Skutt, knivstukket, kvalt, slått ihjel. Den ene handlingen mer rabiat enn den andre, men alle med samme resultat. Død. Rahavy Varatharajan har gitt disse kvinnene et ansikt. Den 30 år gamle kvinnens smil er sett av hele landet, men bak smilet var realiteten at hun ble forfulgt av sin drapsmann i månedsvis før hun ble drept første nyttårsdag. Hun hadde gjentatte ganger søkt politiet om hjelp, men fått avslag på omvendt voldsalarm.
De trangbodde
Det synes å gå opp for både politikere og offentlighet at partnerdrap oftest er varslede katastrofer. I forkant av døden var ikke livene til de drepte kvinnene særlig hyggelig heller. Dødelig vold oppstår sjeldent ut av det blå. Den dødelige volden oppstår i relasjoner der den ikkedødelige volden har vært gjeldende over kortere eller lengre tid, av og til i tiår etter tiår.
– Det er kjempeviktig at vi kan etterforske disse sakene bedre. Vi løser ikke dette bare ved å kikke på ett konkret tiltak i samfunnet, vi må ha med bredden. Integrering og æresvold, som ble tatt opp her, er også en veldig viktig del av dette. Jeg er helt enig i at vi må ha med oss det. I den sammenheng er også trangboddhet og sosial ulikhet en veldig viktig faktor å forebygge, sa justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) på NRK Debatten tirsdag.
Svaret kom etter en utblåsning fra tidligere justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) påpekte at «innvandring er nært knyttet til denne problematikken. Over 60 prosent av alle partnerdrap som har skjedd de siste ti årene er begått av mennesker født i utlandet».
– Det er æreskultur og handler om kulturer som man tar med seg fra sine opprinnelsesland, som er uforenlig med det norske likestilte samfunnet. Det er egentlig ganske utrolig at man kan stå og diskutere et forferdelig tema som dette, uten at det blir dratt opp før helt mot slutten av debatten. Og det er kanskje litt av problemet? At det er en berøringsangst for å adressere problemet der det virkelig ligger, sa Amundsen.
Justisminister Mehls tolkningsramme er den som brukes på automatikk i norsk politikk, men den er farlig. Dødelig farlig faktisk – og man trenger ikke gå lenger enn til Riksrevisjonens rimelig ferske rapport for å se en rekke svakheter ved den norske tilnærmingen til vold i nære relasjoner. Svakhetene kan knyttes til usikkerhet på om og hvordan man som offentlig ansatt skal møte problematikken – for det er sannelig ikke enkelt når man er usikker på hvem som er offer, slik «stakkars trangbodd»-forståelsen legger opp til.
Riksrevisjonens funn
Riksrevisjonen har formulert hva vold i nære relasjoner er i kortversjon på denne måten:
Vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet som har store konsekvenser både for den som blir utsatt direkte og for den som lever i en tilværelse med vold. Kartlegginger anslår at mellom 75 000 og 150 000 personer blir utsatt for slik vold i Norge hvert år.
Volden kan ha mange former, den kan være fysisk, psykisk, seksuell og materiell. Volden kan ramme nåværende eller tidligere partner, barn, unge, voksne og eldre.
Myndighetene har en forpliktelse til å gi beskyttelse og hindre at enkeltindivider blir utsatt for overgrep fra andre gjennom å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge vold og overgrep.
Forpliktelsen myndighetene har til å gi enkeltindivider beskyttelse kan ikke sies å være oppfylt. Riksrevisjonen har funnet en rekke svakheter i systemet som er så alvorlige at det kan få «betydelige konsekvenser for de voldsutsatte». Punktene som listes opp kan på ingen måte sies å være overraskende:
- Viktige aktører er usikre på om og hvordan de skal melde fra om mistanke om vold
- Utfordringer i politiets etterforskning og bruk av beskyttelsestiltak
- Mangler i det helhetlige hjelpetilbudet og myndighetenes samordning
- Variasjon i kommunenes oppfølging
Går man til de «viktige aktørenes» usikkerhet på om og hvordan de skal melde fra, samt manglende i hjelpetilbudet nærmere etter i sømmene, avdekkes det straks at mye av problematikken er direkte knyttet til innvandrere og deres utøvelse og utsatthet for vold.
