Vipps-ran foregår på dagtid, i full offentlighet, og er over på få minutter. Ranene utføres ganske enkelt ved å stoppe et annet barn på gata, true barnet til å åpne Vipps og overføre pengene som står på konto til raneren. Fenomenet er så utbredt at det er blitt vanlig for barn og unge å overføre pengene sine til foreldrene før de reiser til byen. Vipps-ranerne finnes ikke bare i hovedstaden, praksisen har blitt utbredt i en rekke norske byer.
Aftenposten har snakket med flere ransofre. Vipps-ranerne har noen fellestrekk.
Guttene vi har møtt i denne saken, forteller at de som ranet eller prøvde å rane dem, hadde minoritetsbakgrunn. I politiets statistikk fra første halvår i fjor var 78 prosent av de mistenkte i alle ranssaker (også de voksne) norske statsborgere.
Politiet sender stort sett alltid bekymringsmelding til barnevernet når et barn under 15 år er anmeldt for ran. Politiet anslår overfor A-magasinet at rundt 20 barn under 15 har et såkalt oppholdsforbud. Da kan politiet kjøre dem hjem hvis de finner dem på bestemte steder.
Dette er ofte barn som forflytter seg fra sted til sted i byen.
Ingen vil «snitche»
I realiteteten er pengebeløpene ranerne får med seg underordnet når man ser på hvilken effekt ranene har på ofrene. Man skulle anta det var enkelt å anmelde, all den tid Vipps-ran etterlater ranerens navn og telefonnummer, men mange vil ikke anmelde av frykt for at ranerne skal oppsøke dem. Ranerne sitter med navn og telefonnummer de også.
Aftenposten har snakket med Lisbeth Lesniak, som har jobbet i politiet i over 30 år. Ifølge politikvinnen er frykten for å «snitche» et fenomen som har fått utbredelse de siste få årene, og både barn og foreldre kvier seg i større grad enn før for å anmelde og for å snakke åpent med politiet om hva som har skjedd.
– Vi får ingenting gratis i avhør lenger. Det første de sier er: «Jeg vil ikke snakke om noen andre enn meg selv.» Det gjelder både voksne og barn helt ned til 12–13-årsalderen. I disse sakene er politiet helt avhengig av det vi finner av video og på telefoner, sier Lesniak.
Hun er avsnittsleder for ungdomsetterforskning i enhet Øst i Oslo politidistrikt.
– Det er en farlig trend. Hvis foreldre ikke anmelder, er man med på å normalisere. Man sier at ran er greit.
– Foreldrene føler seg åpenbart ikke trygge på at politiet kan gjøre nok, og er redd for truslene?
– Vi opplever svært sjelden at truslene blir noe av, sier Lesniak.
Oslo-politiet har ikke kunnet spesifisere hvor mange ranere som har «hevnet seg» på ransofre som har anmeldt dem. Men de vet at noen foreldre ikke tør å anmelde, fordi de er redd for at noen skal komme etter barnet.
Å frykte at ranerne kommer etter ens egne barn er helt logisk, og all den tid barneranerne heller ikke straffes, er det slett ikke underlig at både voksne og barn kvier seg for å gå til politiet. Ranere under kriminell lavalder kan fortsette uten noen risiko for sanksjoner. Sakene blir henlagt på løpende bånd.
– Hvordan skal en rettsstat fungere hvis ikke engang voksne tror på den? spør politiadvokat Hanna Kaplon i Aftenposten.
Politiadvokaten er tydelig på at barn og foreldre må fortsette å anmelde, men det er vanskelig å si hvilken nytteeffekt det skal ha annet enn å bidra til statistikk, for samfunnet har innrettet seg slik at barn ikke kan straffes, ei heller bøtelegges. Aftenpostens intervju med et ransoffers mor kan vanskelig forstås som noe annet enn en alternativ forståelse for voldsmannens veto.
Stockholmsyndromet
Moren, som har erfart at sønnen ble ranet, gjengir hendelsesforløpet. Hennes sønn og en kamerat, begge 14 år gamle, ble omringet av en guttegjeng på Majorstuen. Det moren gjengir tilsier at gjengen var svært så rutinert på å utføre Vipps-ran, for de yngste – ergo under kriminell lavalder – gjennomførte truslene og Vipps-ranet, mens de eldre sto i bakgrunnen, en av dem med slagvåpen. Da 14-åringene ringte mor, ringte hun umiddelbart politiet og fortalte om hendelsen. Hvorvidt både mor og barn ble rammet av Stockholmsyndromet er ikke godt å si, men moren forteller Aftenposten at det alt i alt ble en fin og lærerik opplevelse for hennes sønn og hans venn.
Christians mor ringer straks politiet, som er på plass 15 minutter senere. Guttene blir avhørt i hvert sitt rom, og politiet blir i et par timer. Hun tror 14-åringene kom beroliget ut av møtet, med fornyet tillit til politiet.
– De fikk bearbeidet hele opplevelsen. De var utrolig fine og sa: «Du vet hvordan du kan ha en shitty dag? Guttene i denne gjengen har en shitty dag hver dag.» Det var ekstremt forebyggende mot polarisering, mener hun.
14-åringene beskriver at gjengen var kledd i joggeklær inspirert av rap-kultur.
De unngår først å nevne det, men mener at gjengen hadde minoritetsbakgrunn.
– Synd at noen få skal ødelegge for andre, sier de.
Ja, måtte gudene forby at vi polariserer innvandrergjenger med slagvåpen, la oss alltid huske at det er stigmatiserende mot hele minoritetsgruppen å holde ranere ansvarlige for hva de påfører andre av frykt, synes å være konklusjonen.
Guttene selv har funnet en løsning på ransproblemet. De holder seg bare unna «sketchy steder», forteller de til avisen.
Hvorvidt de eller den anti-polariserende moren har reflektert over at de i realiteten forholder seg til en virkelighet der politiet ikke lenger har voldsmonopol, vites ikke.