker.

Bortforklare – eller forklare

I Danmark – som i Norge – begynner det etterhvert å bli så mange at man kan gjøre visse særanalyser. Spesielt i forhold til skolekarakterer har Danmark et solid datagrunnlag, sier Marcussen. Tallene viser at etterkommere (som gruppe) gjør det dårligere enn jevnaldrende med dansk opprinnelse – og at det faktisk ikke er noen bedring fra andre til tredje generasjon.

Det bør dessverre ikke overraske andre enn virkelighetsfjerne og overoptimistiske politikere, for dette har vært kjent over lang tid. Ikke tror jeg heller at så mange politikere lar seg overraske av det lengre, men nå består den vanskelig jobben for dem å skjule at de har bommet totalt. Derfor er det i Norge – i et stortingsvalgår – en konkurranse om å fremstå som de mest innvandringsrealistiske. Men for befolkningen, som lever med utfordringen i nabolaget, er det ingen trøst. «Alle» skjønner at problemene er kommet for å bli, og at ingen politiker tør gjøre det som er nødvendig.

Så hvorfor går ikke integreringen? Fordi vi også kan forvente at barn av andregenerasjon, og kanskje flere generasjoner, som alle andre barn i stor grad vil overta foreldrenes religion og mange av deres kulturelle normer og verdier.

Marcussen påpeker at vi vet at holdningene til (grupper av) ikke-vestlige innvandrere og etterkommere skiller seg markant fra majoritetsbefolkningen på en lang rekke områder. Han viser til blant annet homofili, religionskritikk, bønn i arbeidstiden, sex før ekteskapet og kjønnsdelt svømming. Og her stiller mange muslimer i en særklasse.

Vi kan også se at det generelt bare er små forskjeller mellom første og andre generasjon, og ikke alltid til det bedre. På noen måter er etterkommere mindre progressive enn foreldrene.

Det er dermed grunn til å tro at barn av etterkommere vil være preget av de samme verdiene. De vil ikke på magisk vis forkaste foreldrenes syn på ting til fordel for liberale holdninger på linje med majoritetsbefolkningens. Det er ikke slik verden fungerer.

Derfor vil Marcussen at DST skiller mellom barn av etterkommere og barn av dansk opprinnelse, altså etniske dansker. I statistikkspråk vil en etnisk danske være født i Danmark av to danskfødte foreldre og fire danskfødte besteforeldre.

Dette vil gi oss noen mer nøyaktige tall, som bedre beskriver virkeligheten på integreringsområdet og visualiserer de langsiktige konsekvensene av innvandring.

Da vil vi også få befolkningsfremskrivninger som kan gjøre oss klokere på om utviklingen i antall muslimer vil leve opp til de håpefulle forventningene til Isam B og Sikandar Siddique.

Om det er noe land som får dette til, så må det være nettopp Danmark. Om det skulle være litt tidlig, en betydelig andel i andre generasjon er fortsatt ung og enda yngre er deres etterkommere, men det er på tide at man ser betydningen av etnisitet. Det gjør for øvrig Høyre-leder Erna Solberg fortsatt ikke, som bare for noen måneder siden var svært uforstående til FrPs utspill om å å registrere opphavet til kriminelle.