Kunnskapsløst og ansvarsløst
Til tross for kompetansehevingstiltak i alle deler av offentlig sektor, er det nemlig fortsatt mangel på kunnskap om voldskultur. Eller, som det heter i rapporten, under «alvorlig kritikknivå»:
Mangelfull kunnskap om æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse kan føre til at saker ikke blir avdekket og at voldsutsatte ikke får tilstrekkelig og egnet hjelp.
Den mangelfulle kunnskapen kan forsåvidt etatene takke seg selv for, for de har selv ønsket at det skal være sånn. Det er enkelte saker det er «behagelig» å vite minst mulig om.
Det er ikke bare æresrelatert vold det er mangelfull kunnskap om. Rapporten avdekket også at oppfølgingen av brudd på besøksforbud var svak og at omvendt voldsalarm har vært lite kjent og lite brukt i politidistriktene.
En som reagerer sterkt på kunnskapsløsheten er Erik Nadheim, advokat og jurist og tidligere direktør for Det kriminalitetsforebyggende råd. I Politiforum skriver han at det handler om politisk ansvarsfraskriving over en årrekke, samt en pekelek mellom politi og domstoler, og det er vanskelig å ikke gi ham rett. I Rahavy Varatharajan-drapssaken viser ansvarsfraskrivelsen seg i all sin gru.
Politiet skjøv ansvaret for egne forsømmelser videre ved å vise til at det var domstolen som måtte beslutte bruk av omvendt voldsalarm. Men hvorfor politiet ikke utstyrte kvinnen med en vanlig voldsalarm er umulig å forstå.
Politiet har anført at de ikke vurderte at mannen hadde «nødvendig voldspotensial». Dette til tross for at mannen allerede i 2011 var ilagt besøksforbud overfor en annen, nærstående person og at han i 2017 fikk en dom for trusler og hensynsløs opptreden.
Oslo tingrett forlenget 29. november 2023 besøksforbudet med ett år. I kjennelsen heter det:
«Det er fortsatt meget høyt konfliktnivå mellom partene, og det er slik retten ser det et klart behov for å beskytte fornærmede med et slikt besøksforbud som begjært for å sikre hennes interesser.»
Hvorfor begjærte ikke påtalemyndigheten bruk av omvendt voldsalarm ved det tilfellet?
Et nærliggende svar er at de gjorde som de pleier – de lot være.
Ansvarsfraskrivende kultur
Gjennomgående i Riksrevisjons-rapporten er beskrivelse av en ansvarsfraskrivende kultur i offentlig sektor, der ingen vet helt hva de selv har ansvar for og hva de heller kan gi andre ansvar for å gjøre. Dermed er det ikke rart at voldsofre får for dårlig hjelp. Under punktet «Viktige aktører som lærere, barnehageansatte og fastleger har for lite kunnskap om opplysningsplikten, avvergingsplikten og om avdekking av vold i nære relasjoner», heter det følgende (mine uthevinger):
Undersøkelsen viser imidlertid at mange fastleger, barnehageansatte og grunnskolelærere synes det er vanskelig å vurdere når avvergingsplikten gjelder. Disse yrkesgruppene melder i større grad sin mistanke om vold i nære relasjoner til barnevernet enn til politiet. Både barnehageansatte og grunnskolelærere peker på at de opplever at de i større grad må være sikre på at noen er utsatt for vold, for å kunne melde en sak til politiet. Politidirektoratet viser til at mange er redde for sitt eget straffeansvar når det gjelder forholdet mellom avvergingsplikten og taushetsplikten, og at mange opplever at det å varsle til politiet kan få negative konsekvenser for det videre samarbeidet med de berørte.
Å unngå eget ubehag er altså viktigst for disse yrkesgruppene – viktigere enn å holde foreldre ansvarlig for voldsutøvelse mot egne barn. Det er en direkte kvalmende opplysning, ikke minst gitt at disse gruppene i all hovedsak er de samme som ønsker økt innvandring og ønsker å anse barns vold som «utrykk for egen smerte».
Men så underlig er det kanskje ikke. Ansvarsfraskrivelsen tres nedover de ulike aktørene fra oven, så å si, og Erik Nadheim peker videre på politisk ledelse.
I Justisdepartementets handlingsplan mot vold i nære relasjoner fra 2008 var tiltak 10 å ta i bruk omvendt voldsalarm. Tiltaket skulle gjennomføres 2008–2009, men det ble det ikke noe av.
