Beskyldningene mot ANC kommer ikke helt ut av det blå, for de siste årene har vært preget av alt annet enn økonomisk fryd og fremgang i Sør-Afrika. Partiet kan kort oppsummeres med å være mange ting: Afrikas eldste frigjøringsbevegelse, Nelson Mandelas anti-apartheidparti og Sør-Afrikas regjeringsparti.
Da vi omtalte Sør-Afrikas søksmål mot Israel med påstander om «folkemord», og den nylig startede rettsprosessen i Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) forrige uke, pekte vi på den delen av forklaringen på Sør-Afrikas handlinger som er tredelt. Ifølge Stig Jensen ved Center for Afrikastudier på Københavns Universitet, er de tre ingrediensene gammelt uvennskap, en presset Sør-Afrikas president, samt å «avsløre Vestens hykleri»
Det gamle uvennskapet mellom Sør-Afrika og Israel handler om at Israel frem til 1980-tallet var svært kritisk til apartheidstyret i Sør-Afrika, men inngikk så et militært og kjernefysisk samarbeid. Dette opphørte da apartheidregimet kollapset i 1994 hvor Nelson Mandela ble valgt til president. Mandelas parti African National Congress (ANC) sitter fortsatt ved makten, der den tidligere generalsekretæren, Cyril Ramaphosa, er president. Ramaphosas skal imidlertid fortsatt hate Israel for deres samarbeid med apartheidstyret, og dette «hatet» passer sikkert som hånd i hanske i Mandelas ånd – og dermed lyder det som musikk i det sør-afrikanske folkets ører.
Ifølge Stig Jensen skal de fleste land i Afrika føle en slags nærhet til palestinere, da som et undertrykt folk. Og er det noe som er populært i afrikanske land, så er det å ta et oppgjør med det som oppfattes som Vestens dominans. Da gjelder det å markere seg, slik som vi for eksempel så da Ramaphosa, som leder av en afrikansk delegasjon, dro på et såkalt fredsoppdrag til Ukraina og Russland i fjor sommer for å prøve å mekle mellom Volodymyr Zelenskyj og Vladimir Putin.
Men det kan oppsummeres enklere enn som så, og nå gjøres nettopp det. Stikkordet er «follow the money», for det skal tross alt penger til for å dra gammel misnøye helt til FN-domstolen.
Fra konkurs til kampklar
Lance Forman er konservativ politiker og kommentator i Spectator. Han ble valgt som Brexit-partiets medlem av Europarlamentet i mai 2019, men trakk seg fra partiet i desember 2019 for å støtte det konservative partiets Brexit-strategi.
Forman er en aktiv konservativ stemme, og på Twitter/X skriver han om Sør-Afrika, nærmere bestemt om Hamas og Sør-Afrika.
HAMAS/South Africa.
The reason for the Genocide case against Israel is simply a cover for ANC bankruptcy and so the corrupt ANC can get paid by Iran to run propaganda interference against Israel.
If they hadn't and the Courts declared them bankrupt, the Constitution prohibits…
— Lance Forman (@LanceForman) January 16, 2024
Oversatt til norsk twitrer han som følger:
Årsaken til folkemordssaken mot Israel er rett og slett et dekke over at ANC er konkurs, og så kan det korrupte ANC få betalt av Iran for å drive propagandainnblanding mot Israel.
Hvis de ikke hadde gjort det, og domstolene erklærte dem konkurs, forbyr grunnloven dem å stille til valg.
Så, de inngikk denne avtalen i et forsøk på å forbli ved makten og truer eller risikerer dermed desinvestering i Sør-Afrika av USA, Storbritannia og Europa.
Siden den sørafrikanske regjeringen har annonsert at de står på Hamas’ side, har 1,4 billioner Rand i investeringer blitt trukket ut av Sør-Afrika – Økonom Magnus Heystek.
For omtrent 6 måneder siden begjærte en tjenesteleverandør som ANC skyldte rundt 120 millioner Rand at partiet må avvikles. Begjæringen skulle behandles i november 2023. Tidligere i fjor hadde partiet vært ute av stand til å betale lønn til ansatte i flere måneder. ANC var nær konkurs.
