For dem av dere som hører på Norsken, svensken og dansken, vet man at Åsa Linderborg er en velmenende, venstreorientert person, som minst av alt liker krig og konflikter, hun er blant annet motstander av Nato. Når hun påpeker at Sverige er splittet – sosialt, økonomisk og kulturelt – må det kunne kalles en erkjennelse som er vekket av pistolskuddene. For «det skjuts som fan i Sverige», og når stadig flere ofre og gjerningspersoner er barn, begynner flere å innse at de har tatt feil.
Men der den svenske journalisten og forfatteren Jens Liljestrand legger seg paddeflat for å ha «tatt feil om alt», så synes Linderborg å tillegge «alles ansvar» ene og alene til politikerne.
På ett eller annat sätt bär alla ett ansvar, och ändå skyller man på varandra.
For «Hur skulle det vara om partiledarna i nästa debatt tvingades till lite uppriktig självkritik?» spør hun – og svarer på deres vegne i en kommentar i Aftonbladet:
Moderaterna bør si noe slikt som:
– Vi har spilt høyt med Sverige. Først ville vi ha høy innvandring for å vinne middelklassen som godhetsonanerte til bilder av Obama. Samtidig gledet vi oss over hvordan dette ville bremse arbeidsmarkedet og splitte det flerkulturelle LO-kollektivet. Det ble litt voldsommere enn vi trodde, spesielt ettersom vi aldri har ønsket å gi kommunene en eneste krone for å bryte utenforskapet.
Miljöpartiet de gröna:
– Vi har naivt nok trodd at Sverige kan hjelpe hele verden. Dessuten har vi blitt sittende fast i en postkolonial teori hvor definisjon av fascisme er like bred som Melkeveien. For oss har hvite, krenkede menn vært det store problemet; absolutt er det en analyse av makt som er både barnslig og mager.
Liberalerna:
– Vi har snakket om skolen siden stråhattenes dager og har dessuten styrt Kunnskapsdepartementet i ganske mange år, men de eneste som har hatt nytte av oss er de som eier skolekonsernene. Så klart vi har et ansvar for at hver tredje elev i de utsatte områdene, som nå avslutter niende klasse, mangler videregående kompetanse.
Sverigedemokraterna:
– Vi har tatt stilling til danske straffesatser, men har «glemt» å si at danskene også har satset stort på sosialt forebyggende arbeid. Vi «glemte» dette, fordi vi tror at de som lever segregert er avfall som må ut. Den innstillingen har skapt et vi og dem som har fått konsekvenser.
Centerpartiet:
– Vi har bare hatt en ting i tankene; å privatisere hele Sverige. Gjennom et stort mottak av flyktninger har de godt betalte fått et insentiv til å kjøpe seg ut av omsorgskøer og sosialforsikringer. Dette har vi kamuflert dette med falskt klingende snakk om alle menneskers like verdi.
Vänsterpartiet:
– Vi har aldri stilt et eneste krav til dem som kommer hit, vi har skyldt alt på strukturene: klassesamfunnet, nyliberalisme, rasisme, patriarkatet. I tillegg har vi avvist at det er et sett med normer som vi har forhandlet fram her i Sverige; for oss, idiotisk nok, har alle verdier vært like verdifulle.
Kristdemokaterna:
– Frekt og fantasiløst har vi bare kranglet om én ting: foreldreansvar.
Socialdemokraterna:
– Vi har ikke hatt en egen idé siden 1989. Vi kan bare tenke i termer av makt og har derfor for lett blitt ofre for alle slags liberale lobbyister og lederskribenter, og i senere tid også høyreorienterte populister. Vi har prøvd å glede både innbyggerne og næringslivet til lags, men det har vært like vanskelig som å få «root lock» under en yogaøkt (man klemmer navlen med setemuskelen). Det går ikke, vi må våge å velge side.
Ja, noe sånt. Hvor vanskelig kan det være? avslutter Linderborg.
Man kan selvsagt le av Linderborgs lettvintheter, men da tar man ikke landets situasjon på alvor. For Lindborg har helt rett i at de politiske partiene skylder på hverandre, der kanskje det mest usmakelige er Socialdemokraterna som etter å ha sittet med makten det meste av etterkrigstiden, nå prøver å få Sverige situasjon til å være M-regjeringens skyld i samarbeid med SD.
Men det verste er likevel at de svenske velgerne blir lurt. For fortsatt er Socialdemokraterna Sveriges desidert største parti og ingen trenger å lure på hvorfor. Mediene elsker Socialdemokraterna i sitt hat til SD. Journalister og kommentatorer har skjønnmalt situasjonen i årevis, ja tiår, mens aktører i for eksempel politi, innvandringsmyndigheter og skole har fått munnkurv. Til denne lite ærbare gjengen tilhører Åse Linderborg, så heller enn å harselere med de ulike partiene burde det være fullt mulig å legge opp til at politikerne faktisk tok sitt ansvar. Men sånn er det når vaktbikkja er mer opptatt av å være spinndoktor for politikere og ønsker å bli godt likt av de «riktige meningsbærerne», enn å være ansvarlig og være på vakt overfor hvordan makten forvaltes.
Hvor vanskelig kan det være?