Sverige er medlemsland nummer 32 i alliansen, og honnørordene om «bedret sikkerhet» for deg og meg sitter løst. Det kan da også ha noe for seg, all den tid Sverige allerede oppfyller Natos fastsatte mål om at medlemmene skal bruke minst tilsvarende 2 prosent av BNP på Forsvaret. Sverige rykker med det inn på Natos topp 10-liste (som er en noe uoversiktlig liste, da noen land regner inn Ukraina-bistand via Forsvarsbudsjettet, mens andre ikke gjør det).
I det som den norske regjeringen omtaler som «en krevende tid» loves det at Norge skal være på 2 prosent i 2026, men allerede i dag foreslår Polen å øke prosentmålet til 3 prosent (Polen har for øvrig estimert at de i 2023 skulle bruke 3,9 prosent til Forsvaret, der de reelle tallene enda ikke foreligger).
Det krevende i tiden
En krevende tid er ingen underdrivelse, selv om vi i hjemlige Norge synes mest opptatt av at leder av justiskomiteen, Frps Per-Willy Amundsen, henga seg til meninger man ikke bør ha om islamister og arabere som dreper. Kommentarene har vært utallige. Snorre Valen skriver i Nettavisen og forklarer at det bør være sjokkerende at ikke bare Amundsen, men også flere fra Frp, faktisk mener noe så negativt.
Det store problemet med disse uttalelsene var aldri innpakningen, timingen eller formen. Det var at ledende norske folkevalgte la seg klin opptil et apokalyptisk språk om innvandring, der mennesker som kom til Norge som flyktninger og asylsøkere ble karakterisert som en sivilisatorisk, kulturell (!) og etnisk (!!) trussel.
Høyres Simen Sandelien påpeker at Valen utnytter heksejakten på Amundsen til å innsnevre debatten om islam og innvandring, og Sandelien har rett i den påpekningen når han skriver på Facebook:
Valen tar Amundsen-saken til inntekt for at dette standpunktet ikke har noen plass i det norske ordskiftet. Der håper jeg at han tar feil.
Det bør være lov å ha så sterk bekymring for dette trusselbildet som man bare vil, bare det er underbygget med saklige argumenter, empirisk dokumentasjon og forklart gjennom troverdig fremskrivning av trender eller henvisning til historiske sivilisasjoners vekst og fall.
Gitt at man ser en trussel er det svært forståelig at man kobler dette til kontrastene mellom vårt samfunn og islam, æreskultur og klankultur. Alt tyder på at det er her de virkelig store integreringsutfordringene ligger.
Integreringsutfordringer handler nettopp om at det finnes store forskjeller mellom ulike sivilisasjoner, og ikke minst blir denne utfordringen svært synlig i Nato etter at Erdogan kom til makten i Tyrkia, noe USA også framhever i offentlige uttalelser.
Vennskapet mellom USA og Tyrkia dateres til 1831, da USA etablerte diplomatiske forbindelser med Det osmanske riket. Etter første verdenskrig og grunnleggelsen av den tyrkiske republikken etablerte USA diplomatiske forbindelser med Republikken Tyrkia i 1927. Den økonomiske og tekniske samarbeidsavtalen – undertegnet 12. juli 1947 mellom USA og Tyrkia – fremmet forholdet ytterligere. Avtalen implementerte Truman-doktrinen og dens politikk «for å støtte frie folk som motsetter seg forsøk på underkuing av væpnede minoriteter eller av press utenfra.»
USA fordømte kuppforsøket 15. juli 2016 i Tyrkia, og USA fortsetter å understreke viktigheten av den tyrkiske regjeringens tilslutning til politikk og handlinger som bygger offentlig tillit til landets demokratiske institusjoner og rettsstaten, også som opprettholdelse av menneskerettighetsforpliktelser. Tyrkia er en viktig NATO-alliert og kritisk regional partner, og USA er forpliktet til å forbedre forholdet mellom våre to land. Det er i vår interesse å holde Tyrkia forankret til det euro-atlantiske samfunnet.
I hvilken grad Tyrkia er i stand til å bygge «offentlig tillit til landets demokratiske institusjoner og rettsstaten» per i dag, bør stilles spørsmål ved, for i helgen kom Recep Tayyip Erdogan med krasse uttalelser som ikke akkurat vekker tillit.
Heia Hamas – fra Nato-medlem
New York Post meldte lørdag at Erdogan uttalte seg til støtte for Hamas, og at han avviste påstander om at Hamas er en terrororganisasjon.
