Fundamentalisme

Arabernes samarbeid med Hitler om jødeutryddelse

Det intense hatet i Midtøsten mot jøder ble dyrket frem før 2. verdenskrig av en religiøs muslimsk leder i tospann med Hitlers Tyskland. Dette hatet på midten av forrige århundre som var en del av prosjektet med å utrydde alle jødene, og å utslette Israel, lever i beste velgående i dag, og nå har det også befestet seg dypt i Vest-Europa. Mye kunnet vært annerledes - til det langt bedre - om det ikke var for nazi-helten og stormuftien Amin Hajj al-Husseini, som jobbet i tett samband med Det muslimske brorskapet. Et Brorskap som har et sterkt fortfeste her i Norge, helt inn i regjeringskorridorene.

Det er en velkjent sak at den samme rekrutteringen til totalitære krefter som vi ser i dagens Europa knyttet til islamsk ekstremisme, foregikk eksempelvis i Bosnia tidlig under andre verdenskrig, om enn på en noe annen måte. Det er absolutt verdt å merke seg at den øverste religiøse lederen i Jerusalem, stormuftien Amin Hajj al-Husseini, hadde allerede tidlig på 1920-tallet uttrykt sitt ønske om total utryddelse av alle jøder.

Hitler: «Jødene er dine»

Da Hitler ble valgt inn i det tyske Rikskanselleriet i 1933, sendte al-Husseini derfor dette telegrammet til Hitler: «Jeg ser frem til å utbre Deres ideologi i Midtøsten!» Under 2.verdenskrig oppholdt al-Husseini seg i Tyskland, nærmere bestemt Berlin, i årene 1941-45. Han ble en god venn av Adolf Hitler, som personlig tok ham imot. Hitler kunne informere al-Husseini at som eneste mål i Midtøsten for tyskerne var «tilintetgjørelsen av jødene i det britiske maktområdet», et mål de to der og da kunne enes om. Fra Berlin propaganderte al-Husseini intenst for nazismen overfor araberne i Midtøsten, både via radio og skriftlige medier. Åpent parallellførte han Hitler med Muhammed, og koranen med Mein Kampf – en parallellføring med udiskutabelt positivt fortegn fra al-Husseinis side.

For nazi-Tyskland ble samarbeidet med stormuftien, tross at han tilhørte for nazistene en «underlegen rase», legitimert nettopp gjennom et felles jødehat. Som stormuftien skrev i sine memoarer etter krigen: «Vårt grunnleggende krav for å samarbeide med Tyskland var frie hender til å utrydde den siste jøden fra Palestina og den arabiske verden». Føreren repliserte slik på dette kravet: «Jødene er dine.»

Derfor dro al-Husseini med Hitlers velsignelse til Bosnia og overtalte religiøse ledere og deres tilhengere i moskeer til å la seg verve til muslimske SS-divisjoner. I tillegg fylte Brorskapets stifter og leder Hassan al-Banna på med soldater fra Midtøsten som også inngikk i egne muslimske SS-bataljoner. Tyskerne sørget i tillegg for å utdanne imamer ved to skoler i Tyskland som tjenestegjorde for muslimer i felten.

Brorskapets vekst med jødehat som motor

Hitlers øverste organisator av jødeutryddelsen, Heinrich Himmler, hadde lite til overs for religion. Himmler foraktet især kristendommen, som både han og Hitler anså som svak fordi ikke-vold og toleranse er sentrale bærebjelker i Jesu lære. Himmler hadde dog sans for islam. Som han sa det til propagandaminister Joseph Goebbels: «Jeg har ikke noe imot islam, for den lærer opp mennene i denne divisjonen for meg og lover dem å komme til himmelen om de kjemper og blir drept i strid. Det er en høyst attraktiv og praktisk religion for soldater!»

Det er verdt å merke seg dette fra tiden før verdenskrigen brøt ut, da det har høy relevans for oss i dagens Norge og Vest-Europa: Brorskapet var en ytterst marginal gruppe i Midtøsten inntil 1936 med kun 800 medlemmer. To år senere talte medlemsmassen 200.000. I denne perioden kjørte Brorskapet nemlig en voldsom kampanje mot jødene, men ikke mot koloniherrene britene, en kampanje som var økonomisk sponset av nazistene i Tyskland. I gatene runget slagord som «Ned med jødene» og «Jøder, kom dere ut av Egypt og Palestina». I disse årene ga Brorskapet også ut en avis fra eget trykkeri sponset av Hitler-Tyskland, Al-Nadhir (oversatt: Advarsel). Avisen kjørte en fast spalte under vignetten «Faren ved Egypts jøder».

Det var denne storstilte kampanjen mot jødene, initiert av stormuftien selv, som var oppstarten til den islamske fascismen i nyere tid, enten den kles i salafistisk eller voldelig salafistisk/jihadistisk drakt i vårt land. Årene «1936-1939 formet islamismen som en ny og uavhengig antisemittisk og antimoderne massebevegelse».

«Dødsindustrien»

Altså kan man trygt si at Nazi-Tyskland sørget for massespredning og vitalisering av grunnteser i fundamentalistisk islam. Som Brorskapets grunnlegger Hassan al-Banna skrev i artikkelen «Dødsindustrien» i 1938: «Til en nasjon (muslimene) som perfeksjonerer dødsindustrien og som vet hvordan dø nobelt.»

