Det virker som om Sarah Gaulin (Ap) har gjort samme erfaringer som oss i HRS: Om politikere som får servert fakta på bordet sammen med politiske forslag – uten at noe skjer. Vel, rett skal være rett, antakelig både for Gaulin og HRS, det har skjedd nokså mye de siste 10-15 årene, men det er for puslete gitt den raske negative utviklingen. Bremseklossen her er begge de (i alle fall tidligere) tunge styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre, der samtlige partier til venstre for begge fremdeles er helt i innvandringspolitikkenes ammetåke. Det eneste partiet som kan stå noenlunde med rak rygg, er Fremskrittspartiet. Men da de satt i regjering ble det for mye kamelspising.
Gaulins overordnede forklaring i Nettavisen treffer klokkeklart: Det lages mer symbolpolitikk enn realpolitikk.
Det må være vondt for Ap å få dette fra en av sine egne.
En kriger
Gaulin forteller at hun flere ganger har tatt opp lokale utfordringer, men reaksjonene er at hun må dempe seg. Det er åpenbart hvorfor. Ap vil ikke ha disse problemene opp og fram. Da må de jo gjøre noe, men de aner ikke hva de skal gjøre. Da må forstyrrende stemmer ties, slik som Ap ivret etter å frata HRS statsstøtten, men de hadde nok ikke forventet å få «en kriger» blant sine egne.
Mens Gaulin har gått natteravn for å stille opp for nærmiljøet, så er andre politikere opptatt å få tatt bilder av seg selv med natteravnene. Når det skjer skyteepisoder i bydelen hun var lokalpolitiker i, så skjer det ingenting fra politisk hold – uten annet enn en audiens hos (daværende) byrådsleder Raymond Johansen (Ap) for å legge frem de mange problemstillingen i nærmiljøet, som endte opp i ingenting. Eller nesten ingenting, for Oslo Ap bestemt seg for å sette ned en arbeidsgruppe. Denne gruppen skulle derimot ikke komme med forslag til tiltak for å løse problemene, men den skulle lage en «skryteliste» over hvor bra byrådet leverer her i Oslo sør, forteller Gaulin.
Det er knapt så man tror det man leser, men det er nettopp slik det fungerer. Da unge kvinner på begynnelsen av 2000-tallet sammen med HRS hadde utallige møter med representanter for alle partier på Stortinget, var reaksjonene de samme: forferdelse, sjokk og noen gråt. De ante virkelig ikke hva Det Nye Norges «nye» barn og unge sto overfor, og dette skulle det ordnes opp i! Slik kunne vi ikke ha det, og selv én, ja det var en for mye.
Fallet
Kvinnene trodde på politikerne, de trodde på systemet og desto større ble fallet.
Sviktet og nedbrutt ga de opp, ikke minst takket være (muslimske) journalister i ulike medier som ville stoppe munnen på disse unge kvinnene, det samme med daværende talsmann for World Islamic Mission, Abid Raja (som nå mottar priser og hyllester i øst og vest, men som har vært en av de verste bremseklossene for både unge kvinners og menns frihet på norsk jord), og en rekke NGO-er. Disses kamp var å diskreditere HRS mest mulig, som selvsagt ble bifalt av Antirasistisk senter som lever av (påstått) rasisme og NGO-er som sloss om samme offentlige pengesekk.
Politikerne og medieredaksjonene bet på disse drittpakkene, uten å innse hvem de ofret på ufrihetens alter. Men for politikerne var det kanskje beleilig, for det hadde gått opp for en del av dem at dette var et problem som ville bli særdeles vanskelig å løse.
Så fikk æreskontrollen videreutvikle seg, sammen med at de samme innvandrergruppene vokste. Barnefødsler, henteekteskap, familiegjenforening og fortsatt høy innvandring.
Partiene på Stortinget begynte å sette sammen ulike arbeidsgrupper for å vise hvor handlingsparat de var i innvandrings- og integreringspolitikken, men det hele var et spill for galleriet, kanskje mest å anse som den «skrytelisten» Gaulin viser til, og for at ikke FrP skulle stikke av med for mange velgere.
Partipisken
Partipisken ligger alltid klar når det kommer til innvandrings- og integreringspolitikk. Jeg tror samtlige politiske talspersoner på dette feltet har fått føle på den opp til mange ganger, også i FrP. For på dette området har man hele MSM mot seg og det samme med samtlige NGO-er. Partipisken har også Gaulin fått oppleve.
Om jeg uttalte jeg meg i media om kriminalitet i Oslo, så fikk jeg partipisken eller en telefon fra rådgivere som skulle korrigere meg eller be meg om å dempe budskapet.
Videre minner Gaulin oss om at vi heller ikke må «glemme at lokalpolitikere ved jevne mellomrom får informasjon om kriminalitetsbilde i Oslo sør. Dette er informasjon som er unntatt offentlighet med sterke beskrivelser om den dårlige utviklingen».
Når fakta og sannhet unntas offentligheten skjønner vi alle at den offentlige debatten svekkes, og at den i tillegg kan fylles opp med «alternativ informasjon» av aktører som så langt har levd godt av tillit, som for eksempel mediene. En «åpen diskusjon er den sentrale søylen i et fritt samfunn», slik som over 100 journalister, kunstnere, forfattere, aktivister, teknologer og akademikere har forfattet i et offentlig erklæring.
Åpenheten forsvinner idet ytringsfriheten innskrenkes. «Noen ting», og stadig flere ting, er det ikke lov å snakke offentlig om, «budskapet må dempes» og det aksepteres bare hvis det kommer fra de utnevnte «riktige». Her skulle vi jo tro Sarah Gaulin, med opprinnelse fra Iran og som kom til Norge som 7-åring, var innafor, men nei. Enten er hun ikke mørk nok, eller verre: hun er for vestlig anlagt – og hun tar opp de reelle problemene.
