«Der har du en gjeng» heter det ofte i sosiale medier, og i Norge har vi så absolutt en gjeng som bør belyses. Den er stor, den er mangefasettert, og den samler det verste fra feministhold til det mest fundamentalistiske islamske.
Frihetskrav, inkluderingstanker og statsfinansierte proletarer finner klangbunn i den verste importerte antisemittismen i moskémiljøene, og som toppen av den usmakelige kransekaka troner direkte nazister, som fra sitt marginale hjørne av offentligheten proklamerer nøyaktig det samme. Interessant nok får de til smør på brødet, eller bensin til bålet om du vil, fra en nølende, påstått menneskerettighetsfokusert regjering.
Norge nevnes da også i et fellesskap det ikke er noen grunn til å være stolt av i en oversiktsartikkel i Al Jazeera. Hvilke land har kritisert Israels angrep på Gaza? er overskriften på artikkelen, der Norge løftes helt opp i ingressen. Selskapet vi befinner oss i gjenspeiler ikke akkurat de offentlig sektors feminine verdier som sittende regjering synes stolte av. Norge blir sin egen parodi i dette selskapet, som i alfabetisk rekkefølge er listet som følger: Algerie, Afrikansk Union, Belize, Brasil, Colombia, Cuba, Indonesia, Irak, Iran, Irland, Kuwait, Marocco, Malaysia, Maldivene, Norge, Oman, Qatar, Russland, Syria, Sør-Afrika og Venezuela.
The scale of destruction
Her tas det avstand fra Israel over en lav sko, og ingen av de overnevnte landene får like omfattende spalteplass som Norge, med vår hjemlige Anniken. Det har selvsagt gått Al Jazeera hus forbi at Anniken Huitfeldt (Ap) har blitt sparket av sjefen, i Støres pågående prosjekt om å framstå mer moralsk og dermed sette press på Høyre for at de kvitter seg med Erna, men slik gjengis altså Huitfeldt og ergo norsk utenrikspolitikk i Midtøsten:
Norwegian Foreign Minister Anniken Huitfeldt has criticised the total blockade of Gaza as unacceptable and emphasised that Israel’s right to self-defence must adhere to international law.
«The establishment of a full blockade, including on access to electricity, water, food, and other goods that are indispensable for the survival of the civilian population in Gaza, is unacceptable», Huitfeldt said in a statement.
«The scale of destruction in Gaza is enormous. A large number of civilians have been killed. Given a full blockade by Israel, closed border crossings, and continued Israeli attacks, I fear that the civilian population in Gaza will face even greater hardship in the days to come», she added.
Det er noe pussig ved det. Midtøstens eneste demokrati får ikke en tøddel drahjelp, der situasjonen selvsagt kunne blitt framstilt på en mer redelig måte dersom det fantes noe annet enn luksusmeninger og strategisk feighet fra Huitfeldts side.
Hvor vanskelig er det egentlig å framholde at det er Hamas som må holdes ansvarlig? Hvor vanskelig er det å påpeke at det internasjonale samfunnet må legge press på Hamas for å få frigitt de sivile gislene de har tatt? Er det ikke mulig å påpeke at det i realiteten er Hamas selv som har satt sitt folk i denne situasjonen, og at frigivelse av gisler belønnes med vann, strøm, mat og øvrig humanitær hjelp? Er det virkelig ikke mulig å støtte Midtøstens eneste demokrati i kampen mot terror som rammer sivile på begge sider av gjerdet? Er det virkelig ikke mulig å forklare forflytning av sivile palestinere med andre ord enn «intern fordriving»? Går det virkelig ikke an å påpeke at det palestinske sivilsamfunnet får beskjed om hva som skal skje, slik at de får en mulighet til å trekke seg vekk fra et helt nødvendig motangrep på terrorister?
Nei, åpenbart gjør det ikke det – i alle fall ikke fra norsk offentlig hold.
Mediekrigen
Den krigen som er viktigst i den polstrede delen av verden, altså langt vekk fra Hamas’ terror, er mediekrigen, og den er Israel dømt til å tape, for krig er jævlig alltid. Punktum. I enhver krig finnes sivile ofre, og i en krig der den ene parten er villig til å servere sitt folk som bombemål, slik Hamas er, vil det bli ekstra jævlig.
Å la være å intervenere er likevel en umulighet, noe det egentlig burde være enkelt å argumentere for, men for hver time som går, blir Israels sak svakere, for den skal filtreres gjennom vestlige medier, norske politikere med vilje til å gi slipp på prinsippet om å ikke forhandle med terrorister og et polstret publikum som kan tillate seg «gode» meninger fordi de selv aldri vil være i samme situasjon. Aftenpostens oppsummering av krigen så i gårsdagens nettutgave slik ut:
Israel vet de taper mediekrigen. Slik sett var det også en elendig avgjørelse å gå ut med løftet om at de ville gjenåpne strøm, vann og humanitær hjelp dersom Hamas frigir gisler, for det skaper et ytterligere problem de neppe kan komme utenom. Hamas bryr seg ikke om dødsfall som følge av angrep fra israelsk side, de er tvert imot avhengige av dødsfallene for å høste global sympati.
