HRS har stått på for å få et forbud mot søskenbarnekteskap på plass, omtrent like lenge som vår eksistens. Bakgrunnen for vårt engasjement har vært todelt siden 2002.
For det første var vi gjort kjent med at mange unge, særlig fra noen innvandrergrupper i Norge, ble tvunget til å inngå ekteskap med søskenbarn i foreldrenes opprinnelsesland for at vedkommende skulle få opphold i Norge. Unge ble altså benyttet som levende visum innad i storfamilien. Da sier de seg selv at det er et betydelig press på de unge, og kanskje også deres foreldre.
For det andre er det en høyere risiko for at barn til foreldre som er søskenbarn kan få ulike misdannelser, uspesifikk psykisk utviklingshemning, alvorlig kronisk sykdom og en rekke andre sykdommer, i tillegg til økt risiko for dødfødsler og spebarnsdød.
Kontroll
Mens debatten har pågått i over 20 år, har det skjedd lite politisk. Motstanderne av et forbud mot søskenbarnekteskap har stort sett benyttet de vestlige tilpassede argumentene om at det er brudd på menneskerettighetene (frihet til å velge selv og retten til familieliv), at kjærligheten har ingen grenser, at et forbud er diskriminerende og at motivet egentlig er å begrense innvandringen. Dessuten er det jo «så få».
At det ikke er så mange avhenger hva man sammenligner med. Det er et forsvinnende fåtall etnisk norske som får barn med søskenbarn eller annen nær slektning. Men slik har det ikke alltid vært. Vi kan gå til vår egen historie, ikke så gammel heller, inn på 1900-tallet, og hente frem de ulykkelige eksemplene. Og da snakker vi om ekteskap innen nær slekt her, ikke mellom to kontinenter. Vi vet nok om kvinnens underdanige rolle i slike kulturer (ren, dydig) og vi vet nok om «markeder» for søken etter kandidater. Med kvinnefrigjøringen ble det tatt et durabelig oppgjør med dette kvinnesynet. I moderne tid har også den medisinske forskningens fremskritt avdekket at barn i slike ekteskap har økt risiko for forskjellige type sykdommer. Kunnskap og opplysning til folket var altså medvirkende til at søskenbarnekteskap ble et ikke-problem i Norge.
Men med økt innvandring fra først og fremst muslimsk land innvandret også søskenbarnekteskapsproblematikken. For det vi også må huske er at søskenbarnekteskap er en vesentlig del av klankulturen (og kasteproblematikken), der nettopp det å knytte tette bånd innad i storfamilien gir både makt og kontroll. Da gjelder det ikke minst å ha kontroll på familiens kvinner, da det først og fremst er de som er bærere av familiens (og klanens eller kastens) ære, som igjen innebærer at de ikke fritt kan velge ektefelle.
Et problem
Så burde vi forvente at kunnskap og opplysning – samt at Norge er en velferdsstat – ville føre til at praksisen opphørte. Men det har vi altså erfart at den ikke gjør. Noen tradisjoner og praksiser er så dypt befestet at de lever i beste velgående i Vesten, og nå med vestlig argumentasjon som våpen. Akkurat derfor er det god grunn til å hevde at motstandere av et forbud først og fremst handler om at innvandrergrupper mister det levende visum til Norge og ønsket om å opprettholde (og videreutvikle) klanveldet og kontroll over kvinnene.
Det betyr ikke at det ikke finnes søskenbarn som gifter seg av fri vilje med hverandre, men det er nettopp den «frie vilje» som må underlegges kontroll.
I løpet av alle disse årene har flere og flere av de politiske partiene innsett at søskenbarnekteskap igjen er blitt et problem. Fremskrittspartiet var raskt på banen, ikke minst knyttet til HRS’ arbeid. Senere er Høyre og Arbeiderpartiet kommet til. Men for å slippe beskyldninger om «innvandringsbegrensende tiltak», argumenterer samtlige først og fremst ut fra barnas helse, samt at det i den siste tiden har blitt (offentlig) akseptert å putte det inn i kategorien «bekjempelse av sosial kontroll». Uansett; begge deler har relevans.
FrP har over tid presset på for å få på plass et forbud mot søskenbarnekteskap, og den 27. juni i år kom endelig Barne- og familiedepartementet på banen. Da sendte de ut på høring «forslag til forbud mot søskenbarnekteskap mv.».