Det er derfor naturlig at da stormuftien ble krevd utlevert av Nürnbergdomstolen for krigsforbrytelser begått av muslimske SS-divisjoner i Europa og aktiv medvirkning til Holocaust, ga Brorskapets hovedbastion Egypt ham asyl. (Her skal det skytes inn at muftien ble arrestert like etter krigens slutt i Sveits, utlevert til Frankrike, men Vesten var lite interessert i å straffeforfulge ham for slik å falle i unåde hos araberne.) Likeledes fikk en del ettersøkte tyske nazister beskyttelse under vingene til sine ideologiske venner i Midtøsten. Brorskapet viste en «ubetinget solidaritet med al-Husseini og hans nazister … » Nettopp derfor er Mein Kampf den dag i dag en bestselger i Midtøstens basarer, et salg som Brorskapet var mer enn behjelpelig med å få i gang på slutten av 1930-tallet. Moderne bruk av massemedier i propagandaøyemed var altså den gang som i dag disse ekstremistenes sentrale verktøy.

Man bør også merke seg dette: I 1974 da stormuftien døde møtte titusener opp og gjorde begravelsen til en manifestasjon mot jødene.

Vår tids brunskjorter

Nazistenes jødekonspirasjoner migrerte fra Tyskland til Midtøsten og blomstret opp gjennom Brorskapets politiske virke. Derfor kan man i charteret fra 1988 til terrorgruppen Hamas, utgått av Brorskapet, lese om islams totale kamp mot jødene og at jødene stod bak den franske og den kommunistiske revolusjonen. Likeledes hevdes det at jødene stod bak 1. og 2. verdenskrig. Ikke underlig løftes også de falske dokumentene om et planlagt jødisk verdensherredømme, Sions vises protokoller, frem som ekte. Og som en sentral skikkelse i Hamas har sagt det, Osama Hamdan, «Hamas har kun ett nei – nei til Israels eksistens».

Når man reiser rundt ideologisk i Vest-Europas moskeer, i Norge inkludert, er det denne islamske fascismen, fundamentalistisk islam, datert 30-tallets fremvekst av Brorskapet, vi ser avskygninger av, en fascisme som fikk en voldsom tilleggskraft ved den islamske revolusjonen i Iran. Islamsk jihad som en massebevegelse i både den voldelige og den ikke-voldelige utgaven ble altså etablert før 2. verdenskrig.

Det er dette som er vår tids «nye» totalitære ideologi, og på en politisk akse hører den hjemme med samme fargenyanse som nasjonalsosialismen. Dette fordi målet er en voldelig, tyrannisk, totalitær og patriarkalsk stat. Borgernes lovmessige rettigheter graderes etter rase (nazismen) og kjønn og religion (islamfascismen). Felles er hatet mot annerledes tenkende, liberale friheter, demokrati og modernitet. Både fundamentalistisk islam og nazismen har en fører- og dødskult. Staten eier enkeltindividet og beskriver i detalj livsregler. Begge ideologiene krever større Lebensraum. Desidert mest ekstrem her er fundamentalistisk islam med kalifat-tankegangen. I dag ser vi ikke et tysk tankesett om seg selv som «herrefolk». Det nye «herrefolket» er de fundamentalistiske muslimene, med ideen om den verdensomspennende ummaen. I rollen som «undermennesker» plasserte Hitler først og fremst jødene, mens fundamentalistisk islam plasserer både jødene og alle ikke-muslimer, kafir, i denne kategorien.

Et helt annet Midtøsten

Å blokkerer enhver mulighet for Israels nasjonsbygging er den høyt prioriterte ideologiske arven etter stormuftien al-Husseini, sterkest utkrystallisert av Hamas. Dette faktum er et faktum som akademikere flest i Vesten ikke vil ta i med ildtang. De vet at det ikke er karrierefremmende å trå inn på islamsk grunn. De er dessuten engstelige for at et ærlig blikk på disse fakta vil svekke vestliges sympati med palestinernes sak. Derfor får vi ikke et oppgjør med arabernes jødehat, og dermed blir man stående på stedet hvil i konflikten. Man får ingen løsninger.

Derfor lever ideene til al-Husseini videre, der utslettelse av jøder og Israel er det intense målet for så alt for mange arabere – en voldskapital al-Husseini banet vei for. Uten hans virke kunne Midtøsten vært et langt bedre sted for borgerne.

Dette bakteppet som er skissert her, vil vi anta glimrer med sitt totale fravær når dagens regjering kaller inn eksempelvis Brorskapets fremste mann i Norge, Basim Ghozlan i Det islamske forbundet, til dialog. Dialogens utgangspunkt har ikke et faglig fundament å hvile på, derfor kan den heller ikke bli ærlig og bære frukter. Den blir det som er resultatet når politisk ledelse ikke aner hva de skal gjøre når de står overfor det islamske jødehatende monsteret. Man spiller søt musikk får å prøve å overdøve det man ikke ser muligheter for å hamle opp med.

For de som ønsker å lese mer om 2. verdenskrig og samrøret mellom arabere og nazistene, anbefales boken til Jonathan Trigg, Hitlers hellige krigere. Muslimske frivillige i Waffen-SS, der en del av stoffet i denne artikkelen er hentet fra.