«Ingen kan få oss til å kvalifisere Hamas som en terrororganisasjon», insisterte Erdogan, 70, under en tale i Istanbul. «Tyrkia er et land som snakker åpent med Hamas-ledere og støtter dem sterkt.»
Erdogan kritiserte også Israels statsminister Benjamin Netanyahus håndtering av Israel-Hamas-krigen, som startet da Hamas satte i gang et dødelig terrorangrep mot det sørlige Israel 7. oktober.
«Netanyahu og hans administrasjon, med sine forbrytelser mot menneskeheten i Gaza, skriver navnene sine ved siden av Hitler, Mussolini og Stalin, som dagens nazister», hånet han.
For mange nordmenn er dette kanskje ikke så oppsiktsvekkende, all den tid vi med vår hjemlige regjering er gjort vant med vansker med å omtale Hamas som en terrororganisasjon, men for øvrige, demokrati- og rettsstatsfokuserte Nato-medlemmer bør Erdogans uttalelser vekke bekymring. De viser til fulle hvilken utfordring det er å ha en islamist som medlem av alliansen.
Det er vanskelig å se det annerledes enn at islam som religion og masseinnvandring fra muslimske land utgjør en fare for den vestlige verdens verdier og demokratier, og et Nato-medlem med islamistisk tankegods er en del av denne faren.
Til tross for Amundsen slurvete form, kommer man neppe unna at det han skrev hadde «en betydelig kjerne av sannhet», for å bruke Høyres Sandeliens ord, og de ferske uttalelsene fra Erdogan bekrefter det.
Det er noe virkelighetsfjernt ved Snorre Valens omtale av Amundsens uttalelser. Han skriver at Amundsen har «truet i sosiale medier med å deportere folk basert på politisk overbevisning». Men den «politiske overbevisningen» Valen referer til er en overbevisning om at Israel skal slettes fra kartet til fordel for et rent islamistisk styre. Valen later som om sharia-drømmerier er et helt alminnelig politisk ståsted, på linje med å sympatisere med Venstre eller Senterpartiet. Det er absurd å forfekte noe slikt.
Det aktive og passive tilsløres
Hva som rører seg i Vesten og i gatene i Norge kan vanskelig sies å være preget av annet enn nettopp innvandrede kulturer, og da i særdeleshet innvandret islamsk kultur. Det problematiseres i for liten grad i norske medier hvordan det reelt sett utspiller seg. Vi påpekte det senest i går, i saken om den jødiske gruppen kvinner som skulle gå i 8.mars-tog, der de propalestinske aktivistene ble stå truende mot jødene at politiet dannet en jernring rundt gruppen for å beskytte dem.
Og hvordan omtalte så statskanalen NRK det som skjedde? Jo, som følgende:
Deltagelsen provoserte imidlertid flere av dem som deltok i marsjen til støtte for Palestina, og mange ropte etter hvert slagord til støtte for Palestina mot gruppen.
Slagord til støtte for Palestina? Kan NRK forklare hvordan «Horer!», «Barnemordere!» og «Skadedyr!» støtter palestinernes sak? Eller at man nekter jødene å gå i 8. mars-tog fordi man er uenige i Israels angrep mot Hamas?
Det ståstedet NRK, Valen og store deler av det offentlige Norge har inntatt er ganske enkelt toleranse av intoleranse. Det er som om uhyrlig oppførsel av minoritetsrepresentanter og deres støttespillere aldri skal beskrives, de skal tolkes og forstås som en eller annen form for smerteuttrykk eller nevnes ganske enkelt ikke.
Ved at mediene og deres valgte kommentatorer tilslører det aktive og det passive, gir de automatisk særbehandling til de aktivt intolerante, de muslimske aktivistene som behandles som ofre, mens de passive, jødene, ikke gis noen tilsvarende offerrolle.
Den norske særstillingen i Israel-Hamas-krigen er svært tydelig for utenforstående, noe vi også har belyst i flere saker. At en samlet norsk offentlighet kaster Amundsen til ulvene mens Nato-medlem Erdogan åpent hyller Hamas sier ganske enkelt mye om tiden vi lever i. At Polen ønsker at enda mer av medlemslandenes budsjetter skal gå til Forsvaret mens norsk offentlighet ustanselig kritiserer Polen for å være «ytre høyre» sier også sitt. Norsk offentlighet skjønner ikke, eller vil ikke skjønne, hvor krevende tiden vi lever i reelt sett er. Selv når Pride-terrorist Zaniar Matapour sitter med fullgrodd islamistskjegg på tiltalebenken i Oslo i dag og sutrer over at rettssaken skal gå under ramadan vil norsk offentlighet ikke ta innover seg at det har med islam å gjøre.