Samtidig vil et demokrati som Israel aldri i sin villeste fantasi sulte over to millioner mennesker til døde, noe slikt er helt utenkelig, så kan hende hadde de gjort klokt i å la være å framsette et slikt ultimatum i utgangspunktet.
Som Hanne Skartveit rapporterte i VG fra Tel Aviv søndag ettermiddag:
Hamas bruker både egen befolkning og de kidnappede gislene som menneskelige skjold. Gislene får leve så lenge Hamas ser seg tjent med det.
Mens Israel ber palestinerne i Gaza om å evakuere bort fra det som kan bli krigens verste områder, ber Hamas innbyggerne om å bli der de er.
Det er flere hundre kilometer med tunneler under Gaza, på kryss og tvers. Hamas bruker dem til å skjule våpen og krigere. Ikke til å beskytte egne borgere.
Men det hjelper lite mot et ellers svært så aktivt korps aktivister her på berget. Viljen til å se noe som helst redelig ved Israels rett til å i det hele tatt eksistere, synes laber på mange sider. Skal man ta de norske moskemiljøene først, så er det jo ganske påfallende at de samme som hyler om ødelagte liv når en bok settes i brann, ikke i all sin selvpåtatte følsomhet klarer å erkjenne at det Hamas bedriver er terror. Tvert imot er støtten til terroren ganske påfallende.
Dersom vi avlegger Basim Ghozlan et besøk på Facebook, kan vi se hvordan han beskriver situasjonen. Ghozlan er forstander for Det islamske forbundet og tilknyttet Rabita-moskeen, Det muslimske Brorskaps moske her i Norge.
Til tross for solidaritetsbesøk av vår egen statsminister etter Pride-terroren i Oslo, står Ghozlan fritt til å hevde at jødene fra «langtvekkistan i Vesten» ikke burde hatt rett til å ha sitt eget land i Midtøsten. «Hvorfor skal jeg og min familie lide» spør politikernes yndlingsislamist retorisk, før han fastholder at han ikke klarer å forstå at det er verdt å diskutere noe slikt.
Det er litt rart at Ghozlan lider, strengt tatt bor han jo i Norge, men lide gjør han okke som. Det er noe herk med de jødene, fastslås det. En velvillig norsk presse stiller heller ingen spørsmål når det pekes mot menneskerettigheter og moralske kompass på avveie, slik Ghozlan med flere opererer på inn- og utpust om krigen, men overraskende er det kanskje heller ikke. Høyre-politiker Mahmoud Farahmand påpekte noe liknende etter Pride-terroren i Oslo:
I samme åndedrag som islamske organisasjoner som Islamsk Råd Norge (IRN) og Rabita-moskeen tar avstand fra terrorangrepet 24. juni 2022, bruker de mediene til å advare mot islamofobi.
Det samme skjer selvsagt nå, som vi har påpekt i en rekke ulike saker. Som regel er det alle andre det er noe galt med. Som oftest er det oss i Vesten, men en gruppe kan man alltid peke på. Jødene. Jødene har alltid skylda.
Og litt nazisme
Men Rødts Sofia Rana holder hoff på Facebook og kritiserer Israel minst like ivrig som Rabitas Ghozlan, fastslår hun at det ikke skal komme nazister og ødelegge for «fredelig demonstrasjon» – den pro-palestinske sådanne, der det i ettertid har blitt rapportert om glødende jødehat.
Den gamle RV-politikeren, nå Rødt, med medlemsskap i AKP (m-l) fra starten i 1973, Torstein Dahle, gir sin partikollega støtte, men riktig underlig blir det først når man ser hvor støtten til Palestina kommer fra. De ihuga antirasistene som ikke har rom for nazister finner nemlig tydelige meningsfeller nettopp blant nazistene.
Den nordiske motstandsbevegelsen støtter offensiven i Israel, kan vi lese på bevegelsens nettsider:
En offisiell uttalelse fra organisasjonen om konflikten som eskalerte i løpet av dagen.
Den palestinske motstandsbevegelsen har i dag lansert en massiv militæroffensiv mot Israel, angivelig erobret flere byer, fanget israelske soldater og beslaglagt kampkjøretøy.
Angrepet er et tilbakeslag etter flere tiår med jødisk aggresjon mot palestinerne, som har resultert i hundretusener av dødsfall og konstant utvidelse av Israels grenser.
Selvforsvar er en selvfølge, og Den nordiske motstandsbevegelsen stiller seg helhjertet bak den palestinske offensiven og for det palestinske folkets rett til en suveren nasjon etter de grensene som rådet før seiersmaktene i andre verdenskrig dannet Israel i 1948 på okkupert land.
På samme måte som vi her hjemme kjemper videre, under de betingelser og premisser som råder her, for et nytt og fritt Norden, ønsker vi det palestinske folk lykke til i kampen for et nytt og fritt Palestina.
Lenge leve Norden! Lenge leve Palestina! Knus sionismen!
