Overskriften på Bøhlers sak i Nettavisen er Trusler om å skjære mora i småbiter, med barna til stede. Og ja, slike saker dukker opp i norske rettssaler titt og ofte, selv om de aller fleste av sakene går under radaren, akkurat slik Bøhler påpeker.
I den siste tida har det gått en rekke hjerteskjærende saker i Oslo tingrett som handler om grov langvarig mishandling av partnere og barn.
Jeg har fulgt med i tingretten i noen år nå, men jeg har aldri sett så mange slike saker som i de siste månedene, skriver Sp-politikeren.
Økningen i antall saker er helt reell. Som et biprodukt av koronanedstengingen fikk de barna som i utgangspunktet har det verst det enda verre. Det ble synlig i 2021, og utviklingen ble den gang beskrevet som «eksplosiv». Rett24 publiserte tallene:
Spesielt ille er tallene for vold i nære relasjoner der barn er enten fornærmet eller vitne. I denne kategorien har antall anmeldelser økt med 113,4 prosent på ett år. Altså mer enn en dobling. Undersøkelsen gjelder Sør-Øst politidistrikt, som har hovedsete i Tønsberg, men i rapporten skriver statsadvokatene:
«Økningen av antall anmeldelser er ikke unikt for Sør-Øst politidistrikt. Tilsvarende økning er en nasjonal trend.»
En annen «trend» er som den har vært i mange år. Det er innvandrerne som står bak den groveste volden mot egne koner og barn.
Innvandrere fra Asia og Afrika har toppet statistikken over vold mot barn i en årrekke, og bør således ikke overraske verken Bøhler eller Nettavisens lesere.
NOVA-rapporten Vold og overgrep mot barn og unge viser at innvandrerbarna er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor som hva norske barn er, og at innvandringbakgrunn er den enkeltstående største risikofaktoren for å utsettes for grov vold i hjemmet.
Da Aftenposten presenterte en gjennomgang av familievoldsdommer ved Oslo tingrett de tre foregående årene i 2016, viste det seg at overrepresentasjonen var enorm. Blant de 89 som er dømt for vold mot barn, hadde 82 innvandrerbakgrunn. Nesten ni av ti dømte hadde bakgrunn fra Asia eller Afrika.
Meldeplikten
Bøhler skriver at «Vi hører svært lite om bekymringsmeldinger fra barnehager, skole, barnevern, naboer eller andre i familien.» Det er korrekt, og det handler ikke om det Bøhler antyder; at de offentlig ansatte ikke har oppfattet at de har lovfestet meldeplikt. Det handler om en villet utvikling som Bøhlers partier (tidligere Ap, nå Sp) har tatt del i, Ap i aller høyeste grad. Det har blitt innført stort fokus på kulturkompetanse og kultursensibilitet i norsk offentlighet, og offentlig ansatte kvinner (ja, det er hovedsakelig kvinner som jobber i barnehage, barneskole og barnevern) har det ofte med å være «sensitive» overfor innvandrerforeldrene snarere enn overfor barna.
Videre finnes et stort problem. Det er forsket på årsaken til at barnehageansatte ikke melder bekymring. Funnene er ikke pene. Da fagbladet Barnehage tok for seg forskningen, skrev de som følger:
I en rapport av Norsk institutt for forskning om Oppvekst, Aldring og Velferd (NOVA) i 2009 som kartla samarbeidet mellom barnehager og barnevernet, viste at under en fjerdedel av barnehagene hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet det året.
Det som er noe oppsiktsvekkende er at det i hovedsak ikke er frykten for å ta feil, som gjør at barnehageansatte ikke melder, men frykten for ødelagte eller vanskelige relasjoner i etterkant at meldingen (min uthev.)
De barnehageansatte synes det er ekkelt å vite at foreldre kan bli sinte på dem, og dermed kastes barna under bussen.
Når Bøhler påpeker at heller ikke «naboer eller andre i familien» varsler barnevernet ved grov vold mot barn, handler det ganske enkelt om det Bøhler selv påpeker:
Slike holdninger vil lettere kunne overleve i områder hvor det bor mange med bakgrunn fra land der æreskultur står sterkt.
Man varsler ikke om folk som oppfører seg på samme måte som man gjør selv. Lojaliteten ligger uansett nærmere klankulturen enn den gjør barnet som utsettes for vold, og med det norske barnevernets organisering kan man virkelig ikke forvente å avdekke særlig mange voldssaker. Jeg har omtalt problematikken tidligere, eksempelvis i saken Dette er barnevernkrisen:
Med varslingsbasert barnevernpraksis vil man få fullstendig avvikende krav til omsorg fra kommune til kommune. I ei lita bygd vil mange privatpersoner kunne varsle om noen som oppfører seg rart, uten at det nødvendigvis foregår omsorgssvikt. I segregerte bydeler i sentrale strøk vil det være få varsler fra privatpersoner, flere fra offentlig nettverk, men man vet likevel at det er toppen av isfjellet hva gjelder omsorgssvikt.