I løpet av de siste årene er det registrert over 25.000 anmeldelser om vold i nære relasjoner. Ordningen med omvendt voldsalarm har kun vært brukt i 65 tilfeller, ifølge Justisdepartementet. (Stortingsdebatt 24. mai 2022, sak 11.)
Årsaken til den lave bruken var etter departementets oppfatning at det var behov for å lovendring.
Politikerne har altså skjøvet behovet for lovendring foran seg siden 2009. Det er 15 år. At Nadheim ikke er imponert er forståelig.
Oslo politidistrikts manglende vilje og evne til å beskytte kvinnen i saken fra Elverum er opprørende. Distriktets unnskyldninger og bortforklaringer i ettertid er støtende. Og enkelte politikeres forsøk på å skåre billige poenger i ettertid er skamfulle.
I Dagsnytt 18 den 5. januar kritiserte justiskomiteens leder, Per Willy Amundsen (Frp), regjeringen for ikke å ha gjort nok. Mens komitemedlem Hadia Tajik (Ap) skrøt av regjeringen som i 2023 hadde lagt frem lovforslag.
Det de ikke fortalte var at i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner fra regjeringen Stoltenberg II var det lovet tiltak for bruk av omvendt voldsalarm i løpet av 2009.
Nadheim konkluderer med at «Ofre for vold og trusler i nære relasjoner fortjener noe helt annet enn politikere som løper fra ansvaret». Det er sant, de fortjener langt bedre, for per i dag er beskyttelsen av voldsofre under pari.
Risikofri vold
Med mindre du tør å stå i en anmeldelse og har beviser nok, har du i praksis liten mulighet til å få voldsutøveren straffet. Oppklaringsprosenten stuper, og bare siden 2015 har den sunket fra i underkant av 40 prosent til dagens 24 prosent. Mer enn tre av fire saker som omhandler vold i nære relasjoner blir aldri oppklart:
Så kan vi selvsagt legge til at de anmeldte sakene er toppen av isfjellet hva gjelder vold i nære relasjoner. Mesteparten av volden utøves bak lukkede dører og anmeldes ikke i det hele tatt. Og slik vil det med all sannsynlighet fortsette, gitt at myndighetene mister grepet om den volden de har kunnskap om.
Men det finnes et annet problem også, problemet som kort kan oppsummeres som det reelle innholdet i justisminister Mehls «trangboddhet og sosial ulikhet»-påstand. Å være ressursfattig handler ikke bare om å være trangbodd og ha foreldre med lav inntekt. Det handler om manglende evne til å fullføre utdanning, manglende kunnskaper, dårlig psykisk helse og vanskelige livserfaringer som overføres fra en generasjon til den neste. Og lik det eller ei; dette handler om generelle evner. Kommer man seg ikke ut av fattigdom over tid, er det sjeldent pengemangel som er årsaken, det er generell ressursmangel.
Man kan selvsagt, som det gjøres fra politikerhold, framholde at det er samfunnet som har skylda for at disse er i den situasjonen de er, men utjevningstiltak vil dessverre ikke ha effekt på evner. Så kan man videre synes synd på dem, noe som også er en velkjent politikersport, men det endrer ikke det faktum at mange av disse ressurssvake er svært farlige. Ikke bare er de farlige, de kan i mange tilfeller heller ikke straffes, og nettopp her blir det tydelig hvilke problemer som oppstår i samfunnet når lovverket ikke er kalibrert for å møte migrantene som gis opphold. For ja, en stor andel av disse er nettopp innvandret.
Utvikling
De er voldelige, nær halvparten av dem begår voldshandlinger gjentatte ganger og mer enn hver sjette av dem begår voldshandlinger av det slaget politiet omtaler som «den mest alvorlige volden». I perioden 2011-2020 utgjorde de 3.224 personer og sto bak 8.719 voldslovbrudd. 522 av disse personene sto bak svært alvorlig vold. Ingen av de over tre tusen personene ble straffet. De er for syke til fengsel, men for friske til tvungent psykisk helsevern.