I oktober 2023 besøker utenriksministeren Iran. Rett etter dette besøket…
1) regjeringen uttrykker solidaritet med palestinerne i en offentlig TV-sending,
2) er vertskap for en Hamas-delegasjon i Sør-Afrika,
3) sendte en hastesøknad til Den internasjonale domstolen i Haag, og anklaget Israel for folkemord i Gaza. Bare de foreløpige søknadskostnadene beløper seg til 200 millioner Rand for forberedelse og argumentasjon (den endelige rettssaken vil koste rundt 1,5 milliarder Rand).
For omtrent 3 uker siden ble avviklingsbegjæringen mot ANC avgjort konfidensielt (R100 millioner) og ANC publiserte en erklæring om at partiets økonomiske problemer er over, og at de er klare til å finansiere og kjempe mot valget i 2024.
Skjønner? Det er ikke rakettvitenskap.
Nei, tilfeldighetene synes å være litt for tilfeldige, og det er flere som stiller spørsmål.
Forman nevner oppsiktsvekkende nedgang i sørafrikanske investeringer og viser til økonomen Magnus Heystek. Heystek skriver, fabelaktig godt til og med, om den sørafrikanske børsens død i Biznews. Enhver som tenker at landet styres forsvarlig av sittende regjering bør definitivt lese artikkelen Forman har hentet tallene fra.
Heystek viser hvordan politiske endringer, økonomisk feilstyring og mangel på vedlikehold av infrastruktur har påvirket Sør-Afrika så negativt at landet nå står på kanten av stupet. Med henvisning til ANC-leder og president Ramaphosas navn bruker han uttrykket «Ramaphori», og viser hvordan troen på denne presidentens elendige styre og uoppfylte løfter har ført til kapitalflukt, både innenlandsk og utenlandsk. Heystek hevder at børsens «avtagende relevans på den globale scenen reflekterer en bredere trend med kapitalutstrømning og advarer om en potensiell irreversibel nedgang med mindre det skjer betydelige politiske endringer».
Men misnøyen er tilstede utenfor finansmarkedet også. Den sørafrikanske avisen Citizen er blant landets mest leste, og der kommenteres også ANCs lite gjennomsiktige økonomiske forhold.
Bør legge kortene på bordet
I Citizen er overskriften onsdag «Finansierer Iran ANC?». Avisens journalist Martin Williams stiller spørsmål der Lance Forman mer eller mindre konkluderer.
Hvis ANC nekter å redegjøre for nylige pengeinnsprøytninger, vil folk trekke sine egne konklusjoner, usannsynlig eller ikke.
Journalist Alec Hogg sier: «Det er vanskelig å gå glipp av sammenfallet mellom ANCs mirakuløse økonomiske foryngelse og landets plutselige interesse for å tvinge frem en våpenhvile i Gaza.
«En besettelse som koster Sør-Afrikas skattebetalere hundrevis av millioner av rands via partiets finansiering av den høyprofilerte påtalemyndigheten mot Israel i FNs internasjonale domstol (ICJ).»
Lignende synspunkter deles på sosiale medier, uten bevis.
Forrige måned skyldte ANC 102 millioner Rand til en tjenesteleverandør fra et tidligere valg. Etter å ha trukket ut i flere år, ble gjelden gjort opp en uke før regjeringen brukte skattepengene våre til å betale for en søknad til ICJ om å få Israel erklært skyldig i folkemord.
Er det sammenheng mellom disse hendelsene? Til tross for sørafrikansk hype, var argumentasjonen mot Israel elendig, framført av advokater som ikke hadde gjort leksene sine, spesielt hva gjelder kravene for å bevise intensjon om folkemord.
Dette kan bli tydeligere når ICJ tar stilling til Sør-Afrikas begjæring om midlertidig forføyning for å kreve at Israel legger ned våpnene.
En endelig dom kan ta år, men det vil komme et svar. Imidlertid kan vi aldri vite opprinnelsen til ANCs siste bonanza, som partiet nekter å forklare.
Ved å holde tilbake informasjon bryter ANC loven om politisk partifinansiering vedtatt av et ANC-dominert parlament.
Williams påpeker at det er underlig om ANC ikke følger lover de selv har vedtatt, og det bare er rett og rimelig at det sørafrikanske folk får vite hva som har foregått på bakrommet. Han fortsetter, og spekulerer i samme retning som sin britiske kollega:
I mars i fjor ble det avslørt at ANC hadde mottatt en donasjon på 15 millioner Rand fra et firma eid av en Putin-tilknyttet russisk oligark.