Foreslår forbud
Innledningsvis i notatet heter det:
Departementet legger i høringsnotatet frem forslag om endring av ekteskapsloven slik at det innføres et forbud mot å inngå ekteskap med søskenbarn (kusine og fetter). Formålet er å motvirke helseskader hos barn. Departementet antar at forbudet også vil kunne ha en positiv virkning når det gjelder å redusere risiko for tvangsekteskap.
Først av alt kan nevnes at departementets forslag ikke innebærer et absolutt forbud, da det kan gis dispensasjonsadgang hvis «sterke grunner» taler for det (mer om det lengre ned). Men departementet har gjort noe interessant, da de har utvidet forbudet:
Anmodningsvedtaket gjelder eksplisitt bare søskenbarnekteskap. Biologiske slektskap mellom henholdsvis en tante eller onkel som den ene parten samt en nevø eller niese som den andre parten, er et nærere slektskap enn søskenbarn. Departementet foreslår derfor at denne gruppen også skal omfattes av forbudet.
Det er jo selvforklarende og fornuftig i seg selv, men det følger noe like interessant:
Det er få land i Europa som har forbud mot søskenbarnekteskap, og et forbud i norsk rett vil være enkelt å omgå for de som har mulighet for å inngå ekteskap i et annet land etter reglene som gjelder der. I tilfeller hvor én av eller begge søskenbarna har tilknytning til Norge, og de inngår ekteskap i et annet land, foreslås det derfor at ekteskapet inngått etter utenlandsk rett, ikke skal anerkjennes her i landet.
At søskenbarnekteskap inngått i utlandet (hvor én eller begge har tilknytning til Norge) ikke skal anerkjennes her til lands, må kunne kalle en ny holdning. For da HRS i 2003 kom med boken Feminin integrering, var ett av kapitlene (utover forbud mot søskenbarnekteskap) viet problematikken med religiøs skilsmisse. Vi tok til orde for at en effektiv løsning på problemet er å knytte skilsmisseretten, som er nedfelt i norsk lov, til ekteskapskontrakten når denne benyttes som innvandringsgrunnlag til Norge. Men du verden hvilket oppstyr det ble. Det ble hevdet at Norge ikke kunne endre andre lands ekteskapskontrakt (som ingen foreslo), at kvinner ikke ville få komme til Norge fordi de ville bli tildelt skilsmisserett (!)) og at en slik rett kunne være brudd på religionsfriheten (!). Men nå, 20 år etter, finner departementet altså en mulighet for at ekteskapet inngått etter utenlandsk rett – som ikke korresponderer med vår lovgivning – heller ikke skal anerkjennes her i landet. Nå skal altså norsk lov gjelde – og da bør kanskje regjering og Storting på nytt ta opp problematikken med religiøs skilsmisse, for den er ennå ikke løst. Og det er kvinnene som lider.
Barns helse – intet annet
Departementet presiserer, ut fra analyser utført av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Velferdsforskningsinstituttet NOVA, at et eventuelt forbud mot søskenbarnekteskap (og tante eller onkel samt nevø eller niese) har som formål å ivareta barns helse.
Departementet tilrår at forbudet skal begrunnes ut fra formålet om å motvirke helseskader hos barn. Det er også dette formålet NIM primært har utredet. Når det gjelder tvang, viser departementet til NOVAs kunnskapsgjennomgang. Det fremgår der at: «Vi har derimot ikke funnet studier som gir oversikt over omfanget av tvang og ufrivillighet i ekteskapene som er inngått mellom nære slektninger. Forskningslitteraturen viser imidlertid at aspekter som er fremtredende i saker som involverer tvang og ufrivillighet, kan bli satt på spissen i miljøer hvor ekteskap mellom nære slektninger er utbredt.»
