I disse tider der mediene oversvømmes av Donald Trump, med en klype Elon Musk og noen dråper JD Vance, var det befriende å komme over Stefan K. Sløk-Madsen, PhD og ekstern lektor ved Copenhagen Business School, CBS, og hans tanker om empati spesielt i politikken.
I en kronikk i Berlingske der han minner oss om at følelser ikke er fakta, og at empati ikke er synonymt som omsorg og hjelp.
Empati
I Store norske leksikon (SNL) beskrives empati som følgende:
Empati er evnen til å oppdage og erkjenne andres følelser og tanker.
Emosjonelt handler empati om å se andres følelser, det være seg redsel, tristhet, sorg eller andre følelsesmessige tilstander. Kognitivt (i betydningen erkjennelse, red.) vil empati handle om å kunne sette seg inn i den andres opplevelse av en situasjon. I begge tilfelle hører det gjerne med en passende respons fra observatøren, eksempelvis at man trøster den man ser ikke har det bra, eller at man hjelper den som er i nød.
Skulle nå dette også være farlig?
Det er dessverre det, for omsorg kan man vise uten å dele eller forstå andres følelser, sier Sløk-Madsen, der forskning har vist at empati faktisk kan motvirke omsorg. I blant annet en studie fra Yale-psykolog Paul Bloom heter det:
Empati har imidlertid alvorlige begrensninger, spesielt når det kommer til moralsk beslutningstaking i den moderne verden. Både laboratoriestudier og eksempler fra hverdagen tyder på at det fører til partiske og utallige beslutninger – valg som kolliderer med våre overveide moralske vurderinger. Selv om empati kan motivere vennlighet, kan det også anspore til grusomme og irrasjonelle handlinger, inkludert grusomheter og krig.
Empati kan også motvirke omsorg da vi i mange tilfeller ønsker avstand til det følte.
Signal
Empati er derfor først og fremst et signal, fastslår Sløk-Madsen. Men signalet er ikke gratis, fordi det sier noe om hva vi synes er greit og hva vi mener ikke er det.
Å være empatisk kan være direkte egoistisk fordi det åpner muligheter for meg personlig og får meg til å fremstå som sympatisk.
Sløk-Madsen viser til tidsaktuelle eksempler for i Vesten, der man for eksempel kan fremstå som empatisk overfor islamistiske ønsker om å beskytte koranen – mens det som ligger bak er at man selv kan berike seg på det, for eksempel ved å selge mer fetaost. Her på berget kunne man jo vist til det aktuelle tilfellet med at Norsk Kylling har ansatt fire muslimske «velsignere» for å be for halalslaktet kylling (Dagsrevyen 27. januar). Eller såkalte antirasistiske organisasjoner som ser rasisme overalt, fordi rasisme legitimerer deres tilgang til skattebetalernes penger.
«Men hvis den empatien fører til endringer i lovene og kulturen i mitt eget land, er det en høy pris andre betaler for min egoistiske berikelse. Det er med andre ord først og fremst eliten som tjener på å fremstå som empatisk, mens det ikke er noen garanti for en generell positiv sosial effekt», sier Sløk-Madsen.
Denne egoistiske berikelsen gjelder ikke bare i næringslivet og eventuelle konkurransefordeler, men er vel så gjeldende i politikken for å kjøpe seg velgere.
Empatisk nok?
Når det kommer til empati og politikk mener han dette særlig er et problem for den borgerlige politiske siden, da den «borgerlig tankegang bygger på prinsipper og på en rasjonell tilnærming til politikk, som står i kontrast til en følelsesorientert empatitilnærming».
Med andre ord handler borgerlig politikk mer om å verne, ta avstand og si nei. Det er vanskelig å selge hvis publikum er programmert til å lytte til ja-følelser.
Det kan vi se eksempler på i viktige debatter som innvandring, omfordeling og familiepolitikk. Her må de borgerlige først bruke tid på å fremstå som empatiske, før de kan komme på et strukturelt nivå eller med løsningsforslag. Forslag vurderes da ikke ut fra om de inneholder reell omsorg eller en løsning, men om de fremstår som empatiske.
I for eksempel innvandringspolitikken er det nettopp politiske løsninger som etterspørres, men der debatten stort sett alltid dreier seg om de fremlagte løsningene er empatiske nok. Og det blir de tilsynelatende aldri.
Det er jo her mainstream media (MSM) går i fella gang på gang, jamfør de stadig tilbakevendende artikler om for eksempel personer med utvisningvedtak som skal forlate Norge, mens de sosialistiske partiene forblir nede i kaninhullet med sitt moralske «streng, men rettferdig» som ikke praktiseres. Og de trenger ikke bruke bruke tid på å fremstå som empatiske, hele deres politikk bygger jo nettopp på å være ja-politikere, og det selv om det fører til endringer i lover og kultur som ødelegger vårt land. Dette ser vi også når for eksempel Arbeiderpartiet, og nå også Høyre, kopierer Fremskrittspartiets innvandringspolitikk, men hevder å ha «helt andre motiver».
Andres følelser
Sløk-Madsen viser til den samme mekanismen i flyktningdebatter, som for eksempel nå om Syria, «hvor man først må være empatisk overfor hvor vanskelig det må være å flykte, eller måtte forlate vertslandet etter ti år». At de aller fleste politikere, både i Danmark og Norge, fremholder «midlertidig opphold» som normen, er beviselig ikke gjennomførbart i praksis på grunn av en rekke andre regler (som alltid er rettighetsbasert overfor individet, ikke vertslandet).
Sløk-Madsen viser videre til at staten i dag gir klare insentiver som motvirker en tradisjonell familiestruktur, som i de høyreorienterte partiene, i tillegg til mye av forskningen, ellers fremheves som det beste for barn. «Men før de borgerlige politikerne får snakke om barna, må de vise empati for det utfordrede paret eller den enslige kvinnen.»
Ikke bare er empati-bias et reelt problem for debatten da den forvrenger den, men kan føre til skjøre resultater, fastslår Sløk-Madsen, og viser til danskenes koranlov. «Jeg er overbevist om at hvis den debatten hadde vært drevet på prinsipper og ikke om å ta hensyn til andres følelser, så ville den loven aldri blitt implementert.»
Nettopp. For følelser er ikke fakta, og empati er ikke det samme som omsorg eller ekte hjelp.