15 millioner Rand er det maksimale et parti kan motta fra en enkelt giver per år. Det skal rimelig smidig regnskapsføring til for at en enkelt giver kan utslette ANCs gjeld på 102 millioner Rand.
Vanskelig, men ikke umulig, ettersom loven tillater flere donasjoner på 15 millioner Rand fra forskjellige foretak med koblinger til samme person. Hvordan gjorde ANC det, og via hvem?
Lignende spørsmål blir reist om ANCs ekstravagante feiringer i Mbombela sist helg. Hvordan finner en organisasjon som så ofte sliter med å betale sine egne ansatte pengene til disse festene?
Hva er det de ikke forteller oss? Blant gjetningene – hvis finansieringen er knyttet til ICJ-søknaden – ville være Iran.
Det var møter mellom Sør-Afrika og iranske tjenestemenn før og etter Hamas-angrepet på Israel 7. oktober.
Det har både Forman og Williams unektelig rett i.
Gode venner
I dette møtet i august i fjor, gjennomført i den sørafrikanske byen Pretoria, skal den iranske utenriksministeren ha «uttrykt tilfredshet med samordningen av synspunkter mellom Teheran og Pretoria om disse spørsmålene» og bedt om «økt samarbeid og meningsutveksling om globale spørsmål». Situasjonen i Palestina er spesifikt nevnt.
Da Sør-Afrikas minister for internasjonale relasjoner og samarbeid, Naledi Pandor, besøkte Teheran 22. oktober i fjor, oppsummerte ANC-regjeringen møtet slik på sine nettsider:
Under ministerens besøk møtte hun presidenten for Den islamske republikken Iran, His Excellency Ayatollah Seyyed Ebrahim Raisi, for å formidle et budskap fra His Excellency President Kongressmedlem Ramaphosa. Minister Pandor har videre engasjert seg med utenriksministeren Dr Hossein Amir-Abdollahian om spørsmål av gjensidig bilateral interesse.
Etter president Ramaphosa og minister Pandors deltakelse i Kairo-toppmøtet for fred, la Sør-Afrika også vekt på sin posisjon i fredsprosessen i Midtøsten, inkludert ikke-innblanding og overholdelse av internasjonal humanitær lov og menneskerettighetslov, samtidig som de støttet oppfyllelse av det palestinske folkets umistelige rett til selvbestemmelse og uavhengighet.
Minister Pandor uttalte at: «…land som Sør-Afrika har vært konsekvente i sin støtte til Palestina og har aldri avveket fra troen president Mandela hadde, at før folket i Palestina er fritt, vil Sør-Afrika ikke være fullstendig fritt.»
Men så var det det med mål som helliger middelet…
– Betaler vi for Hamas?
En ting er jo å snakke «de undertrykkedes sak», en annen er å støtte terror. Williams avslutter sin kronikk i Citizen med en oppsummering av status quo.
Utpekt av USA som «statssponsor av terrorisme», er Iran oppført «å gi våpensystemer og annen støtte til Hamas og andre USA-utpekte palestinske terrorgrupper, inkludert Palestine Islamic Jihad …»
Iran forsyner Jemens Houthi-opprørere, som har angrepet kommersielle skip i Rødehavet.
Etter BRICS-toppmøtet i august 2023 ble Iran medlem.
Finansierer Sør-Afrikas nye BRICS-partnere ANC, mens vi betaler for advokater for å fremme Hamas’ sak?
Det er ikke rart han stiller spørsmålet, og det er heller ikke rart at det skinner soleklart gjennom teksten at han mener det er en uhyrlighet dersom det skulle være tilfelle. Det som er helt enkelt å konkludere med er at ANC bør legge kortene på bordet og forklare det sørafrikanske folk hvordan partiet gikk fra bankerott til velstående over natten – noe partiet foreløpig ikke har gitt noen forklaring på.
Men så spørs det da, om det finnes noen grunnleggende folkevilje i det stadig mer korrupte Sør-Afrika, eller om ANC ved å spille rollen som viktig påvirker i Haag klarer å dra velgere nok ved det kommende valget.
Det som uansett er et lysglimt er at det finnes kommentatorer som tør å løfte spørsmål om motivasjon, ideologi og pengeflyt. Det er helt nødvendige spørsmål i en tid der forståelsen av både moral og folkemord er snudd på hodet. Å følge pengene er oftest en god oppfordring til dem som er interessert i å avdekke bindeledd i det politiske spillet.