Som nevnt har jeg latt meg fascinere av psykolog og psykoterapeut Petter Wittenburgs tanker om løgn, ikke minst knyttet opp mot æreskulturen som brer om seg i Vesten med den ikke-vestlige innvandringen, men også knyttet til den politiske utviklingen i Europa, ikke minst i Norden, der flere og flere unge menn trekker mer og mer til den politiske høyresiden – mens det er motsatt med kvinnene, som trekker stadig mer til den politiske venstresiden.
Kontroll
Wittenburg mener at menn og kvinner lyver av de samme generelle grunnene (unngå vanskelige følelser, for ikke å skade andre og for å oppnå noe), men det kan likevel være forskjeller:
– For mange menn er det å ha kontroll det samme som å føle seg maskulin. Løgnen er en måte å kontrollere andres oppfatning av deg, sier Wittenburg.
Ifølge flere psykologiske studier lyver menn mer i sine egne interesser (egoistisk uærlighet) enn det kvinner gjør, men for Wittenburg er ikke det nødvendigvis bare negativt. For mannen prøver å opprettholde det bildet av seg som kvinner faktisk faller for. I et parforhold er det slett ikke sikkert at kvinnen ønsker å høre om mannens usensurerte problematiske sider med for eksempel sexlivet, foreldrerollen eller annet, som da i bunn og grunn tilsier at også hun må forandre seg.
Det var her jeg begynte å tenke på woke-kulturen, identitetspolitikk, feminisme, likestilling – og på FpU-leder Simen Velles utspill om unge menns puletørke. Velle hevdet på TikTok at dagens sexkultur er blitt Tinder-fiksert der det er noen veldig få menn som har tilgang på alle jentene, men resten av gutta ikke får seg noe.
Selvsagt sa det pang! i woke-kulturens, identitetspolitikkens, feminismens og likestillingens navn. Velle la seg flat, selv om hans poeng står seg godt. Faktisk så godt at selv Anne Holt gikk ut med et velfortjent forsvar. For ja, det er et samfunnsproblem at så mange menn føler at de ikke når opp på kjønnsmarkedet, som Holt uttrykker det. Vi har altså skapt et samfunn der menn mister mer og mer av sin verdi, der kvinner ikke trenger dem av samme grunner som før.
At den unge Velle (23) la seg flat handler kanskje mer om at han (eller noen rundt han) opplevde at formen ødela for et viktig budskap, men Velle ble raskt tilgitt, ja, han befestet kanskje heller rollen som et usedvanlig frisk (politisk) pust og er spådd en kometkarriere i politikken.
Men hvorfor blir typer som Simen Velle så godt mottatt, ikke minst av unge menn?
Ny generasjon
Simen Velle og lederen i Unge Høyre, Ola Svenneby, har mye til felles. Blant annet har begge meninger om politisk betente temaer og meningers mot – og (spesielt) unge menn tror på dem. Dette så vi i skolevalget i fjor som ble en durabelig seier til Høyre og FrP. I lykkerus etterpå sa Svenneby at «Jeg er veldig glad for at generasjon Greta Thunberg er død», noe som politiske meningsmotstandere straks klistret til Svenneby som klimafornekter. Svenneby på sin side beklaget, og hevdet at både form, formidling og timing ble galt. Men Svenneby hadde heller ingenting å beklage, noe som jeg tror ikke minst de unge merket seg.
For Velle og Svenneby setter ord på det mange ikke tør si høyt, i et samfunn der meningsmangfoldskorridoren blir trangere og trangere. Den tidligere så høyt skattede ytringsfriheten ha fått en farlig konkurrent i møte med woke-kulturen. Svenneby kommenterte da også etter skolevalget: «En stor andel unge har følt seg galt fremstilt, og har ikke fått sine verdier og saker godt nok representert i blant annet mediene», og han ønsket «at dagens unge i større grad blir fremstilt med de verdiene de faktisk har. Ikke de vi kunne ønske de hadde».
Velle og Svenneby har fanget stemningen hos de unge – og de fremstår som ærlige. Det ser heller ikke ut som om alle merkelappene de får klistret til seg, som høyreekstrem, klimafornektere eller annet, bekymrer dem så mye. De svarer heller for seg, slik at avsenderne av disse «anklagene» blir stående igjen som en slags mobbegjeng.
Dette er et fenomen som brer om seg. Over store deler av Europa, ikke minst i Norden, ser vi at særlig unge menn rykker stadig mer til det politiske høyre. I skolevalget i Danmark vant også de borgerlige en durabelig seier, der ikke minst Liberal Alliance (LA) gikk til topps. Som vi kommenterte da, ungdommen – i alle fall guttene – orker ikke mer av «omsorgssamfunnet». LA-leder, Alex Vanoplagh, har blitt en reell maktfaktor i dansk politikk med en slags heltestatus og med en blanding av tydelig tale og åpen kommunikasjon. I Sverige har SD-leder Jimmie Åkesson samme rolle. I en av de siste meningsmålingene stemte 58 prosent av mennene (18-29 år) på ett av de borgerlige partiene (SD fikk 28,7 prosent).
Samtidig med dette, rykker kvinnene stadig mer til den politiske venstresiden. Er dette så et uttrykk for at kvinner og menn velger helt ulikt, altså at vi har ulike verdier?
Ærlighet og styrke
Nå er det en kjensgjerning at kvinner har «mykere verdier» enn menn, som i politikken gir seg utslag i hva som oppfattes som de viktigste temaene. Som vi har omtalt før har kvinner makt over de sektorene som omhandler omsorg, og de utnytter denne makten til å forskyve fokus i feminin retning innen sektorene. Resultatet er at barnevern, helsevesen, skole og utdanningsinstitusjoner, ja endog politiet, i stadig større grad fokuserer på feminine verdier, og erstatter det tidligere fagfokuset med omsorgsfokus.
Denne «feminiseringen» av samfunnet har gått så langt at den ser ut å ha fått sin motbør fra spesielt unge menn. De vil åpenbart ikke bli tvunget inn i en bås hvor de ikke opplever seg hjemme, og det viser de via stemmeseddelen. Men om unge menn er lei av omsorgssamfunnet og kampen for, eller mangelen på, sex og familieliv, vil det nødvendigvis slå tilbake på kvinnene. Vi ser det allerede i små drypp, der kvinner står frem og forsvarer at de velger familielivet og barn fremfor egen karriere.
Dette har unge menn som Velle og Svenneby ikke bare fanget opp, de har også skjønt at det er makt i å stå opp for seg selv. Å vise svakhet ved ærlighet blir et maskulint trekk – som rollemodell for unge menn, men kanskje enda viktigere; som kvinner tiltrekkes av. Eller som Peter Wittenburg sier, det utvikles ekte styrke i å investere i ærlig oppfattelse av seg selv, i motsetning til å investere i andres oppfattelse.
– Kvinner tiltrekkes av styrke. Og kvinner er tiltrukket av en ærlig mann fordi de kan stole på ham. Kvinner kan ha sex med en løgner, men ikke åpne hjertene sine, fastslår Wittenburg.
I sum forteller det at woke-kulturen, identitetspolitikken, feminismen og likestillingen, for ikke å snakke om klimapolitikken og den evige stakkarsliggjøringen av innvandrere (og de forslitte rasismeanklagene), nå møtes av en generasjon unge menn med styrke. Det vil også påvirke kvinnene.
Samtidig skjer dette i et samfunn der æreskulturen brer om seg. Det vil påvirke samfunnsutviklingen, der spørsmålet er om disse unge mennene forstår farene ved løgnkulturen som er æreskulturens bærebjelke.