Sammenlikner man systemet med f.eks. helsevesen eller politi, kan man få et klarere bilde av hvor vilkårlig varslingssystemet fungerer. Se for deg en ulykkesbelastet veistrekning. Det settes i verk diverse kontrolltiltak på strekningen. Fotobokser settes opp, manuelle kontroller av fart, ruspåvirkning og førerkort gjennomføres jevnlig. Politiet venter ikke utelukkende på varsler fra publikum, rett og slett fordi det ville hatt for liten effekt på antall ulykker. Tilsvarende innkalles alle kvinner i risikogruppen for brystkreft til mammografiundersøkelser. Helsevesenet venter ikke på at folk skal varsle selv når de kjenner en kul, fordi man vet at for få krefttilfeller avdekkes på denne måten.
Barnevernet vet utmerket vel hvilke grupper som utøver vold og andre former for omsorgssvikt. Likevel foretas ingen undersøkelser uten at det foreligger en bekymringsmelding. Hvilke familier som kommer i kontakt med barnevernet, er derfor i stor grad overlatt til tilfeldigheter.
Politiske bremseklosser
Det er ikke bare offentlig ansatte kvinner og de voldsutsatte kvinnene og barnas naboer som har barnas blod på hendene, for å bruke et virkningssterkt uttrykk. Det samme har norske politikere – og Bøhler selv. Bøhler må gjerne gjøre seg høy og mørk når han etterspør strengere straffer mot innvandrermenn som ødelegger egne unger for livet, men slår det ikke Bøhler at det er en viss dobbeltmoral i politikerstanden som gjennomsyrer og regelrett saboterer hele tiltaksfeltet? Kunne ikke volden vært forebygget og muligens også unngått dersom det hadde blitt tatt krafttak i integreringen på et langt tidligere tidspunkt?
Vi har skrytt av Jan Bøhler gjentatte ganger for å ta i betent problematikk, men på samme tid er det helt nødvendig å si noe om dobbeltmoralen han nå framviser når han igjen løfter æresvold i avisspaltene. For han er jo slett ikke alene. En samlet norsk venstreside ønsker nå å intensivere arbeidet mot sosial kontroll – og godt er det – men de gjør det etter å ha demonisert og ekstremistforklart enhver som har forsøkt det samme i flere tiår, enten det er HRS eller Fremskrittspartiet.
Hvor omfattende den politiske dobbeltmoralen i realiteten er, kan du lese mer om her, men mer vesentlig i dag er det å påpeke at tilstanden er verre enn hva Bøhler beskriver i dagens artikkel i Nettavisen.
Jeg mener det er på tide at regjering og Stortinget tar en ny runde på hvordan disse straffebestemmelsene skal være. Samfunnet må gi tydeligere beskjed om hvor alvorlig vi ser på disse sakene, skriver Bøhler.
Det er ikke vanskelig å være enig i dette, men det finnes et problem som er langt mer akutt, og det er at en rekke av disse grove voldsutøverne rett og slett ikke får straff overhodet.
Straffefri, grov vold
Forrige uke publiserte vi saken 8.719 voldsforhold henlagt grunnet tvil om tilregnelighet.
De er voldelige, nær halvparten av dem begår voldshandlinger gjentatte ganger og mer enn hver sjette av dem begår voldshandlinger av det slaget politiet omtaler som «den mest alvorlige volden».
I perioden 2011-2020 utgjorde de 3.224 personer og sto bak 8.719 voldslovbrudd. 522 av disse personene sto bak svært alvorlig vold. Ingen av de over tre tusen personene ble straffet. De er for syke til fengsel, men for friske til tvungent psykisk helsevern.
Kode 065 er kjent både for politiansatte og for ansatte i psykisk helsevern. Det er koden for henleggelser der det er tvil om strafferettslig tilregnelighet hos gjerningspersonen.
Vi fant at det er langt vanligere at vold henlegges enn at voldsutøveren idømmes tvungent psykisk helsevern, og vi fant at tallene har endret seg siden 2013. De er på vei oppover.
Det politiet omtaler som «den mest alvorlige volden» er nettopp innen kategorien innvandret vold. Politiet definerer begrepet som «lovbrudd som har forvoldt skade eller død, samt alle lovbrudd som handler om mishandling i nære relasjoner.»
Årsaken til at gjerningspersonene slipper straff er ofte dårlig kognitiv fungering, dårlig psykisk fungering og ikke minst et politisk Norge som ikke aner hvordan å møte innvandret, voldelig klankultur. Bøhler har rett når han skriver dette:
I den dommen som er omtalt her fikk tiltalte to år, med fradrag av tre måneder i varetekt for grov mishandling av kone og fire barn gjennom mange år.
Hvor mye av livet deres som er ødelagt, er umulig for oss å vite.
Jeg tviler på at to års fengsel for så alvorlige forhold er i samsvar med vår alminnelige rettsfølelse.
Det er neppe heller i samsvar med alminnelig rettsfølelse at menn som utøver så grov vold at det av og til har døden til følge, kan gå tilbake på gaten etter å ha blitt vurdert for friske til tvungent psykisk helsevern, men for dårlig fungerende til å sone. Det er på overtid med en politisk oppvåkning der landets folkevalgte blir mer opptatt av samfunnets og barns trygghet enn av eventuelle krenkede følelser.