Leve Norden, leve Palestina. Du verden. All denne drømmingen om det totalitære og om etnisk rensking, det må bety enten at hesteskoteorien er fullendt eller at det finnes så mye vilje til selverklært solidaritet at man skal holde tunga rett i munnen om man skal forstå hva som er kjærlighet og hat og hva som er rett og galt.
Dårlig ledelse
Jeg kom til å tenke på en kommentarartikkel jeg skrev da regjeringen Solberg gikk i oppløsning etter tilbakehenting av IS-kvinnen og hennes barn. Jeg tror fremdeles analysen har noe for seg – og ikke minst at den har overføringsverdi til det som foregår her og nå. Artikkelen handlet om ledelse i det moderne demokratiet – og hvor feilslått den er.
For 50.000 år siden fantes det ingen likestilling slik vi kjenner likestillingen i dag. Det var mennene som holdt vakt, og det var mennene som samarbeidet om å bygge et fellesskap mot farer. At menn har bedre evne til å samarbeide, forklares med at menn hadde stor fordel av å lære av andre når de skulle jakte, krige, forsvare flokken og oppnå suksess for å få reprodusert seg. Kvinnene holdt seg stort sett til sin egen familie og noen få nære betrodde. Med ansvar for barn og avhengighet av mannens beskyttelse og ressurstilgang var det helt nødvendig å innrette seg slik at man anså andre kvinner som potensielle trusler mot familielivet.
Det er latterlig å påstå at vi fungerer så primitivt i dag, vi utstyres med like mye intelligens og like valgmuligheter. Men fra biologiens side henger noen ting fremdeles igjen i oss. Kvinner skårer udiskutabelt høyere på nevrotisisme enn menn, og dette har direkte konsekvenser på ledelse i likestilte samfunn. Det er mange fordeler ved nevrotisismen, vi kan på mange måter takke dette personlighetstrekket for utvidet empati og mindre skråsikkerhet. Men nevrotisismen har sine nedsider. Det er det eneste personlighetstrekket som korrelerer negativt med ledelse.
Kvinnene ser ut til å tvile og bekymre seg mer enn sine mannlige lederkollegaer, og de foretrekker som tidligere nevnt å omgås mennesker som ikke utgjør noen trussel mot deres posisjon i flokken.
For visst er det noe nevrotisk ved ikke å klare å se at alle disse menneskene som hyller Palestina har det samme autoritære, iboende jødehatet. De er ikke snille, solidariske eller opptatt av menneskerettigheter. Tvert imot er de direkte farlige, der de alle som en hopper bukk over det faktum at Hamas har begått terror. De kan gjøre det ved henvisning til moralsk kompass og demokratiske friheter, godt støttet av en regjering og en hjemlig presse som hevder det samme, men hadde vi befunnet oss nærmere de reelle krigshandlingene, hadde det kanskje vært mulig å se at realitetene ikke er slik de beskrives verken fra regjeringshold, moskeene eller fra Rødt og vår hjemlige håndfull nazister. Tilbake til min kommentar fra januar 2020, er kanskje også disse betraktningene nyttige i dag:
Nietzsche har vært død i 120 år, men hans ideer om moral som feighet er fremdeles relevante, spesielt i en tid der nevrotisisme står i veien for lojalitet og ledelse. Han hevdet at tradisjonell moral oftest er feighet. Å ta humanistiske avgjørelser gjøres oftest ikke fordi folk er gode mennesker, det gjøres fordi de er for redde til å gjøre noe annet. Når denne feigheten kamufleres som moral, utelukkes muligheten til å gjøre det beste, fordi ingen kan være et godt menneske uten å integrere egen evne til aggresjon. Uten noen evne til å si nei vil du stå overfor mennesker og situasjoner der de hever innsatsen, og du taper. Det er umulig å ta slik ledelse på alvor.
Militære vet at strategi er helt avgjørende, også når du begynner å gå på tap. Det naturlig strategiske er å rykke tilbake, samle troppene, analysere tapene og gjenopprette felles front. Du bruker ikke en betydelig andel av krigsressursene dine på å akselerere utryddelse av egen hær. Det er kontraproduktivt å gjøre noe slikt, det påfører deg langt større tap enn nødvendig, det skaper kaos og umoral. Den eneste krigssituasjonen der det er ønskelig å bruke maksimalt av ressurser på selvdestruksjon, er når du sikter mot maksimalt oppnåelig kaos på kortest mulig tid. Motivet bak selvdestruksjon i krig er oftest at all tillit og alt samarbeid innad er borte.
Så kan enhver gjøre seg tanker om hvilke grupperinger i dag som har interesse av å oppnå maksimalt oppnåelig kaos på kortest mulig tid. Israel er neppe rett svar. Krig er alltid grusomt. Det mange glemmer er at krig likevel er en forutsetning for hva slags fred det skal være. Enten ønsker man palestinsk fred eller så ønsker man israelsk fred. Det er ikke samme type fred uansett hvor høyt man skriker om menneskerettighetsbrudd mens krigen pågår.