NRK lar igjen de stakkars muslimene få fremføre sin klagesang. «Aisha», som vil være anonym fordi det er «så mye tabu rundt søskenbarnekteskap i Norge», forteller at hun sommeren 2007 dro til Pakistan og ble forelsket i fetteren. Etter noen uker giftet de seg. Hun inngikk et sharia-ekteskap, altså en muslimsk vielse av en imam.
– Hadde noen sagt til meg at du får ikke lov til å gifte deg med ham, så hadde jeg flyttet fra Norge. For så glad er jeg i ham, sier hun og fortsetter:
– Han er jordnær og hadde en god personlighet som jeg ble veldig tiltrukket av.
Sikkert. Det er som man knapt orker høre mer på dette tullet. Men for ektemannen var det selvsagt et lykketreff. Visum til Norge. Historien til «Aisha» krever noen spørsmål, som aldri blir stilt:
– Hadde hun møtt denne fetteren før?
– Hvor gammel var «Aisha» da dette ekteskapet ble inngått?
– Syntes hun ikke det gikk vel fort å inngå dette ekteskapet?
– Hvem er han sønnen av, på «Aishas» mor- eller farside?
– Hadde «Aishas» foreldre noen rolle rundt inngåelsen av dette ekteskapet?
– Tror «Aisha» at hun på noen måte kan ha blitt manipulert av familie og miljø til dette ekteskapet?
– Er foreldrene til «Aisha» i slekt?
– Har hun og fetteren/ektemannen fått barn? Hvor mange? Er barna helt friske?
Ingen spør om noe som helst.
Sannhetsvitnet og eksperten «Aisha»
Vi får heller vite at «Aisha» jobber i helsevesenet (som hva?) og hun er ikke enig i at risikoen for helseutfordringer hos barn av søskenbarnpar er høy nok til at det bør være forbudt. Hva kvalifiserer henne til å komme med en slik (egoistisk) konklusjon?
Så det tilbakevendende elendige argumentet:
– Det er andre risikofaktorer som veier mer enn at man er søskenbarnpar, for eksempel alder og bruk av rusmidler hos foreldre.
Dette viser bare at noen har for vane å mene at man skal bli fortalt hva en skal gjøre, for langt de fleste som vurderer å få barn tar nok noen runder med seg selv, som for eksempel alder, økonomi og hjemmesituasjon (bosted), og langt de fleste vordende mødre tar hensyn til at de er gravide. Tror nå jeg, men det tror visst ikke «Aisha» et. co.
Så minner «Aisha» oss om at det er forskjell tvangsekteskap, arrangert ekteskap og søskenbarnekteskap. Ja visst er det en forskjell. I teorien. I praksis spiller æreskontroll en langt mer betydelig rolle. Og det vet selvsagt «Aisha» også, men i hennes ego-verden betyr det kanskje ingenting, eller hun er et sendebud for organiserte muslimer. Hun kommer også med en oppfordring til politikerne:
– La folk leve. La folk velge kjærligheten selv. Kjærlighet er kjærlighet. La folk få finne ut selv hva de ønsker i livet sitt.
Jeg har derimot en oppfordring til «Aisha»: Kan du – og fetteren/ektemannen din – flytte tilbake til Pakistan og komme med samme oppfordring?
«Umusikalsk»
Når søskenbarnekteskap og forbud diskuteres, er en selvskreven «gjest» Islamsk Råd Norge (IRN).
– Det fremstår umusikalsk at man vil kriminalisere forhold mellom myndige og samtykkende fettere og kusiner som elsker hverandre, sier nestleder i Islamsk Råd Norge, Mustafa Mahmood.
Det er noe særegent med IRN som alltid er eksperter på kjærlighet ved søskenbarnekteskap og arrangerte ekteskap. Selv betviler jeg at IRN har så mye peiling på hva det å elske er, utover deres ubetingede kjærlighet til Allah – der ingenting skal komme forstyrrende inn.
Men, han har et visstnok et langt bedre forslag i ermet:
– Hvis målet er å beskytte barn mot helseskade, bør man innføre et forbud mot at søskenbarn får barn sammen – i stedet for å forby parforholdet, sier Mahmood.
Forbud mot å få barn? Seriøst? Og så langt strakk kjærlighetsforståelsen seg – men de levende visum består. Mahmood bør, som «Aisha», dra til muslimske land med slike budskap.
Dette er på høyde med lavmålet av en kommentar som Andreas Slettholm kom med i gårsdagens Aftenposten. Der hevder han at det er enkelt å være tolerant når man er enige, men så skjærer det seg hvis man har ulike verdier, med adresse til religionsfriheten. Dette tror visstnok Slettholm er en slags undergang for liberalismen. For du vet, det er ikke bare «norskpakistanere, norksmarokkanere» som har tradisjon med søskenbarnekteskap, det har også kongefamilien. Jeg anbefaler Slettholm å lese seg opp på historie og nettopp se hvilken galskap som har vært utviklet i en rekke kongefamilier – kanskje på grunn av foreldrenes nære slektskap?
Nettopp fordi ikke alle skjønner farene ved søskenbarnekteskap, er det viktig å gjeninnføre et forbud.