Rasiststemplet
At Gaulin kjemper for alles rett til trygghet og frihet, og dermed peker på hva som er sentrale problemer i sentrale områder, blir for mye.
Flere av folkevalgte fra Oslo sør og øst har vært godt klar over hvordan kriminelle gjenger jager politiet vekk og motarbeider politiets arbeid. Likevel hører vi aldri at de snakker om at dette skal vi slå ned på.
I stedet stemplet man politiet, sa at de drev med «etnisk profilering» og ville ha kvitteringsordning.
Som om dette skal løse kriminaliteten lokalt. Eller få slutt på hvordan kriminelle skremmer bort vitner i saker som handler om drap.
Akkurat denne sporten med å skylde på operativ politi er en tragedie av dimensjoner. Slik begynte det også i Sverige, og politiledelsen der svingte taushetspisken. Den samme pisken er svingt over skolene og overfor dem som ymter frempå om kulturforskjeller som ikke bør aksepteres, «alt» for å forhindre rasiststemplet.
Jeg har snakket med foreldre som er redd for at deres sønn skal sjekke opp feil jente på skolen og få jentas storebror etter seg. Dette er en problemstilling partiet ikke tør å snakke om.
Når man først gjør det, så blir man beskyldt for rasisme. Eller fortalt at vi må forstå at andre kulturer er annerledes enn vår.
Moskeer og stemmer
For å kompensere brukes det ufattelig mye penger på ulike «integreringstiltak», som alle skjønner bare er en dekkoperasjon, et forsøk på å betale seg ut av problemene. Gaulin påpeker at mesteparten av de titalls millionene på Oslo sør-satsing og områdeløft går til administrasjon (noe som sikkert igjen «forbedrer» sysselsettingstatistikken). Hun etterlyser at pengene brukes mer effektivt. Men skal de brukes mer effektivt, så må man jo også innse hva som er problemene og hva de grunner i, og det er her det skorter mest.
Videre har hun og flere andre reagert på hvordan Ap (og andre partier) i økende grad bruker moskeer som et sted for å sanke stemmer.
Politikere drar innom moskeer for å sanke stemmer med løfter vi aldri innfrir.
Det er ingen andre trossamfunn som får så mye besøk i valgkampen som moskeer.
Jeg har snakket med venner som mener det er synd at fredagsbønnen blir til valgkamp.
HRS har over flere år reagert på denne frekventeringen i moskeer, både av politiker og fra kongefamilien, og det vi reagerer mest på er at de ikke setter seg inn i hvem de faktisk besøker. For det er liten tvil om at de samme legitimerer verdier de (forhåpentligvis) ikke aner hva er, for hadde dem visst det hadde de (forhåpentligvis) ikke ønsket å bli assosiert med det. Men latskapen rår, sammen med den urealistiske drømmen om det multikulturelle Norge.
Menighet og motstemme
Gaulin mener det er vokst frem en ukultur i partiet, da blant annet ved at lokalpolitikere leverer ferdig utfylte lister etter valgmøter i håp om at velgerne går rett til stemmelokalene med en liste som allerede er ferdig utfylt. Denne taktikken har vi i flere år erfart skjer i innvandrermiljøer, men hva svarer Oslo Ap til Gaulin? Det er ikke ulovlig, men «ikke ønskelig».
Gaulin hevder at Oslo Ap har blitt en menighet. «Vi måtte bare jatte med», sier hun, og peker på at «bydelen og Oslo trenger politikere som tør å være en motstemme i denne menigheten».
Dette er drepende for Ap, men Gaulin skal ha all ære for at hun er denne motstemmen. Og nei, det er neppe veldig mye bedre i andre partier, men Ap har forandret seg noe enormt de siste 10-15 årene. Nå skjønner jeg ikke at noen tør å stemme Ap lengre, og Gaulin innrømmer at de «blør velgere mer enn noen gang».
Selv skal ikke Gaulin melde seg ut av partiet, og bra er det. Ap trenger de få motstemmene de har, akkurat som Høyre sårt trenger motstemmer som Unge Høyre leder Ola Svenneby og Askers lokalpolitiker Simen Sandelien.
Ikke uventet er dagens avgåtte byrådsleder Raymond Johansen dypt uenig med Gaulin. På samme måte som han tviholder på at Oslo er en trygg by, helt uavhengig av kriminalitetsutviklingen, så avviser han tvert noen ukultur i partiet: – Det er feil. Det er helt feil!, repliserer Johansen overfor Nettavisen og benytter selvsagt sjansen med en skryteliste:
– Umiddelbart, etter noen av hendelsene som var der ute, opprettet vi et jobbsenter. Vi har satt mange i arbeid og vi har igangsatt store prosjekter på Mortensrud. Det er milliardinvesteringer i idretten og i en ny skole. Jeg har ikke noe behov for å kritisere Sarah for hennes valg, men det er absolutt en del av historien at vi har gjort og må gjøre mye. Det har vi gjort, sier Johansen.
Vi kommer ikke av flekken hvis ikke politikerne snart innser at dette ikke først og fremst handler om mer penger, penere fasader, flere foreninger og nye skoler. Det handler om helt grunnleggende kulturelle forskjeller. Om verdier. Om et fellesskap som ikke er der, men som organisert islam bygger opp rundt muslimer og moskeer – som vil skape enda mer dem og oss. Om konflikter mellom grupper som vi nå forventer skal leve i fred og fordragelighet med hverandre på norsk jord. Hvorfor tror vi dette skal gå bra, når vi til og med nekter å ta innover oss hva «motstemmene» prøver å formidle?