I politiets rapport Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser fant vi tallene for kode 065-saker i perioden 2011-2020. Vi fant videre at det er langt vanligere at vold henlegges enn at voldsutøveren idømmes tvungent psykisk helsevern (TPH), og vi fant at tallene har endret seg siden 2013. De er på vei oppover. Politiet skriver:
4.3. Utvikling over tid – alvorlige voldsforhold
Noen forhold, foruten drap og drapsforsøk, har vi definert til å være de mest alvorlige voldsforholdene. Disse er i denne sammenhengen definert som lovbrudd som har forvoldt skade eller død, samt alle lovbrudd som handler om mishandling i nære relasjoner. Vold som havner i denne kategorien, er svært alvorlig kriminalitet, ofte med vedvarende fysiske og/eller psykiske konsekvenser for den utsatte. Mishandling i nære relasjoner er et omfattende samfunnsog folkehelseproblem.
Voldsforhold idømt overføring til tvungent psykisk helsevern
Blant de 278 personene som er idømt TPH for et voldsforhold, er 32 prosent (89 personer) domfelt for minst ett forhold innenfor de mest alvorlige voldsforholdene. Disse 89 personene er til sammen registrert med 136 slike forhold. Figur 7 viser hvordan de mest alvorlige voldsforholdene fordeler seg i den aktuelle tidsperioden.
Voldsforhold henlagt grunnet tvil om tilregnelighet
Blant dem som har fått et voldsforhold henlagt grunnet tvil om tilregnelighet (N = 3224), har 16 prosent (522 personer) fått ett eller flere av de mest alvorlige voldsforholdene henlagt grunnet tvil om tilregnelighet. Disse 552 personene er til sammen registrert med 641 slike forhold. Figur 8 viser hvordan de mest alvorlige voldsforholdene fordeler seg i den aktuelle tidsperioden.
Ser vi samlet på figur 7 og 8, ser vi at antallet saker er høyere i årene 2015–2020 enn i de foregående årene (min uthev.) Antallet alvorlige voldsforhold idømt TPH er lavt, og det er dermed grunn til i større grad å vektlegge utviklingen i alvorlige voldsforhold henlagt grunnet tvil om tilregnelighet. Antallet alvorlige voldsforhold idømt TPH er imidlertid ikke påvirket av enkeltpersoner med svært mange voldsforhold.
Tabellen som følger viser utviklingen over tid.
Vi minner igjen om at dette er alvorlige voldsforhold. Når antallet forhold og gjerningspersoner ikke samsvarer, er det fordi blant de 522 gjerningsmennene er flere som har fått to eller flere alvorlige voldssaker henlagt. Videre kan vi lese som følger:
Dersom vi sammenligner første og siste halvdel av tidsperioden (2011–2015 og 2016–2020), ser vi at antallet voldsforhold med dom til TPH eller med henleggelse grunnet tvil om tilregnelighet økte med 74 prosent. Til sammenligning økte øvrige voldsforhold med 17 prosent.
Det kan vanskelig avvises dersom man framsetter en påstand om at de totalt over 3.000 voldsutøverne som verken har blitt ilagt straff eller tvungent psykisk helsevern er tikkende bomber, for man finner igjen disse i drapsstatistikken. Politiet skriver følgende om personer som har begått drap eller drapsforsøk:
Mange av gjerningspersonene har en svært omfattende straffehistorikk. Over 60 prosent har tidligere vært mistenkt, siktet eller domfelt for voldskriminalitet, og én av tre har forut for drapet eller drapsforsøket fått en sak henlagt grunnet tvil om tilregnelighet. (min uthev.)
Det er vanskelig for politiet å peke på noen enkelt årsak til at det etter 2015 har vært en voldsom økning i antallet strafferettslig utilregnelige, og særlig en økning i antallet kode 065-saker, der alvorlig kriminalitet resulterer i henleggelse og gjerningspersonen er tilbake i gatene like raskt som han kom inn døra på politihuset. Det som ikke er med i årsaksanalysen til politiet er påfallende. De peker på ulike grunner til den ekstreme voldsøkningen siden 2015, men sier ingenting om hva som beviselig skjedde i 2015-2016; en eksplosiv vekst i innvandring av unge menn med voldskultur i bagasjen.
Så kan ansvarlige politikere ta innover seg det svært ubehagelige faktum at de mangler kontroll med situasjonen, og at sittende regjerings påståtte fokus på vold i nære relasjoner er for slapt og for lite til å forebygge det som unektelig vil skje både inneværende og kommende år: Flere partnerdrap.