Departementet hevder, igjen med bakgrunn fra NIM, at hvis et forbud utformes med grunnlag i hensynet til å begrense tvangsekteskap, æresrelatert vold og mishandling i nære relasjoner og negativ sosial kontroll, er ikke dagens kunnskapsgrunnlag godt nok utredet. Det må en kunne kalle en taktisk innfallsvinkel, da sannheten vel heller er at dette vet vi mer enn nok om – men hvis man bruker dette som argumentasjonsgrunnlag. så vil det gi motstandere av et forbud mer skyts til å kritisere forslaget. For departementet påpeker at de antar forbudet vil kunne ha en positiv virkning med å redusere risiko for tvang. «Det vil være lettere for partene å vise til at det ikke er adgang til å gifte seg med et søskenbarn, enn å påvise at ekteskapet vil bli eller har blitt inngått ved tvang», heter det.
Departementet er videre opptatt av, blant annet med tall fra SSB, at antallet henteekteskap har sunket de siste årene til tross for at gruppen unge med innvandrerbakgrunn har økt betydelig. At antallet har gått ned kan handle om at 24-årsregelen for ekteskap fungerer utmerket (som kanskje kritikerne av aldersgrense bør merke seg), samt at ekteskapsmarkedet her er blitt betydelig større. Men samtidig vet vi ikke om personer fra land der sosial kontroll står sterkt kun inngår religiøse ekteskap her (altså ikke registrerer det etter norsk lov) hvis de ikke trenger ekteskapskontrakten for familieetablering i Norge. For vi har ingen oversikt over religiøse ekteskap (selv om imamer/moskeer har stålkontroll på dette). Hvorfor er det ingen som foreslår at religiøse ekteskap (når vi vet hvor mye problemer som kan være heftet med disse) også registreres i Folkeregisteret? Vil det være brudd på religionsfriheten?
Dispensasjonsadgang
Den vestlige tankegangen som ligger til grunn for utformingen av et eventuelt forbud mot søskenbarnekteskap, vitner ikke minst følgende om:
Valg av partner og giftemål er et strengt privat og personlig valg, og er en avgjørelse det ikke finnes et universelt og vanlig akseptert mønster for. Videre har utøvelse av retten til å gifte seg sosiale, personlige og rettslige konsekvenser, som det fremgår av NIMs utredning. Departementet mener imidlertid at hensynet til å oppnå målet om å hindre helseskader hos barn må veie tyngre enn de negative konsekvensene for partene som ikke får gifte seg.
Problemet er jo at ekteskap med nære slektninger nettopp ikke trenger å være «et strengt privat og personlig valg», men at «det ikke finnes et universelt og vanlig akseptert mønster» for valg av partner og giftemål bør ikke være noen aktverdig grunn til ikke å innføre et slikt forbud. I Norge må vi følge norske lover og regler, noe også ulike innvandrergrupper må innfinne seg med – selv om de har et annet mønster for ekteskap i opprinnelseslandet.
Så hvorfor det i hele tatt skal gis dispensasjonsadgang, kan en fundere på. Departementet er da også i tvil om hvordan dette skal gjøres, og ber om råd fra høringsinstansene. For det er dispensasjon som skaper mest trøbbel ut fra at man legger seg ensidig på hensynet til barns helse.
Det heter at det kan gis dispensasjon i tilfeller der:
- det er overveiende sannsynlig at paret ikke kan få barn,
- det legges objektive kriterier til grunn, som for eksempel partenes alder og kjønn,
- partene allerede har barn.
De to førstnevnte er kanskje uproblematisk, gitt utgangspunktet med barns helse, men det hjelper ikke for å få bukt med ufriheten eller den sosiale kontrollen som de samme kan utsettes for. Men sistnevnte, at partene allerede har barn, kan medføre nye problemer, da ved at et par ikke bare gifter seg i utlandet, frivillig eller ikke, men de tvinges kanskje også til å gjøre hustruen gravid. Og har nå paret barn fra før som faktisk er syke vil Norge komme i et dilemma ut fra humanitære hensyn – slik vi tidligere har vist da en irak-kurdisk familie på fem, med tre «barn», som var 19, 18 og 15 år da de ankom i 2015, alle sterkt multifunksjonshemmede (nå er den ene død), fikk opphold fordi foreldrene var slitne og barna hadde – og har – svært omfattende hjelpebehov.
Skal vi ha et forbud mot søskenbarnekteskap (samt tante eller onkel og nevø eller niese) så bør etter solemerker forbudet være absolutt. Å åpne for unntak er å åpne Pandoras krukke.
Høringsfristen er 27. september, altså i morgen. Foreløpig er det kommet inn et relativt beskjedent antall høringssvar.